Sandra Marie Brandsrød

Gjensidig respekt 25.01.2016

Det er skremmende hvor sterke meninger folk har om selvskading.

Det er sålettå be en selvskader om å la være å skade seg selv. Det dere ikke vet uten å ha sittet i gjørma selv, er at det er ekstremt avhengighetsskapende. Det kan jo sammenlignes med nikotin, og sigaretten er farlig den også, er den ikke?

Selvskading kan sammenlignes med alkohol, bare at man er rusa på åpne sår og blod. Det høres jo helt sykt ut fra en frisk person sitt perspektiv. Det er følelser som har blitt fortrengt og som ikke kan uttrykkes på en annen måte lengre. De blir for vanskelige å takle og man skader seg for å lette det. Det blir en «normal» måte å løse det på, og det er lett og bli avhengig av noe man vet fungerer. Se på det som når du tar deg en paracet, fordi du har litt vondt i en arm. Vi har litt vondt innvendig. Det bare synes ikke på utsiden.

Er man svingdørspasient hos legevakta på grunn av selvskading møter man mange forskjellige leger. Eller skal jeg si helsepersonell. Noen er totalt kalde, mens andre oppfører seg som om du er den eneste på jorden med problematikken. Eller som en pappa. Eller som mamma ville ha gjort. Noen tar deg seriøst, andre ikke. Noen slurver, andre ikke. Men legevaktbesøkene må til. Vi ønsker ikke å ende opp med avkuttet arm og store infeksjoner. Ofte holder en selvskader seg hjemme og dropper legebesøket. Det er en vanskelig prosess å komme seg til legen. Mange blir hjemme og spør om råd på nettet. Barn - som har hele livet foran seg. Det gjør meg så trist at det er sånn. Folk er blitt redde for å oppsøke hjelp, for man vet jo aldri hva slags lege man møter der ute.

Mange leger er det jeg vil kalle for slemme. Det siste som hjelper er å kjefte, eller fortelle noen andre dumme fraser. Leger som nekter å sette bedøvelse fordi det er selvforskyldt. «Har man allerede klart å kutte seg så dypt, at det må sys, så kan man vel klare å sy uten bedøvelse også». Slike utsagn gjør meg skuffet. Lei. Det er ikke rart det er så tabulagt. Det gjør situasjonen verre og jeg hadde sikkert godtatt det selv også- av den grunn at jeg gjorde det selv. Å tråkke på noen som allerede er nede er ikke en god holdning i helseyrket. Det er misbruk av autoritet. Man føler seg bare mer verdiløs. Man har fått smerten sin. Man er «kurert» for en liten periode, det er allerede fordøyd og lettet på, i form av blod og tårer. Det gjør vondt nok fra før av. Innvendig. Trenger virkelig legen å gi deg enda mer smerte eller nekte å sy? Bare fordi man er en selvskader skal man ikke behandles annerledes. Gidder dere ikke å sy, da gidder vi heller ikke å si noe. Hadde du gjort det mot en lite barn, som hadde falt og slått seg? Nei. Å selvskade er ikke et ønske, det er en trang. Angeren kommer etterpå. Det er lett å ta den utveien når man vet det fungerer. Jeg har mistet kontrollen - flere ganger. Jeg har trodd at jeg skal blø i hjel og jeg har mistet følelsen i den ene armen. Det var ikke noe jeg ønsket. Men man bryr seg ikke. Man forsøker å overleve noe som er utholdelig fra innsiden. Sårene er uviktige. De sys, plastres og gror igjen. Ingen ønsker at hverdagen skal bestå av tårer, blod, barberblader og plaster. Eller at pengene gang på gang legges igjen på apoteket og legevakten.

