Sandra Marie Brandsrød

Grunerløkka 27.09.2015

Tok meg en liten søndagstur på Grunerløkka når jeg stod opp i dag, jeg rakk det akkurat før sola gikk ned: 









Middagen spiste jeg på Mucho Mas sammen med pappa og ste-mor, vi satt til og med ute - dette høstværet er ikke spesielt kaldt akkurat.

Hatt en fin søndag? ♥

Tiden er livet, tankene og drømmene... 26.09.2015



Hei på dere - nå var det lenge siden forrige hverdagsinnlegg!

Jeg har mange ganger de siste ukene hatt lyst til og begynne å blogge igjen, men jeg er så usikker. Det er jo også sånn med en blogg, at alle som vil kan lese den - og store deler av hverdagen min ligger der og det skremmer meg litt av og til. Jeg tør ikke lengre å skrive rett fra hjertet, så det jeg publiserer er gjennomtenkt og redigert flere ganger før det blir publisert - for de som trodde noe annet om innleggene som handler om psykisk helse - det er for å unngå uønsket oppmerksomhet og selvfølgelig for at ingen skal bli beskymret når de leser, så da vet dere det. Jeg skrev bare et blogginnlegg under en to ukers innleggelse, mens i Word skrev jeg 13 sider. Jeg har aldri skrevet mer overfladisk enn jeg gjør nå. Men jeg savner bloggen min, samtidig som jeg er lei av den.

Det er ikke mange linjene som skal til for og oppsummere det jeg har gjort i det siste, og for å være ærlig så er det ikke så mye positivt som har skjedd. Skolen har flyttet til Nydalen så jeg har mye kortere vei, jeg har også fått et fag til i håp om å klare å lage en hverdagsrutine - men det har jeg fremdeles ikke klart og i går startet høstferien. Ellers har jeg vært en tur i Risør - gikk blant annet en veldig fin tur sammen med mamma og hunden vår en dag sommeren var tilbake, var en tur på byen og på Brygga med venner. Jeg har vært på festival i Sarpsborg sammen med søsteren min, vært endel ute med venner i Oslo og vært sammen med to av folkehøgskolejentene mine på resturant og sett Bølgen på kino. For det meste har jeg vært syk, snudd hele døgnrytmen min og vært deprimert.

Når jeg er ferdig med dette innlegget skal jeg fargelegge i den nye boken min, åpne en flaske vin, spise sjokolade å se på film. Jeg kan ikke gjøre én ting på engang, nei. Hva har livet mitt blitt til, her om dagen kjøpte jeg meg puslespill...



Jeg håper alle har en fin lørdagskveld uansett, så snakkes vi senere!

Kjære deg... 25.09.2015

Jeg vet ikke hva det første ordet jeg sa var, eller når jeg sa det. Uansett når det var eller hva det var, så skjedde det engang at jeg begynte å snakke - slik som de fleste andre barn. Jeg kan bare ikke huske at det første jeg sa var så forferdelig at jeg skulle bli mishandlet hele oppveksten min. Jeg kunne virkelig ønske at jeg husket hva jeg sa og hva jeg gjorde for å fortjene det. Men det var vel fordi jeg var liten. Jeg var dust. Jeg var faktisk ikke verdt en dritt i følge dere.

Engang ble redd for å snakke om meg selv, mine egne følelser og rettigheter. Og hvorfor, det har jeg tenkt til å dele. Ikke for min egen del, men fordi Risør er en liten plass. Jeg vil at de som føler seg truffet skal få føle det, og nå frem til dette innlegget. Jeg vil at dere skal vite hvor mye skade dere har påført meg!

