hits

Verdensdagen mot selvmordsforebygging

Selvmord. Det man ikke sier høyt. Det man muligens skammer seg aller mest for. Sannheten bak mange masker du går forbi hver dag. Dagen vi skal minnes alle som ikke klarte mer. 614 mistet alt håp og ga opp livet i 2016. Sommeren er over og høsten sniker seg inn på oss igjen. I dag skinte solen, også regnet det igjen - slik fortsetter det for mange i det skjulte, bare mentalt. Tilslutt går på man på en vegg, og det føles ut som om at eneste og siste utvei er å gi slipp på alt. Jeg klandrer ingen og jeg føler med dem. Men det finnes alltid en annen løsning på et problem - det går over og det vil bli bedre. Man må bare holde ut i mens man finne den, og når man venter på at solen skal begynne å lyse på nytt.

 
Jeg prøvde å skrive noe klokt i dag, men jeg kjente at det ble veldig vanskelig å overbevise andre om at det alltid finnes en løsning - når jeg selv sitter midt oppe i dette og ikke har sett noen annen løsning i ukesvis enn å prøve å glemme at jeg selv eksisterer. Det er rart med det, men disse ordene om at man må holde ut og at det blir bedre, er det andre som må fortelle til meg. Jeg har lett for å si det til andre, men å tro på det selv, det blir plutselig ikke så enkelt? tenkt om vi alle kunne være like snille i ordene mot oss selv, som vi er mot andre - hvordan ville tankene våre ha vært da? det er som at tankene ikke har den samme kraften, når de kommer fra enn selv. Noe som i bunn og grunn bare er merkelig, for den som kjenner deg best er jo nettopp deg selv.
 

Det ironisk med hele denne dagen (som nå er over), er at jeg sitter og skriver dette blogginnlegget fra en psykehusseng. Noe jeg egentlig aldri hadde sett for meg at jeg kom til å fortelle om igjen. Jeg har vært helt uten kontakt med meg selv i hele dag, jeg kjenner ikke engang at jeg eksisterer og jeg undertrykker følelsene mine så godt jeg kan. Det fungerer ganske greit, men det funker ikke i lengden og det er derfor jeg er her. I ett hvitt, fremmed og sterilt rom - ikke en eneste lyd, annet enn tastaturet som jeg trykker på. Jeg vet ikke om jeg kommer til å fortsette å skrive om dette, det bunner for mye skam i det - men skammen kommer fra et sted, og den bygger seg bare mer opp om ingen snakker om det. Selvmord er noe av det viktigste vi burde snakke om, men noe som aldri blir snakket om, og jeg forstår hvorfor det er sånn - men det bør ikke være sånn.

Det er et forferdelig vanskelig tema, og selv har jeg brukt mange år på å klare å være åpen om det. I går klarte jeg for første gang å dele min historie på bloggen takket være Else. Jeg ble inspirert av hva hun har gjort og serien hun nå har startet opp med. Jeg tenker at jo flere som er åpne rundt det, jo lettere er det for de som står i det å være det samme <3

Helt sant! Tøft av deg å dele historien din<3veronica:

Skriv en ny kommentar