Da jeg voksteoppvar de som kuttet seg «oppmerksomhetssyke emoer» og det er manges definisjon på oss enda. Men det var ikke sånn at jeg plutselig fant ut av at jeg skulle gå hjem å kutte meg opp. Jeg skrapte meg opp og følte en slags tilfredsstillelse. Så ble jeg avhengig. Jeg merket at jeg fikk det bedre. Jeg begynte å skjule hva jeg gjorde, fordi jeg skjønte at det jeg gjorde var «galt» og at ingen måtte få vite det. Jeg har sydd over 100 sting, noe jeg aldri hadde trodd for ti år siden. Men de små kuttene utvikler seg. Man vil slippe å bli kjent igjen på legevakten. Gang på gang. Det er skammelig å dra opp ermene sine å vise frem åpne sår. Man føler seg så sårbar i de øyeblikkene. Det er som at noen kan se rett på problemet ditt men du kan ikke kjempe imot. Fordi du må ligge stille med armen åpen. Jeg har alltid vært en aktiv jente, så og måtte gå med genser og teip på armene 24/7 var ikke noe jeg valgte selv. Ikke minst - jeg gikk tom for unnskyldninger til slutt. Nesten halve livet har jeg brukt denne metoden. Tror dere ikke jeg hadde stoppet, om det ikke ga meg noe?

Det er enkamphver eneste dag og alle har sine grunner. Mange er ruspåvirket når de skader seg selv. Eller psykotisk. Man takler problemer forskjellig. Hva med å akseptere at vi er forskjellige og slutter å dømme? At man ikke forstår, betyr ikke at man trenger å rakke ned. Eller fortelle personen at de også har hatt det jævlig, men at de ikke kuttet seg allikevel ? det er bare å la være. Å si at man heller skal snakke om problemet, fordi det gjør du. Kritikk kan bare gjøre vondt verre, så man kan like gjerne holde det for seg selv. Det er skremmende hvor sterke meninger folk har om selvskading og hvor mye som blir snakket om det på feil måte, det verste er når det skjer mot en selvskader. Er du ikke en selvskader selv - uttrykk deg hvert fall på en måte som viser at du er villig til å skjønne, ellers er det bare å gi opp. Du blir ikke klokere og du har bare endt opp med å såre den andre personen. Er det verdt det, bare for og kunne si meningen sin? Tenke deg om før du dømmer en selvskader, eller glor ned armene så mye at det blir ubehagelig for den andre parten. Jeg får ofte kommentarer på armene mine. De er tildekket arr. Arr på arr. Synlige arr og bleket arr. Hvite og lilla. Ugrodde sår. Grodde sår. Det er arr med historier bak seg. Det tar langt tid og akseptere seg selv og arrene sine. For ikke å snakke om de som spør. Er det virkelig nødvendig? er det ikke åpenbart hva som har skjedd?

Jeg skjønner at det er vanskelig å forstå, men slutt og trykk oss enda lenger ned. Hva med gjensidig respekt?

 


 

Innlegget ble i sommer publisert i dagsavisen, men er skrevet av meg.

Enda en januar uke er forbi 23.01.2016

Nå er snart januar over også. Denne uken har jeg klart å gå på skolen hver dag, fått tatt årets første skitur og meldt meg inn i treningsstudio!









Nå ligger jeg på sofaen og ser på home and away. Jeg har sett på den serien så lenge jeg kan huske, men av og til så glemmer jeg den - nå har jeg en hel høst å ta igjen. Hvordan er det mulig å glemme en av favorittseriene sine slik? sier vel litt om hvilken planet hodet mitt har vært på.

håper dere har en fin helg - hva enn dere bedriver tiden deres med.

Vinterland og solnedgang 19.01.2016

I går etter skolen spiste jeg lunsj på Peppes med noen venner, også tok jeg følge med de hjem etterpå, i stedenfor å ta bussen. Vel, pappa hentet meg den siste biten, da. Det er kanskje iiiskaldt ute, men det er såå fint ute nå. Her kommer noen bilder tatt i går og i dag:







Jeg er kanskje litt over gjennomsnittet opptatt av solnedgangen, da. Men den er jo såå fin! ♥

5-åringen på isolasjonsrommet 13.01.2016

På legevakten har de en brakke. Som jeg liker å kalle det. Jeg har skrevet med blod på den veggen. Skriften står der enda. Ingen vasker der, ingen bryr seg om at rommet eksisterer - det brukes til å sperre pasienter inne, sårbare pasienter - syke og gale pasienter som er til fare for seg selv og andre, som må avklares før de slippes ut igjen. I mens vektere eller politi - eller begge deler, enten står på utsiden eller inne i rommet og passer på. Ingen liker å føle seg overvåket. Spesielt ikke når man er full, ustabil og sårbar. Det bryter ut av deg at jeg nå minner deg om en du har hjemme. Javel, sa jeg. Hvem da, spør jeg. Du svarer, femåringen jeg har hjemme. Javel,  jeg ble taus - her er det ingen grunn til å si noe, for tårene bare presset seg på, og jeg snudde meg mot veggen i stedenfor. Jeg gråt, ikke fordi du kalte meg fem år, men fordi du misbrukte stillingen din. Jeg bestemmer meg for at jeg ikke finner meg i det og biter tennene sammen. Han kan bare få se at jeg gråter. Jeg forteller han at jeg ikke syns det er riktig av han å si, han blir stående der, og jeg blir sittende der. Han ser ned på meg, jeg ser opp på han. 

