Sandra Marie Brandsrød

Øyeblikk #1 25.04.2016

«Er du sikker på at du ikke vil ha på deg en skjorte», spurte hun. «Ja...», svarte jeg. - «Én gang møtte jeg en mann på byen som hadde på seg en fin dress, med en sykehusskjorte under jakken.» «Seriøst....?» Jeg klarte ikke la være og ikke få latterkrampe, det var så upassende, men samtidig så fint - og morsomt i en tragisk situasjon. - «Spis en Marie-kjeks til, da. Det er ikke meningen å mase, selv om jeg vet at jeg gjør det - du må jo hate Marie kjeks nå.» Selv om jeg egentlig ikke har noe i mot Marie kjeks, så er det noe med Marie kjeks man får servert på sykehuset. Litt som kaféen. Det smaker som stemningen - tamt med andre ord. «Javel sa jeg, og spiste.» Også fortsatte vi å le, som om det var det mest naturligste i verden. Hun klarte hvert fall å dra opp den dystre stemningen. Takk til deg! ♥

En ukjent på t-banen 24.04.2016

Hvor mange mennesker tror du at du går forbi hver dag, og hvor mange ganger tror du at du noensinne vil gå forbi den samme personen igjen? tror du at du vil legge merke til det?

Jeg hadde nettopp kommet fra Gardemoen, etter en langhelg på ferie. Jeg satt meg ned og ventet på t-banen. Jeg pleier alltid å ha nesen i mobilen, og fokuserer gjerne veldig lite på det som skjer rundt meg. Jeg legger merke til at det kommer en =Oslo selger i mot meg, og at hun som satt bortenfor meg kjøpte bladet med SMS. Når han kommer bort til meg, spør jeg han om jeg kan betale med SMS. Det gikk fint an, og han forklarte meg hvordan jeg skulle gjøre det. Når jeg hadde fått bekreftelsen om at bladet var betalt, gav han det til meg, smilte og ønsket meg en god dag videre. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke kjøper =Oslo fordi jeg syntes det er et fryktelig spennende blad, men noe nyttig står det faktisk i dem, og at man ikke kan lære noe av dem som Norge defineres som lengre nede på rangstigen enn mange andre stemmer hvert fall ikke! Mange av disse menneskene er oppgående, greie og har mye kunnskap - men de har falt utenfor samfunnet. De har havnet i en situasjon, som gjør at selv staten og behandlingsystemet har sviktet dem totalt. Jeg har ofte tenkt at det like gjerne kunne ha vært meg i dag, eller i framtiden. Man kan gå langt for sin avhengighet, eller for å døve sin egen smerte på innsiden. Det er ingen som ønsker at dette skal skje, det er ikke noe dem planlegger at skal skje, og det er ikke slik at det bare er å dra til sykehuset å be om en plass for å bli nykter igjen - slik mange tror. Det er ventelister, og de er ikke korte heller. Det må lange behandlingsopplegg til, og gjerne flere også. Ikke må man bare kutte ut sin egen bestevenn, som i dette tilfelle mest sannsynlig er narkotika, men man må kutte ut hele miljøet sitt også. Alle vennene som er tilknyttet til rusmiljøet. Hvor enkelt tror dere at det er, når det mest sannsynlig er dem eneste de har i livet sitt, fordi alle andre har gitt dem opp?

Uansett, etter et par stopp med t-banen, så kommer denne =Oslo selgere forbi meg igjen. Han skal til å rope høyt "kjøp =Oslo", mot meg, i det han oppdager at jeg satt og leste i bladet han solgte meg tidligere - i stedenfor smiler han og sier hei, og det samme gjør jeg. Så mye glede og smil i en person som mest sannsynlig ikke har det noe godt. Selv når jeg har veldig dårlige dager, så varmer det hjertet mitt å gjøre en selger glad. For det dem viser er ikke uekte og falske smil, det dem viser er ekte og ikke minst takknemlighet.

Jeg kan klage over livet mitt. Men jeg har så mye å være takknemlig over! Jeg har tak over hodet, en god seng å sove i hver natt - jeg trenger ikke bekymre meg for at andre skal komme og stjele, så jeg må gjemme det under puten min over natten, jeg har mat på bordet hver dag, jeg har venner og familie som stiller opp for meg og vil meg alt godt til enhver tid.

