Sandra Marie Brandsrød

Color Line Magic 28.07.2016

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Lugaren var bare helt fantatisk for fire personer - vi fant ikke engang sengene våre. Hvis man liker det intimt er dette lugaren å velge! Vi så utseilingen fra Oslo, reisefølget startet med øl allerede før vi hadde kommet inn på båten - og det tok ikke lange tiden før vi satt i casino og sløste bort penger på spilleautomater, og slurpet alkohol.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tenk å bo på den lille holmen der - fantatisk!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og her lå vi etter middag, sol, alkohol, blå himmel, musikk, og en båt som kjørte - ganske herlig - frem til vi ble lei av vinden!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det bildet her altså...

Etter kveldens show så vi på solnedgangen:



Vi dro på nattklubben, og endte opp med å sitte sammen med noen fra Risør. Verden er liten...

Vi gikk i land i Kiel klokken ti neste morgen - jeg var i full bakrus og shopping ble veldig intressant. Det skjedde sist jeg var i Kiel og, så jeg ambefaler og ikke shoppe i bakrus. På vei tilbake så gav moren til venninnen min en tigger en bagett og en flaske brus, og han ble såå glad - vi ble helt rørt der vi stod. That moment. Før middag & show slappet vi av på spaet og lå i boblebad med drikke, og satt i badstue med havutsikt - kan det bli noe bedre enn det?

// Utseilingen fra Kiel

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter showet løp vi i taxfreen, vi så en åpning og jeg løp bokstavelig talt rett inn i en mann som hadde samme tanke som oss - å rekke taxfreen før den stengte. Vi rakk den begge to, og ble en latterkrampe rikere. Etterpå vorset vi litt på rommet - vi hadde ikke kortstokk, så vi lagde drikkespill ut av godteriboksen, det lå skumgummi og lakris strødd utover hele gulvet etterpå, siden vi bare bomma. Vi la oss ganske tidlig og etter skyene og bedømme gynte det så godt den natten at jeg våknet opp.. kvalm.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

// Oslofjorden

Og en sliten hjem dro hjem til hver sin seng.

Bursdagsfeiring 22.07.2016

Tirsdag kveld satt jeg på restaurant og drakk hvitvin og skrev deprimerende dikt - dagen etterpå feiret jeg 26-årsdagen min. Våknet opp på DPS med sang og muffins, så det kunne jo ha vært en verre start på bursdagen, selv om jeg ikke var serlig fornøyd med situasjonen. Videre ble det en tur til frisøren, fikk gaver litt forskjellige plasser, middag med familien på Nighthawk dinner (oppskrytt), en tur ut til Bygdøy og tilslutt til noen venner på kvelden og drakk boblevann!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vel overstått bursdag - blir fremdeles spurt om legitimasjon, i matbutikken (!!!) - og ellers må jeg takke for alle gratulasjoner & gaver!

I dag kom jeg meg til Risør for helgen igjen. Fikk både gave og kake av familien - i morgen går turen til Dyreparken, ingen sommer uten! ♥

Sommeridyll 12.07.2016

Endelig tilbake i Oslo etter en helg i Risør - ok, det var deilig å komme hjem igjen - men jeg er; 1. Ikke hjemme 2. Jeg vet ikke helt hvor jeg hører hjemme. Før det blir fredag igjen, skal jeg lade opp på batteriene til en ny helg med fart... blir litt fyllesyk bare av å tenke på å reise med Kielbåten nå.