Jeg nekter å flytte blikket mitt fra han og jeg begynner å merke at du føler det er ubehagelig, og du snur på hode. Akkurat det jeg ventet på. Jeg spør deg hvordan det føles, og du svarer at du er opplært til og ikke bry deg om slikt, men jeg ser jo at du bryr deg. Jeg ser at det irriterer deg å stirre rett inn i mine øyne, fulle av smerte - jeg fortsetter å stirre og du må tilslutt ta stilling til det selv om du ikke vil.

Det er morgen, du skal gå hjem, kanskje for å spise frokost eller følge 5-åringen din i barnehagen. Før du går sier du beklager for at du kalte meg en 5-åring - så du hadde følelser likevel, du turte å innrømme en feil. Det kostet deg så lite å lette den dårlige stemningen. Jeg håper at morgenen din ble fin og at jeg aldri må stirre deg til ord igjen - eller at du noengang kaller noen for en 5-åring igjen, med mindre de faktisk er en 5-åring.

Husk at bagateller kan bli store, at du aldri vet hva de du snakker til har opplevd tidligere eller hva som foregår i hodet til personen, og ikke minst at man ikke tråkker på de som ligger nede - prøv heller å reis de opp. Det neste offeret for psykiske lidelser kan like gjerne være noen som står deg nær, og du vil ikke at de skal få slike opplevelser, vil du vel? tenk om det hadde vært din 5-åring.

Noen ganger sier et blikk, mer enn tusen ord.

God morgen fra Oslo 12.01.2016

Endelig tilbake i Oslo, var så godt å komme hjem til pusene mine ♥

Kom på søndag kveld, men i går etter jeg kom hjem fra skolen og en liten shoppingrunde sovnet jeg på sofaen og våknet ikke før tolv timer senere. Så jeg stod vel opp rundt klokken fire i natt. Jeg har fri i dag, så den eneste planen jeg har er egentlig bare en psykologtime.



H

Ha en fin dag ♥

Julemarked i Oslo 08.01.2016

Var på to julemarkeder i Oslo før jul, det ene på Youngstorget:








Og det andre ved spikersuppa, "jul i vinterland", der var det såå koselig! Til og med et stort parishjul har de fått plassert der:



Nå skal jeg nok ikke poste flere julebilder før i desember igjen!

Rester fra jul i den hvite by 07.01.2016

Jula er ikke helt over i Risør enda, selv om det i desember var mye mer stemningsfult, så har det hvert fall lagt seg snø i tilegg nå:



Fikk såå blåfjell-stemning av det bilde her:





Og som dere ser er det utrolig mange mennesker ute og går i Risør sentrum om dagene. Kalles jo ikke spøkelsesbyen uten grunn. Så kaldt som det er nå skjønner jeg det godt. Selv ligger jeg hjemme under dyna med forskjølelse og feber etter noen harde dager på sykehus her og der - noe er det jo alltid.

Praha 2015 02.01.2016

I oktober i fjor var jeg en rask tur i Praha sammen med Henriette - nå som jeg skulle legge bilder over på harddisken kom jeg over mappen og syns det var dumt å legge de bort uten at de hadde vært innom bloggen, siden Praha er jo en så utrolig fin by!

Det første vi gjorde var og oppsøke torvet i gamlebyen, det var så mye mennesker der, og såå fint:





Vi var begge slitne denne dagen, og valgte å sette oss ned på Hard Rock Café, hvor det ble både middag, drinker og dessert:



Etter noen timer, så ble vi møtt av et folkehav og opplyste bygninger:









Vi satt oss ned igjen på en pizza restaurant før vi dro hjemover- hehe, snakk om å spise mye på én kveld.