Jeg ble den staeste jenta i klassen - hun som var sint, nektet voksenkontakt og meldte seg ut av grupper. Vel, dette står i journalen min. Men det som ikke står skrevet var at jeg ble satt i bås som problembarn på barneskolen - selv om jeg aldri gjorde noe galt, uten at noen andre hadde gjort meg noe først. Jeg fikk skylden for alt, selv om jeg ikke var skyldig. Jeg ble tvingt til å si unnskyld først, når jeg ikke startet å krangle. Jeg ble beskylt for å kaste snøball på en elev i et friminutt, og ble kalt inn til inspektøren etterpå - uansett hvor mange ganger jeg sa at det ikke var meg, så ble jeg aldri trodd. Jeg fikk kjeft og flere blåmerker etter at læreren min tok tak i meg, og dro meg opp til kontoret til rektor - fordi jeg hadde brukt mobil i timen, mens hun jeg tekstet med slapp unna. Jeg ble igonert, som har gjort at jeg har flere hull i almenkunnskapen min. Jeg var redd hver dag, måtte alltid være på vakt, jeg måtte løpe og jeg ble slått. Men det enkleste for dem var å skylde på meg, så de slapp å løse det som egentlig var problemet. Fordi jeg meldte meg jo ikke ut av grupper, var sta og slem, fordi jeg ville - men fordi jeg ble urettferdig behandlet. Ex-kjæresten min fikk høre under en middag at jeg var sær når jeg var liten. Si meg, kjære deg. Hvorfor tror du jeg var sær? Og forresten så er det utrolig dårlig gjort av deg å si slikt, 20 år etterpå. Ikke har du lov å snakke om meg heller. 

Én dag fikk jeg nok av og ikke bli trodd. Jeg fikk nok av å fortelle min side av saken, men alltid få skylden uansett hvor uskyldig jeg var. Hvorfor skulle jeg si noe, utrykk meg, eller fortelle noe som helst, når jeg ikke ble trodd uansett? Jeg måtte stå på mitt, og jeg måtte løse konfliktene som ikke de voksne løste for meg. Jeg måtte bry meg minst mulig og prøve å leve slik som venninnene mine. Jeg har glemt nesten hele barndommen min, men fra barneskolen er det ikke elvene som var jævlige jeg husker best, men lærerne som sviktet. Tilslutt gikk jeg fra å være den sinte og stae jenta, til den rolige og tause. Angsten ble sterkere og sterkere, og den var alltid tilstede. Jeg ble mester til å leke stirreleken med gulvet, men ikke fordi jeg ville. Jeg ble nærmest umulig å få kontakt med igjen - jeg ble borte.

Det var her det låste seg helt. Jeg har lært meg opp til å klare meg selv, fordi ingen andre hjalp meg når jeg trengte det mest. På veien mistet jeg også all tillit til voksne, siden de hadde lært meg at jeg aldri hadde rett i noe. Siden de bare satt og så på uten å gjøre noe, fordi de aldri trodde på meg, fordi de alltid ga meg skylden for alt - men det verste var at de ikke stoppet at jeg ble banket opp og plaget hver eneste dag, både fysisk og verbalt over flere år.

Når jeg ble eldre forverret bare situasjonen seg. De fleste likte å ha meg som offer, uten at jeg visste hva jeg hadde gjort som var fryktelig galt. Jeg var nødt til å se meg over skulderen hele tiden, uansett om jeg var på skolen eller i butikken fritiden. Jeg lærte at om jeg sa i fra om noe som var urett, fikk jeg dobbelt mye igjen. Jeg ble holdt fast av flere personer - slått og sparket, forsøkt vridd av armene, truet med kniv og forsøkt kastet vannet. Jeg ble spyttet på, forfulgt hele tiden og fikk aldri gå i fred - ikke minst så fikk jeg gnidd inn i ansiktet hvor stygg jeg var, og hvor stor hore jeg var. Telefonen var noe jeg bare kunne slutte å ha, og selv i dag tar jeg den ikke når den ringer. Og igjen så ble jeg ikke trodd - jeg ønsket til og med å bytte skole. Dette gikk også ut over mine venninner, og hadde det ikke vært for at dem holdt ut, så hadde det nok gått enda dårligere med meg enn det gjorde - så de fortjener et stort takk!   