Jeg hadde med meg kamera på lørdag, og venninnene mine bare.. "Hæ, kamera?" "Åja, vi er med Sandra nå ja..." haha, nå har jeg jo egentlig sluttet med kamera på fest, bildene blir liksom ikke så pene uansett, men her er noen:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Stangholmen i Risør:

Fire stk jenter som har latterkrampe av saue-vitsen min som er den eneste vitsen jeg kan (ja, jeg ler av min egen vits):

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Når vi dro fra byen og på nashspiel, møtte denne soloppgangen oss:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Disse bildene er faktisk ikke redigert - aner ikke hvordan innstilling jeg har brukt på kamera, siden jeg nettopp har fått nytt - det ble litt i meste laget kanskje, men sinnsykt fint var det. Det var en superhyggelig kveld med jentene, men nashet kunne jeg ha spart meg selv for - jeg tok faktisk en lur like nede i gata der, typisk meg...

Møtte et par venner på pir1 på søndagen - vi spiste pizza, og kvelden endte med å se tidenes kjedeligste fotball-EM finale. Før jeg reiste hjem i går var jeg en liten tur i byen og en tur på Brygga før jeg vinket vennene mine farvel ved busstoppet.

I stad var jeg ute og kjøpte meg en ny bok - ble nettopp ferdig med etter deg, og jeg har tydeligvis blitt en lesehest. Har egentlig ikke noe bedre å gjøre uansett. Nå skal jeg laste ned Pokemon!

Risør 09.07.2016

I går tok jeg bussen til Risør - det tok så lang tid, jeg hadde ikke akkurat tenkt over at fellesferien startet i går. Når jeg endelig kom hjem dro jeg nesten rett på vors hos en venninne, så dro vi på Brygga hvor det var konsert. En veldig koselig kveld, men det var ikke så koselig og våkne 06 i morges av at jeg var dårlig. Jeg hadde kjøpt med meg pizza fra byen, og bært den hele veien hjem - og når jeg kom hjem spiste jeg iskald pizza. Det verste er egentlig at jeg omtrent ikke spiste av den, noe så bortkastet. Haha!

Startet dagen på verandaen i dag - strålende sol - burde egentlig ha vært ute i båt, men det sov jeg altfor lenge til så det ble det ikke tid til.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg fikk selskap av nabopusen - nå som ikke hunden er hjemme, så tar de seg til rette her. Han var til og med inne og spiste hundemat, haha. En koselig fyr å dele frokost med da:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vel - sommer i Risør er jo ikke annet enn en stor fest, så nå må jeg gjøre meg klar for ett nytt vors med noen venninner, og Rollers konsert på Stangholmen i kveld. Det blir bra, selv om jeg kunne ønske at jeg ikke var så sliten...

En lang dyster vinternatt 07.07.2016

Jeg begynte å komme til meg selv igjen - jeg var fortsatt koblet til intravenøsen, og kvelden var lang. Veldig lang. Ullevål er en forlatt, gammel og skummel bygning på kveldstid. Jeg som trodde sykehus var definasjonen på stress! Jeg gikk tur med stativet mitt, prøvde å bruke det som sparkesykkel og hadde det veldig morsomt rundt i gangene i en tragisk situasjon. Det var så få mennesker å se at man skulle tro hele sykehuset var blitt forlatt, slått ned av lynet, og at alle hadde flyktet fra det. De gamle korridorene, de gamle veggene med minner fra krigen, og så stille som det var. Stemningen kunne ikke ha blitt bedre. En ismaskin som bråker og en dame som sitter og leser i bladet sitt, i mens maskinen og jeg hadde en kamp om hvem som skulle være stille lengst. Den ville ha strøm, men jeg ville ikke sitte i ro - så da ble det sånn. Jeg satt og så ut av vinduet - på utsiden av vinduet var det full storm, snøen dalte ned og jeg hørte lyden av en intens vind. Tilslutt måtte jeg forlate den grå utsikten min, så ikke damen skulle få vondt i hodet og irritere seg i hjel av meg og all pipingen. Selv brydde jeg meg ikke, men det var nok fryktelig irriterende for hun som satt fredelig på andre siden av spisestedet i all stillhet.

