hits

Det er på tide å ta psykisk syke alvorlig

Jeg leser ofte om politikere som ønsker å satse mer på psykisk helse og rus. Vi er mange som tenker «endelig blir det gjort noe» og «det var på tide». Men dessverre så skuffer dere oss gang på gang. Sengeposter blir lagt ned, behandlingskøene blir lengre og mennesker som trygler om hjelp får ikke den hjelpen de trenger. Fordi de ikke passer inn i rammene og det systemet som er blitt laget og tilpasset slik det har passet dere best - ikke hva som passer psykisk sykdom best.

Man er ikke syk nok, eller man er for syk. Man har feil diagnose, eller riktig diagnose. Er det virkelig slik vi vil at samfunnet vårt skal utvikle seg? Jeg trodde psykisk sykdom begynte å gå i riktig retning - det har aldri vært mer åpenhet, og hashtags har aldri vært mer brukt for å drepe skammen. Men lite tyder på at stigmatiseringen har forandret seg, og noen grupper skal rett og slett bli gjemt bort fordi de ikke passer inn i den perfekte malen deres. Man velger ikke å bli psykisk syk, og man velger heller ikke hvordan det utvikler seg.

For en stund siden fikk jeg en melding av en fortvilt mor, som ikke visste hvordan hun kunne hjelpe sin datter - hun spurte meg desperat om råd. Hun utgav sin egen datter til en totalt fremmed, i håp om at det skulle være til hjelp for dem. Jeg setter selvfølgelig pris på tillitten, men det som gjør meg så trist, er at jeg ikke hadde noe ordentlig svar å gi - annet enn å komme med mine usle råd og forslag til mulige steder man kan søke seg inn for å få behandling, uten å knuse håpet før de har forsøkt - selv om jeg vet at mange som trenger hjelpen mest, får avslag gang på gang. Det er umulig for foreldre å gjøre barnet sitt frisk, uten å besitte kompetansen til det. Hva med de som ikke engang har foreldre som står opp for dem? Det gjør ikke akkurat situasjonen noe bedre. 

Denne moren er bare én av mange som har sendt meg melding og spurt om råd - men jeg er helt maktesløs, og det er så frustrerende å sitte å se på at det skjer hele tiden. Det er ingenting jeg får gjort - når helsevesenet ikke tar dem på alvor og gir helsehjelp når det tilsynelatende er så nødvendig. Alvorlige personlighetsforstyrrelser og spiseforstyrrelser er spesielt utsatte grupper - disse trenger behandling raskt, og kan ikke ligge å vente i kø i årevis, eller enda verre - få avslag. Det fortsetter å mate sykdommen, og hjelper ingenting når man endelig har innsett at man trenger faglig hjelp.

Selv kjempet vi lenge for å få en langtidsinnleggelse, og det skjedde mye i løpet av den tiden. Jeg ble friskere og nærmest symptomfri. Men det tok tid, og jeg var heldig at noen gav meg den tiden, og at noen hadde troen på meg. Men det var ren flaks - jeg traff de riktige menneskene, til riktig tidspunkt. Det er vel ikke et slikt helsevesen vi vil ha i Norge, som skal være «verdens beste land», å bo i?

Husk at det er i utviklingsårene man formes som person, og å få den riktige hjelpen tidlig, er ikke annet enn forebyggende for samfunnet, og det er ikke bortkastet ressurser og investere litt i helsen til de unge - det er tross alt vi som skal ta over landet og er fremtidens generasjon. Det som derimot er bortkastet ressurser, er at mennesker går ut og inn av akuttposter og sykehus fra barneårene og inn i ungdomsårene og voksenårene - fordi ingen vil gi de en sjanse og et bedre behandlingstilbud når det trengs som mest.

Det er på tide å våkne opp nå. Vi lever i 2018 - politikere sier at det vil satse på psykisk helse, men det er ingen av oss som merker stort til det. De syke blir sykere og de sykeste forblir sykere - disse historiene har vi dessverre altfor mange av nå, og det blir ikke færre av dem.

I løpet av 2017 hadde jeg ingen innleggelser i psykiatrien. Innleggelsen jeg hadde kostet samfunnet mye penger og ressurser, men den var i hvert fall forebyggende for senere tid. Jeg kan ikke garantere at jeg ikke vil trenge like mye hjelp igjen, men kjære politikere - er det ikke derfor vi har sykehus og behandlingstilbud, nettopp for å hjelpe oss som står litt svakere enn deg selv i samfunnet? man har ingen garanti for noe her i livet, derfor må man satse. Av og til makter man ikke å gå hele veien alene, derfor er det så viktig at helsevesenet er der, når man trenger de som mest. Jeg overlevde, men det er ingen selvfølge at alle gjør det. Man kan ikke la liv gå i oppløsning på denne måten uten å gripe inn, det er det som er den største skammen - ikke selve psykdommen vi bærer på.

22 kommentarer

Ja, desverre...livetmitt93:

Du er så flink til å skrive, Sandra!

Takk :) Og det samme gjelder deg! Eilén Holt:

Godt formulert. Sliter ikke selv, men er helt enig i det du skriver her.

Takk! så bra du er enig :-) Tonje Pettersen:

HELT enig!! Flott skrevet <3

Så bra du er enig! Tusen takk :) Victoria Larsen:

Flott skrevet...du skriver bra skulle ønske det hadde blitt gjort mere tiltak i 2018. Tunge triste saker og mange unge sliter. Ja, voksne også.

tusen takk! Ja, det gjelder barn, ungdom og voksne.. trist hvor lite de gjør i dagens samfunn! solliv:

wow, fantastisk bra skrevet! Fortsett å kjempt for dette, du er bra!<3

Jeg er helt enig! Det er nesten helt utrolig at ingen tar innover seg at de syke kan være ressurser for samfunnet. Ressurser som er så viktige at det kun bør sees på som en investering å behandle folk, uansett om det er psykisk eller fysisk.

Det er dessverre altfor mye fokus på rammer og papirarbeid, som hindrer psykologene i å gjøre den faktiske jobben sin. Det burde absolutt være mer fokus på pasienten som helhet, og å få dem friske, ikke stemple dem som syke!

Helt enig!!! ja, mange blir dessverre hindret, og noen er rett og slett idioter.. :p psykologistudenten:

Tusen takk :) Elza E.:

Godt skrevet, du har mange gode poeng! Vi har dessverre et svakt ledd i helsevesenet i Norge og det er rammebudsjett og innsparinger. Det kuttes i alle ender og jeg lurer på hvor det kommer til å ende! :S

tusen takk! Ja, det lurer jeg også på, om dette forsetter... denutroligereisen89:

Veldig bra skrevet! Jeg er så enig med deg og det gjør meg så vondt at det er sånn. Jeg håper virkelig dette blir tatt tak i snart. Hvordan kan vi vel kalle Norge "det beste landet å bo i" hvis vi ikke en gang kan ta vare på våre egne?!

Takk! Vel, ut fra hvordan andre land har det, så har vi det kanskje fint, men det hjelper ikke på at helsevesenet er såpass dårlig for det. Noe må virkelig gjøres! Mathilde:

Skriv en ny kommentar