Neste dag var vi mer utvilt og klare for å se Praha! Vi så det mest kjente, og fikk sett mye fint. Vi startet på toppen, hvor blant annet slottet ligger:


















Når vi var tilbake i gamlebyen, så tok vi turen opp i klokketårnet og fikk utsikt over hele plassen:





Etter litt mer sightseeing og ekstremt mye gåing, fant vi rundt 22.30 tiden endelig en restaurant som hadde mat Henriette kunne spise. Der ble vi faktisk sittende helt til dem stengte, og senga var veldig god når vi kom hjem igjen!

Dagen etterpå hadde vi et par ting til vi ville se, ellers klippet vi håret og fikset neglene våre på et senter og så litt i butikker. Resten av kvelden brukte vi på å være på forskjellige barer og på pizza-restauranten vi hadde vært på første kvelden, som vi endelig fant igjen (vi lette to timer kvelden før..).

En av mine favorittbutikker♥:



Det dansende huset:

Drinkene våre gikk ned på høykant, og det tok ikke lange tiden før guttene på nabobordet turte gå bort å snakke til oss. Her har vi fått to nye venner fra New Zealand, og de hang vi med på en fem-etasjers bar etterpå og resten av kvelden. Det var pubben sin det -isbar og alt som var. Et lite nash ble det også.

"No hangover tomorrow"



De sa at det på bildet over ville kurere fyllesyke og bare for å ha sagt det - jeg kastet opp hele flyturen hjem igjen, så det der fungerte ikke, haha! det er veldig typisk å ha en sånn flytur hjem, men vi skal vel bare være glad vi rakk flyet og en velykket tur på byen ble det jo!

Har du vært i Praha før? Om ikke anbefaler jeg å ta turen - sett bort fra at det var litt for mye mennesker, så er byen veldig fin! ♥

Side 1 av 366 01.01.2016

Jeg er bare inne for å ønske dere et godt nytt år. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om 2015, eller hvordan jeg skal oppsummere og avslutte det. Jeg kan nok si at det er det verste året jeg har hatt noen gang. Jeg opplevde noe som var veldig traumatisk for meg, og etter hvert som tiden gikk fikk jeg reaksjoner jeg ikke hadde trodd jeg skulle overleve med i i gjennom hele 2015. Men nå ligger jeg her, hører på regnet på utsiden, vi er endelig kommet til 2016 og jeg kan si at jeg klarte det. For meg så er det kun en datoendring, men 2015 er over, og jeg skal forsøke å slette alt det vonde og heller tenke tilbake på de positive tingene som skjedde i løpet av året.

Jeg har lært mye i løpet av 2015. Hvem som er mine ekte venner, har jeg har fått erfare mer enn noensinne. Hvordan det føles å bli sviktet, ikke trodd, glemt og forandret. Jeg har flere ganger trodde jeg ikke skulle klare å reise meg igjen, men takket være mine nærmeste har jeg klart det - fordi de ikke har gitt opp når jeg har. Ikke minst så har jeg hatt en psykolog som har trodd på meg, og ikke på mine utfordringer!

Jeg har ikke mye tro på nyttårsforsetter og mål - men likevel er det noe ekstra spesielt ved at klokken viser 00.00, 1.januar. Det lille målet mitt for 2016 er at det blir et bedre år, og det skal jeg nok klare å overgå - jeg har egentlig allerede klart det, etter som jeg 1.januar i fjor måtte på legevakten for å sy. I år er det også skuddår, og overtroisk som jeg er, så tror jeg på at slike ting bringer lykke med seg!

Jeg hadde en rolig feiring i går, og hadde til og med med meg speilreflekskamera ut for å teste nytt objektiv jeg fikk til jul - det øverste bilde var egentlig det eneste velykka bilde. Det er deilig og ikke være fyllesyk den første dagen i et nytt år - selv om jeg har en pågående halsbetennelse og holder sengen uansett.

Om meg


Sandra Marie

Hei dere - mitt navn er Sandra Marie! Jeg er glad i å skrive, og deler ting som ikke alle andre ville ha gjort. Her kan du følge hverdagen min, opplevelser, tanker og min vei til å bli frisk fra psykiske lidelser.














Søk i bloggen

Kategorier



Arkiv




Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no