Jeg gikk bort til døråpningen og stod der, i mens jeg nesten blåste over ende. Ensomheten, stillheten, meg og en pipende maskin. Luften som kom i ansiktet mitt var nærmere -20, og der stod jeg i en tynn ullgenser - og nøt den friske luften som om jeg aldri hadde fått luft før. De eneste som var på utsiden var der for å røyke, noen gikk ut og inn, og de virket ikke veldig fornøyde dem heller. Stemningen var fortsatt dyster og det var helt mørkt ute. Det virket ikke som at det bare var jeg som hadde forsvunnet fra overflaten, men alle andre også.

Jeg fant meg et donorkort på vei tilbake til sengen min, hvis jeg dør, så kan i alle fall organene mine bli brukt til noe nyttig - i alle fall det som er igjen av dem å bruke. Resten av natten lå jeg stille, og så i taket - før det ble en ny og dyster dag, hvor jeg endelig kunne pakke sammen å reise hjem til mitt eget lille hi.

Solnedgang 06.07.2016

Denne uken har jeg prøvd å få til en joggetur hver kveld, og i dag hadde jeg tilfeldigvis med meg mobilen og kom over denne himmelen, se såå fin:


// St.hanshaugen/idiotbakken - hit må jeg dra oftere når det er solnedgang.

Jeg har akkurat satt på Girl interrupted, en film som er veldig passende å se på når man selv er innlagt, ikke sant? Vi får nå se om jeg får sett den ferdig før apedopet gjør inntak i hjernen min.

Det rareste komplimentet jeg har fått 06.07.2016

Arrene mine vil aldri forsvinne, men med årene vil de blekne bort - jeg tror jeg er ganske heldig med hunden min sånn sett. Den tiden jeg stoppet å skade meg, brukte jeg brunkrem og armbånd for å skjule arrene mine. Jeg lurer på hvor mange penger jeg brukte på svettearmbånd og pulsvarmere, det tror jeg ikke var få - for når jeg ryddet barnerommet fant jeg utrolig mange av dem. Heldigvis var det jo mote på den tiden og ingen så ut til å syntes det var mistenkelig. Tilslutt så så jeg ikke på det som nødvendig å skjule dem lengre, fordi de fleste hadde bleknet bort. Men det var i tenårene, noe som føles ut som et helt liv siden nå.

Jeg trenger ikke tenke så lang tilbake til den tiden jeg bare trengte å skjule en arm, fordi jeg hadde klart å holde den andre ganske tom for arr og de som var der var blitt hvite. Nå er det blitt historie og den er full av lilla og store arr. Jeg kan sikkert aldri bli sterk i armene igjen, slik jeg var før, fordi jeg har kuttet meg for dypt - dette har jeg selvfølgelig aldri ønsket at skulle skje. Det spiser seg sakte men sikkert oppover armen min, fordi jeg ikke kan kutte i det uendelige på den ene armen. Det siste jeg ønsker er at arrene mine går helt opp til skulderen og spiser seg nedover beina - og jeg er livredd for at det skal skje. Jeg vet om så mange som ser slik ut, og vi kan jo være enige om at det ikke er pent.

Men det finnes noen arr jeg ikke har noe i mot likevel, eller som jeg har akseptert, men det betyr ikke at jeg vil vise dem frem av den grunn - men det betyr heller ikke at jeg kan la det være for andre sin skyld. Mest av alt så hater jeg jo selvfølgelig arrene mine. Vi kan jo bare kalle armene mine for ufrivillig kroppskunst. Noen betaler jo faktisk for å få arr påført. For et par år siden så var jeg på ferie i Hellas - jeg var inne i en sminkebutikk og ble sminket fordi jeg trengte en ny foundation. Dette var en dyr og eksklusiv butikk, og plutselig bryter hun som sminker meg ut at jeg har så fine arr og at hun selv er full av arr på beina - og hun lurte på hvordan jeg hadde fått dem. Selv ble jeg helt satt ut, i mens søsteren min måtte svare at det var en ulykke. Når vi kom tilbake ett år senere og skulle handle ny sminke, så husket hun meg. Urovekkende å bli husket for arrene mine, på en annen side så fint at hun ikke så stygt på meg og snakket armene mine ned - det er jo det jeg er vandt med. Jeg vet ikke og vil ikke vite hva hun hadde tenkt om hun visste hele historien bak dem, men det var ikke så nøye i den settingen.