Jeg kan leve med at jeg ble misslikt pågrunn av min egen oppførsel, det jeg ikke kan leve med er at jeg ble misslikt pågrunn av hva andre sa om meg. Kanskje jeg var sær, og kanskje jeg var en drittunge, men det var hvert fall en grunn til det. Dere var med på og utvikle, ødelegge og å gjøre meg til den personen jeg er i dag og det er ikke noe å skryte av. Jeg vet ikke om jeg vil leve lengre, eller om jeg vil gå igjennom barndommen min på nytt. Kanskje jeg begraver den med meg - det håper vel du at jeg gjør. Jeg håper dere er stolte av dere selv, og innser at dere har ødelagt et helt liv. Jeg gidder ikke én gang håpe på en unnskyldning, det eneste jeg kan håpe på er at dere skjerper dere, og det nok engang. Risør er lite, og  man hører mye dårlig om skolene. Jeg må også presisere at jeg ikke snakker om alle.  Men til dere som ikke gjorde mer - jeg håper for deres del at det var verdt å tie - jeg er bare så glad jeg slepper å ha andres smerte på samvittigheten min!

Jeg er jo bare en idiot som søker oppmerksomhet og som velger å publisere det på internett, ikke sant? da kan jeg fortelle deg - i mitt voksne liv, at jeg har ikke sovet på tre døgn nå. Jeg har til og med vært så desperat at jeg ha skadet meg for å få sove - men jeg får det ikke til likevel, i tillegg er jeg full - og dere har stor medvirkning til at det er sånn. Selv om jeg har tidligere publisert innlegg når jeg har drukket og har både angret og gruet meg til tilbakemeldingene så har jeg ingenting å tape. Dette er bare sannheten, og den bør komme ut engang for alle. Ikke fordi jeg har et jævla stort oppmerksomhetsbehov, men fordi jeg er så forbanna på dere. Jeg vil ikke la dere vinne over meg. Eller, jeg kommer ikke til å la dere vinne. Jeg orker ikke angre fordi dere er dumme og dømmende - også mot en liten jenteunge i tilegg. Jeg vil ikke tie mer, sannheten fortjener å komme ut og jeg skal love deg at den vil gjøre det.

Så, hva tror du det gjør med mennesker? Syns dere det er så rart at jeg reagerte?

Jeg har hvertfall mistet tiltitten til de fleste mennesker, og jeg forteller hvertfall ikke om meg selv uten å ha et skall å gjemme meg bak, fordi jeg er livredd for å bli dømt. Jeg hater klasseromssituasjonen, jeg har brukt mer tid på sykehus enn på skolen og jeg tør ofte ikke søke om hjelp én gang, selv om jeg vet utrolig godt at jeg kan trenge det - men jeg er redd for og ikke bli trodd - takke være dere.

I himmelen 23.09.2015

For den jenta jeg var før, den er jeg ikke nå. Hun har forsvunnet, men jeg vil finne henne igjen. Den personen jeg egentlig er. Jenta som aldri hadde vært koblet til intravenøs-en, før sommeren 2012. Det er ingenting som har vært det samme siden jeg våknet opp den dagen. Det er som at halve sjelen min døde den natten, og at den ikke har blitt sendt tilbake til jorden. Så egentlig er jeg ikke redd for å bli frisk, selv om alt man ikke vet hva er, er skummelt. For jeg vet én ting, og det er hvem jeg var før dette monsteret kom og tok over halve personligheten min, og jeg liker den utgaven av meg bedre. Det eneste jeg vet, er at hun ikke kommer tilbake. Fordi hun er i himmelen, eller en annen plass jeg ikke vet hvor er, hun er hvert fall ikke her på jorden lengre. Og da er det ikke vits å prøve en gang. Å lete blir meningsløst. Ingenting kan fylle det tomrommet som kom den natten. Hun er borte. Jeg er borte. Jeg kan gi opp. Jeg må innse at det aldri blir det samme igjen og sende resten av sjelen avgårde også.

 

Om meg


Sandra Marie

Hei dere - mitt navn er Sandra Marie! Jeg er glad i å skrive, og deler ting som ikke alle andre ville ha gjort. Her kan du følge hverdagen min, opplevelser, tanker og min vei til å bli frisk fra psykiske lidelser.














Søk i bloggen

Kategorier



Arkiv




Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no