hits

Sandra Marie Brandsrød



365 dager uten en eneste ripe

  • 22.05.2017, 22:33

I dag er det er et helt år siden jeg kuttet meg selv sist - hele 365 dager!

På denne tiden av året hører man gjerne om levert bacheloropgave, sommerferie, og alt annet som hører med i normaliteten - i mens jeg skal fortelle at jeg har vært fri for selvskading i form av kutting i ett helt år - dette er noe jeg har hatt store problemer med å slutte med, så det er ganske utrolig at jeg nå faktisk har klart å slutte helt. Om ikke annet, så kan jeg i hvert fall skryte på meg en mastergrad i sårstell!

Det gått et helt år siden jeg ble sydd sammen sist, og jeg håper at det denne gangen blir flere år. Siden den mai-dagen i fjor har jeg ikke brukt barberblader til dette formålet, - det var én gang jeg var nære ved å sprekke, og jeg trykket barberbladet skrått over håndleddet, var klar til å dra og klar til å sleppe ut alle følelsene mine - men bestemte meg for å la være i siste øyeblikk, og jeg har ikke angret. Et år uten denne type selvskading er utrolig lenge - når man har skadet seg så ofte, og brukt det som en overlevelsesstrategi over mange år. Jeg kan ikke forutse tilbakefall, men slik situasjonen har vært med selvskading de siste årene - så trodde jeg aldri at jeg kom til å gi slipp på det igjen, for jeg har hatt lengre opphold tidligere, men dette var før personlighetsforstyrrelsen var inne i bildet.

Det var når jeg var innlagt på denne tiden i fjor, at jeg bestemte meg for at det var siste gangen - mye fordi jeg innså en av de viktigste grunnene til hvorfor jeg skadet meg, og ingen andre mennesker er verdt at jeg skader meg selv - jeg sluttet på dagen. Det er flere årsaker til det, og jeg vet at noen har spurt om råd - men jeg har dessverre ikke noe fasit-svar på det, men å finne årsaken, og å få hjelp til å komme seg ut av mønsteret var hvert fall viktig for min motivasjon til å snu det.

Det er fortsatt vanskelig å stå i mot når ting blir vanskelig, for dette har alltid vært en enkel løsning - jeg har skrevet før at selvskading har blitt sammenliknet med avhengigheten til heroin og det er ikke uten grunn. Man glemmer ikke hvor lett man kan løfte på følelsene sine ved hjelp av dette. Trangen er ikke slik den var før, men den kan fortsatt bli kastet på meg - det er da det gjelder å lytte til kroppen og ikke skyve det bort.

Jeg trener mye for å få tilbake kreftene i armene, fordi jeg har dessverre ødelagt dem helt - slik føles det i hvert fall. Når jeg spilte håndball var jeg en av de som kastet ballen hardest, og det er nok bare noe jeg kan drømme om å få til nå. Men jeg har vært heldig - for jeg har kun mistet litt av følelsen i én arm, og det kunne ha gått så mye verre enn det. Jeg har en hud som gror fort, og arr som blekner fort - men en dag vil jeg nok fjerne alle arrene mine for godt. De symboliserer en enorm kamp, og en smerte jeg får vondt av bare av å tenke på - og det er ikke noe jeg vil bære med meg resten av livet mitt, for jeg blir tross alt mint på dette hver eneste dag - jeg vil bli sett på som den jeg er, ikke for det armene mine bærer!

Med årene har jeg blitt ganske åpen om dette, og jeg har sluttet å skjule armene mine til enhver anledning - selv om favorittcardiganen min nå har fått mange hull, fordi den har blitt brukt så mye - så jeg er enda ikke 100% trygg.

Jeg har lenge hatt den siste pakken min med barberblader liggende - i tilfelle jeg skulle trenge den. Dere syntes nok at det høres veldig rart ut å ha de så lett tilgjengelig når man er så avhengig av noe, men jeg har gått fra å ha de i vesken, til å gjemme de bort inne i kjelleren i en toalettmappe. Det har gitt meg en trygghet å ha dem tilgjengelig - men i dag ble dagen jeg kastet dem ut av hus!

Skuddår eller ikke - det bringte tydeligvis lykke med seg som jeg skrev i starten av 2016!