Arrene mine har blitt mitt kjennetegn på min smerte. Jeg vil en dag fjerne dem, men akkurat i dag så klarer jeg fint å leve med dem. Og jeg er redd om jeg fjerner dem, at jeg vil føle at jeg mister endel av min egen identitet - jeg er så vandt til å se på dem hver dag. De er på en måte en del av meg. Samtidig så minner de meg om alt for mye vondt - så jeg håper inderlig en dag at en laser er så sterk at jeg kan få dem bort. Jeg skulle gjerne ha startet i dag, men det sier seg selv at det er meningsløst å gjøre det når jeg fremdeles sliter med å slutte. Smerten det vil være å fjerne dem, det tør jeg ikke engang å tenke på. For det vil gjøre vondt, uansett hvor mye andre påstår at jeg har skadet meg selv, og må tåle såpass. Jeg er kanskje tøff, men det finnes grenser på min smerteterskel også, ikke minst er det forskjell på når man får smerten påført av andre enn å påføre den selv.

Og det verste av alt, jeg klager på et arr i panna som jeg vil fjerne. Pappa ser ikke vitsen, for jeg er jo ikke så nøye med det ellers. Jeg ser poenget hans, men jeg skal likevel fjerne det stygge arret jeg har i pannen som bare minner meg om en vond barndom. Selv om det nesten blir litt vemodig det også.

Siste del av øyhopping i Hellas 05.07.2016

Når vi ankom Santorini med båten var det som møtte oss fjell nede i en dal, vi måtte helt opp og ned igjen på andre siden. Jeg visste at det var en gammel vulkan, men så ikke helt for meg en busstur oppover i kø - bakkestart på biler er noe av det verste jeg vet!

Samme dagen som vi kom tok vi bussen til den berømte solnedgangen på Oia, som lå på andre siden av øya:


 

 

 

Vi møtte en av søs sine tidligere kolleagaer, som tok oss med opp på taket til en resturant:

Det var noe helt spesielt ved å være der, det var mennesker over alt for å få med seg solnedgangen - stemningsfult med andre ord!

Dagen etterpå kjørte vi rundt på øya, vi var på et slags museum, besøkte den røde stranden hvor vi kjølte oss ned, før vi tok bussen til den svarte stranden.



Den siste dagen var vi i byen Thira:

Vi stod i kø for å ta gondol ned til havna på bildet over, på veien opp igjen valgte vi å "ta" esel. Jeg kom rundt en sving, så bestemte eselet seg for å være staere enn meg, og jeg gikk tilslutt av og gikk opp. Det var forferdelig langt, varmt og slitsomt - så jeg fikk plutselig vedlig mye medfølelse for eslene da jeg nesten besvimte på veien. Men da er det bevist: jeg er ikke staere enn et esel!

Dette bilde tok søs i mens hun ventet:



Hahaha, men like blid var jeg når jeg endelig nådde toppen!

Etter dette kjøpte vi fergebiletter, tok på oss sekkene våre og kom oss vekk fra øya. Neida, vi hadde selvfølgelig planlagt det, og turen gikk videre til Retyhmno på Kreta. Her hadde vi en fin liten leilighet, møtte noen av søs sine tidligere kollegaer, koste oss på Baja beach club, og tok livet med ro før vi dro videre til Chania - en annen del av Kreta. Her sjekket vi inn på et hotell, også dro vi for å overraske foreldrene våre som ikke visste at vi hadde kommet. Dagen etterpå flyttet vi på oss igjen og resten av ferien badet vi, solte oss og koste oss med familien, og møtte litt mer familie som tilfeldigvis også var på ferie der, før vi tok flyet hjem sammen med foreldrene våre!