Jeg anbefaler alle å kjøpe =Oslo. De gjør en jobb og prøver å bidra med noe til samfunnet, i stedenfor og bare tigge. De står ute i all slags vær, og hvilken som helst tilstand de befinner seg i. Du kan jo tenke deg selv hvor kald du hadde blitt om du stod 8 timer i Karl Johan i -20 i bare genser. De tjener halve summen av hva bladet koster, og hva de bruker pengene på, får være opp til dem. Selv om jeg selvfølgelig skulle ønske at det var på mat, og tak over hodet - så vet jeg at det ikke alltid er sånn. Har man ikke råd til å kjøpe bladet, så er et smil og et lite hei også verdt en del, og det er gratis - bare ikke se ned på dem. Det må være en forferdelig følelse å sitte på bakken, i mens andre går forbi og ser ned på deg. Det er gjerne det vi mennesker gjør, vi trykker hverandre ned, i stedenfor å løfte hverandre opp. Verden hadde vært en mye finere plass om alle hadde lagt litt ekstra sjel i å være medmenneskelig. Alle kan falle utenfor samfunnet, men husk også at de fleste har hatt et annet liv før de mistet grepet og falt helt utenfor. Det kunne like gjerne ha vært meg, og det kunne like gjerne ha vært deg! Ikke se ned på dem som er svakere enn deg, løft dem opp og verden blir fort en mye hyggeligere plass å være! De er nemlig like mye verdt som deg og meg, de har bare litt større bagasje med seg her i livet.

 

Warszawa 07.04.2016

Etter mye værtrøbbel kom vi oss tilslutt begge på polsk jord. Jeg landet på feil flyplass, og etter å ha gått lei av venting på mc-café, dro jeg inn til sentrum - jeg traff selvfølgelig ikke på første forsøk. Mens Henriette måtte lande på andre siden av Polen, for så å fly opp igjen å lande på riktig plass. Jeg fant en morsom vegg mens jeg ventet da:



Vi fant hverandre, litt lunsj og hotellet tilslutt. Vi var ganske slitne, så vi sovnet egentlig nesten under middagen på Hard Rock Café, før vi gikk tilbake til hotellet igjen.

Henriette & jeg er ikke kjent for å ta med oss kart før vi går ut. Det viser seg somregel aldri å være en lur idé, etter x-antall skritt og en frokostpause, fant vi fram til gamlebyen! Jeg tror vi gikk 20.000 skritt den dagen, det var godt å legge hode på puta den kvelden!









Bare jeg som får julestemning av små hus og skøytebane?

Den siste dagen startet vi med et billig frisørbesøk, vi var ikke serlig heldig med været - det begynte å snø. Så starbucks, shopping, middag og drinker (får du noen gang tilbud om en agurk-drink så ta den!) fristet mer enn å sightsee rundt. Neste morgen hoppet vi i en taxi og vært vårt fly hjem til hver vår ende i Europa.

Dagen etter vi kom hjem bestilte vi flybiletter til Litauen, vi er kanskje litt for glad i å reise, eller bare glad i hverandre? ♥ Hvem kan la være, når man får flybiletter til 300kr? begynner å nærme meg å ha besøkt hele Europa snart, må jo nesten fullføre det før jeg dør!

Et hei fra en treig blogger 06.04.2016

Man kan vel si det sånn at min bloggkariere sakte men sikkert har blitt lagt på hylla, og jeg har skrivesperre annehver dag. Fryktelig frustrerende for en sjel som meg som har så mye oppe i hodet mitt på engang. Jeg tenkte hvert fall at det snart var på tide å pusse opp designet igjen!

Siden sist har jeg vært i Polen, jeg har pint meg med akupunktur for første og mest sansynlig siste gang, og tattoveringsfjerning (har neste time i morgen, gleder meg til de er helt borte!). Det har endelig blitt vår, og den første alkoholen har blitt nytt ute i sola, og ved et par andre anledninger. I påskeferien var jeg på en liten tog-interrail i Italia hvor vi var innom fire forskjellige byer. Jeg tenkte og vise dere bilder derfra i et annet innlegg.

For tiden sliter jeg med å holde motet oppe for å bestå matte, og å komme inn i treningsrutinen igjen. I mens jeg sliter enda mer med å finne ut av søknaden min til neste år. Jeg vet virkelig ikke hvor jeg skal ta veien eller hva jeg skal gjøre med livet mitt, jeg - og det er et hav av muligheter jeg bare har en liten uke på å bestemme meg for. Sånt takler ikke jeg... kan jeg ikke bare starte i barnehagen igjen? det hadde vært fint, det.

Her kommer noen bilder fra Italia, hvor det hadde blitt litt mer vårlig enn i Norge:






Ingen tvil om hva som er favorittblomsten min ♥

 

Om meg


Sandra Marie

Hei dere - mitt navn er Sandra Marie! Jeg er glad i å skrive, og deler ting som ikke alle andre ville ha gjort. Her kan du følge hverdagen min, opplevelser, tanker og min vei til å bli frisk fra psykiske lidelser.














Søk i bloggen

Kategorier



Arkiv




Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no