hits

Hvorfor tar en med "emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse" feil valg, gang på gang?

Jeg lurer på hvorfor jeg tar valg, som åpentbart ikke er noe lure. Likevel så gjør jeg det - gang på gang.

Og hvorfor gjør jeg det, når jeg vet så godt hva som vil skje, og at det ikke vil føre noe godt med seg?

La meg prøve å forklare dere.

I dag var jeg hos psykisk helse og snakket med en jeg har hatt kontakt med der siden 2013. Hun kjenner meg så godt, at jeg kan fortelle henne alt, i hvert fall nesten alt. Men det er ingen andre jeg stoler på mer enn henne, tro det eller ikke - men hun vet det meste, selvsagt ikke alt. Ingen vet alt om meg, og ingen skal heller få vite alt om meg - jeg har egentlig ikke hemmeligheter, det jeg holder hemmelig er mine egne følelser. Jeg mener selvsagt skammen om å føle at man føler feil.

Etterpå gikk jeg i gjennom Oslo S. Jeg så meg rundt, tenkte meg om, og gikk videre. Inne i hodet mitt svirret det tanker om hvilket tog jeg skulle ta, eller om jeg skulle løpe ned på perrongen foran et tog. Jeg gjorde det ikke. Fordi det ikke ville kommet noe godt ut av det. Og jeg ville jo ikke skape drama, og jeg vil heller ikke på sykehus med mindre jeg er skadet.

Så hva er det jeg vil da? jeg vil sikkert bare ha oppmerksomhet, tenker mange og det tenker nok du som leser også. Den virkeligheten kan du legge bort med en eneste gang, for det er faktisk helt andre ting det handler om her.

Jeg vil sleppe å være alene om følelsene mine. Eller, jeg vil bli kvitt følelsene mine. Fordi som jeg skrev over, så har jeg noen å dele dem med. Men de sitter hardt i meg, og de plager meg. Jeg gir opp å skyve dem bort, fordi de kommer alltid tilbake igjen. Det er ikke en følelse heller, det er så mange på engang at jeg blir helt overveldet. Det kan gå en dag, to dager også tre-fire dager - men det endrer seg ikke når de først er kommet, de utvikler seg kun til det verre. Da er det ikke like enkelt å skru på "holde-ut-knappen", slik som dere i helsevesenet tilsynelatende mener vi skal gjøre, fordi det er jo helt like i morgen og dagen etter der igjen.

Jeg løser det feil. Men det er min måte å løse det på, og kanskje har du en bedre måte å løse det på. Det har jeg også egentlig, men jeg er så tom. Jeg orker ikke å drive å løse det på denne måten lengre. Fordi det gjør like vondt uansett hvilken vei jeg velger å løse det på. Så jeg gir opp. Men det er fordi at hver gang jeg spør om hjelp, så blir jeg undertrykt. Jeg bir gitt opp på en måte som gjør at jeg gir opp selv. Og jeg blir kastet rundt som om jeg var en ball, og som at ingen vil ha meg. Jeg føler meg ikke engang velkommen hos helsevesenet lengre.

Det verste er at jeg er så lei at jeg vil kutte all kontakten med dem, men jeg kan ikke. I såfall må jeg klare meg helt selv på gaten, og det er ikke der jeg vil ende opp. Men når jeg tenker etter, så er jeg redd at det er det som vil skje tilslutt. Mine foreldre er ikke her for alltid, og hvem er det som har reddet meg gang på gang? det er dem. Uten dem hadde jeg ikke sittet her. Helsevesenet har kanskje satt noen sting og gitt meg kull, men det er ikke dem som har reddet meg - for hjelpen, den hadde ikke kommet uten at noen ba om den, og den er det sjeldent jeg som ber om. For jeg er bare oppmerksomhetssyk, så jeg skal i hvert fall ikke be om hjelp.

For når jeg ber om den selv, da får jeg den ikke.

Da er jeg ikke syk nok. For er man syk, da kan man ikke be om hjelp, men det er det man får beskjed om å gjøre. Forstå det dem som kan, men jeg er skremt bort, og det er jo også det helsevesnet har ønsket at jeg skal bli, og det er de dem har prøvd på hele veien, og bli kvitt meg. Så jeg kan stå på egne bein, men når disse beina svikter - hvilken mur skal jeg støtte meg inntil? 

Jeg støtter meg til det som gir meg en pause fra elendigheten. For elendigheten varer ikke, jeg håper bare at jeg overlever den. Gang på gang. Men så blir det forsent, og jeg er vet faktisk ikke hvem vi skal skylde på da. Det eneste jeg vet, er at jeg aldri ba om dette livet, og jeg ba aldri om å få psykiske lidelser eller bli behandlet som en dyr i psykiatrien. Jeg kjemper og står opp mot meg selv, men innser at jeg har tapt. Kampen mot helsevesenet - for uansett hva jeg gjør, så vil det aldri bli bra nok. Jeg har ikke tapt mot meg selv enda, men det er ikke langt unna.

åå jeg kjenner meg så alt for godt igjen. Det er så vanskelig å vite hva som er borderlinen og hva som er meg på en måte. Hvorfor er vår måte å takle ting på, eller tenke på feil i feks en relasjon der du reagerer på noe. Føler det automatisk alltid blir meg som må unnskylde meg for hvordan jeg følte eller takla ting, også blir det ignorert hvordan de andre oppførte seg, selv om jeg mener de hadde en svikt. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive på alt, men det traff meg så enormt. Jeg kjenner meg så igjen. jeg tror det er viktig at du skriver det, snakker om det, for å få det ut og få satt ord på det. Kanskje hlre andres innspill. Om du trenger å prate med noen andre med samme diagnose som deg, er det bare å kontakte meg, jeg hører, og forstår nok en del i det minste. Klem

Jeg tror ikke man skal tenke så mye sånn som du beskriver, men jeg forstår absolutt tankegangen. Når man faller helt utenfor, er det ikke vanskelig å vite hva som er sykdom og hva som ikke er sykdom. Men når man kun er seg selv i gitte settinger og relasjoner, så skal man ikke la seg styre av et symptonbilde som noen har bestemt at er slik - jeg har/ble i hvert fall veldig dårlig av det, fordi jeg følte at alt jeg gjorde var feil uansett, og det ble/blir aldri bra nok for helsevesenet, og da føler man også automatisk at man ikke er bra nok for seg selv ller noen andre... det er så lett å si til andre med borderline, (selv om jeg snakker på generelt grunnlag av psykisk sykdom her) men å utføre det selv blir jo noe helt annet. Bare å sende melding du også om du føler for det, men sendt helst på facebook da :-) Janne:

Her kjente meg mye igjen. Denne vil jeg gjerne fortsette å lese.

Takk for at du deler <3

takk <3 Monicha Winther:

Kjenner meg igjen i det du skriver, selv om diagnosen først er satt nå nylig så har jeg jo følt på slike ting lenge før.. Stor klem <3

Vet ikke om dette er noe "oppskrift" på EUP akkurat, ettersom alle opplever det forskjellig. Men godt og ikke være alene da. Klem <3 E U P F:

Skriv en ny kommentar