Tusen takk for en fin tur ♥

Øyeblikk #2 - Sykepleierstudenten 04.07.2016

Du trenger ikke å sitte på gulvet du altså, sier jeg.

- Jeg vil jo ikke sitte der oppe å se ned på deg, svarte han.

Takk, tenkte jeg - for det er jo det alle andre gjør.

Også satt vi der, på gulvet, sammen.

Et helt halvt år 04.07.2016

Denne helgen har søster og jeg hatt en koselig helg sammen, det var lenge siden sist, så det var fint og endelig kunne treffes! På fredag var vi på shopping og på Ikea (...). Jeg trodde jeg likte Ikea, men det gjør jeg visst ikke lengre! På lørdagskvelden var vi på kino og så et helt halvt år, altså: hva skal jeg si? filmen var like fin som boka, så det er bare å komme seg i kinosetet for de som er like klissete som meg ♥ jeg unngikk å hulke igjennom filmen i det minste, så er ikke så ille som jeg høres ut som! I dag fikk vi endelig litt sol, og bestemte oss for å reise opp til Tryvann for å klatre. Vet dere hva som skjedde når vi var på vei oppover? det begynte selvfølgelig å regne. Vi ble bokstavelig talt gjennomomvåte og iskalde - når det i tilegg begynte å hagle. Men klatring med litt ekstra utfordringer ble det, og heller ingen brekte fingre i år. Når vi kom hjem så dro vi på Jacobs Aleé på Aker Brygge med familien og spiste middag, måtte jo feire at det er sommerferie - oog... jeg er endelig ferdig med studiekompetansen min! Hvem hadde trodd? ikke jeg hvert fall. Men det gikk akkurat i mellom tankeskjør og forvirrende mattekunnskaper. Hadde en veldig koselig skoleavslutningsuke med Tusenfryd og fest med klassevennene mine! Kommer til å savne dem, lærerne og skolen - men merker det skal bli deilig å få gjort noe annet nå. Dette tok meg tross alt syv år, men jeg ville aldri vært uten de tre siste årene, selv om det har vært endel utfordringer underveis har det vært verdt det. Tilslutt hvert fall!


// Utsikt fra Frognerseteren

// En grå Aker brygge

Ellers syns jeg overskriften passet bra, ettersom det er en stund siden jeg faktisk har blogget. Ikke at jeg har så mye å blogge om, siden sist har jeg blant annet lekt turist i egen by, feiret 17.mai og barnedåp for lille barnet til kusinen min, hatt risørturer, fått nytt sommeren litt, fester og ja. Jeg tror ikke jeg skal ta en lang oppdatering - det skjer ikke så mye i livet mitt for tiden heller, for å si det slik så tilbringer jeg de fleste dagene mine innendørs og har egentlig avlyst hele sommeren for i år.

På 17-mai var jeg faktisk i Sarpsborg - en fin dag middag, is, ballong, (jeg er jo tross alt bare 25..) familien og en litt for lang fest når jeg kom tilbake til Oslo!

Nå ligger jeg nede og hører på pus oppe i stua som har funnet seg en mus ute - en levende en selvsagt, og så gøy hun har det med å leke katt og mus. Hvorfor kan hun ikke bare bruke lekene jeg kjøper? Stakkars liten..

Jeg må vel snart hoppe i seng - jeg klarer å snu døgnet mitt hver eneste helg!

Om meg


Sandra Marie

Hei dere - mitt navn er Sandra Marie! Jeg er glad i å skrive, og deler ting som ikke alle andre ville ha gjort. Her kan du følge hverdagen min, opplevelser, tanker og min vei til å bli frisk fra psykiske lidelser.














Søk i bloggen

Kategorier



Arkiv




Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no