Jeg har vel innsett at jeg aldri vil få alle til å forstå - så det siste jeg vil be om, er at dere som dømmer de med arr om å slutte med det - for dere vet ingenting om dems kamp, og vi takler alle ting på forskjellige måter. Jeg vil også sende en takk til alle de fantastiske ambulansesjåførene som finnes der ute ♥

18 Kommentarer skjul

Irene

22.05.2017 kl. 22:42
Ikke noe godt å høre at du har vært igjennom det der :(

Jeg håper virkelig at det går bedre nå og at det fortsetter å gå enda bedre :)

Sandra Marie

23.05.2017 kl. 00:53
Takk <3 Det går bedre, og det håper jeg også :D Irene:

Caroline.a.s

22.05.2017 kl. 22:58
Jeg er så ufattelig stolt av deg, Sandra ❤️ Du er ei utrolig sterk jente, som har et hjerte av gull!

Jeg er så sinnsykt glad i deg, bestevenn❤️ Er så takknemlig for at jeg har deg i livet mitt. <3

Sandra Marie

23.05.2017 kl. 00:53
Tusen takk, min fineste bestevenn som alltid har vært der i gjennom tykt og tynt :* Veldig glad i deg også! <3 Caroline.a.s:

Ei_heks

23.05.2017 kl. 00:40
Det var sterkt å lese om utfordringene dine. Du er tøff som er så åpen. Jeg ønsker deg lykke til fremover.

Og du vet, selv om vi ikke forstår, kan alle med empati og godvilje ta det du sier på alvor. Og da trenger man ikke egentlig å forstå.

Sandra Marie

23.05.2017 kl. 00:51
Tusen takk for det <3 Nei, det er helt sant - det er ikke den type mennesker jeg sikter til, mer de som kommer med nedverdigene kommentarer! :-) Ei_heks:

Ei_heks

23.05.2017 kl. 01:32
Hodet ditt vet selvfølgelig at reaksjonen deres sier mer om dem enn deg, men klarer du å ta det sånn på det følelsesmessige planet også?

Sandra Marie

23.05.2017 kl. 17:28
Nja, har jeg drukket alkohol så kan det fort bli litt kluss, men jeg bryr meg somregel pent lite - heldigvis :-) Ei_heks:

http://hevhodet.blogg.no/

23.05.2017 kl. 03:45
<3 stå på! Du er en flott jente

Sandra Marie

23.05.2017 kl. 17:28
Tusen takk <3 http://hevhodet.blogg.no/:

by charlotte

23.05.2017 kl. 09:27
Unner ingen å slite psykisk, det går utover så utrolig mye. Godt å høre at du er bedre nå!

Sandra Marie

23.05.2017 kl. 17:29
Det kan jeg skrive under på, hehe! Takk for det :) by charlotte:

Nina Cecilie

23.05.2017 kl. 11:16
så flink du er <3 sterk

Sandra Marie

23.05.2017 kl. 17:29
Tusen takk <3 Nina Cecilie:

milan

23.05.2017 kl. 16:06
ååå min kjære venn, det er vanskelig å lese alle disse ordene, men på en annen side du har overlevd og du er her nå, sterker enn før. det er ikke en hemmelighet at livet kan bli av og til en stor dritt, men også livet er en utfordring for oss. gjennom livet vi går frem og tilbake, vi vinner og vi taper, vi feirer og vi gråter og alt det er en del av livet. du vet veldig bra hvor mye energi har du måtte brukt for å vinne i denne kampen, og hvor my energi faktisk du bruker ennå. din kampen er en påminnelse at i livet er virkelig alt mulig,vi kan vinne hvis vi vil og det imponerer. jeg er så mye glad som jeg ser at med deg går ting til å bli bedre, og jeg er virkelig glad som jeg har møtt deg :)

Sandra Marie

23.05.2017 kl. 17:30
Tusen takk for fin kommentar <3 og veldig hyggelig at du alltid titter innom her, det setter jeg stor pris på :D milan:

leo

23.05.2017 kl. 23:40
En virkelig milepæl og krafttak at du også klarte å kaste de vennen <3 Må du aldri komme til å savne de igjen.. Nå er det bare å se fremover (Y) <3

Sandra Marie

25.05.2017 kl. 09:55
leo: Takk :) <3

Skriv en ny kommentar

Sandra Marie

Hei - mitt navn er Sandra Marie! Jeg er glad i å skrive, og deler ting som ikke alle andre ville ha gjort. Her kan du følge hverdagen min, opplevelser, tanker og min vei til å bli frisk fra psykiske lidelser.

Søk i bloggen

Kategorier



Arkiv




Bloggdesign


Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no