Sandra Marie Brandsrød

365 dager uten en eneste ripe 22.05.2017

I dag er det er et helt år siden jeg kuttet meg selv sist - hele 365 dager!

På denne tiden av året hører man gjerne om levert bacheloropgave, sommerferie, og alt annet som hører med i normaliteten - i mens jeg skal fortelle at jeg har vært fri for selvskading i form av kutting i ett helt år - dette er noe jeg har hatt store problemer med å slutte med, så det er ganske utrolig at jeg nå faktisk har klart å slutte helt. Om ikke annet, så kan jeg i hvert fall skryte på meg en mastergrad i sårstell!

Det gått et helt år siden jeg ble sydd sammen sist, og jeg håper at det denne gangen blir flere år. Siden den mai-dagen i fjor har jeg ikke brukt barberblader til dette formålet, - det var én gang jeg var nære ved å sprekke, og jeg trykket barberbladet skrått over håndleddet, var klar til å dra og klar til å sleppe ut alle følelsene mine - men bestemte meg for å la være i siste øyeblikk, og jeg har ikke angret. Et år uten denne type selvskading er utrolig lenge - når man har skadet seg så ofte, og brukt det som en overlevelsesstrategi over mange år. Jeg kan ikke forutse tilbakefall, men slik situasjonen har vært med selvskading de siste årene - så trodde jeg aldri at jeg kom til å gi slipp på det igjen, for jeg har hatt lengre opphold tidligere, men dette var før personlighetsforstyrrelsen var inne i bildet.

Det var når jeg var innlagt på denne tiden i fjor, at jeg bestemte meg for at det var siste gangen - mye fordi jeg innså en av de viktigste grunnene til hvorfor jeg skadet meg, og ingen andre mennesker er verdt at jeg skader meg selv - jeg sluttet på dagen. Det er flere årsaker til det, og jeg vet at noen har spurt om råd - men jeg har dessverre ikke noe fasit-svar på det, men å finne årsaken, og å få hjelp til å komme seg ut av mønsteret var hvert fall viktig for min motivasjon til å snu det.

Det er fortsatt vanskelig å stå i mot når ting blir vanskelig, for dette har alltid vært en enkel løsning - jeg har skrevet før at selvskading har blitt sammenliknet med avhengigheten til heroin og det er ikke uten grunn. Man glemmer ikke hvor lett man kan løfte på følelsene sine ved hjelp av dette. Trangen er ikke slik den var før, men den kan fortsatt bli kastet på meg - det er da det gjelder å lytte til kroppen og ikke skyve det bort.

Jeg trener mye for å få tilbake kreftene i armene, fordi jeg har dessverre ødelagt dem helt - slik føles det i hvert fall. Når jeg spilte håndball var jeg en av de som kastet ballen hardest, og det er nok bare noe jeg kan drømme om å få til nå. Men jeg har vært heldig - for jeg har kun mistet litt av følelsen i én arm, og det kunne ha gått så mye verre enn det. Jeg har en hud som gror fort, og arr som blekner fort - men en dag vil jeg nok fjerne alle arrene mine for godt. De symboliserer en enorm kamp, og en smerte jeg får vondt av bare av å tenke på - og det er ikke noe jeg vil bære med meg resten av livet mitt, for jeg blir tross alt mint på dette hver eneste dag - jeg vil bli sett på som den jeg er, ikke for det armene mine bærer!

Med årene har jeg blitt ganske åpen om dette, og jeg har sluttet å skjule armene mine til enhver anledning - selv om favorittcardiganen min nå har fått mange hull, fordi den har blitt brukt så mye - så jeg er enda ikke 100% trygg.

Jeg har lenge hatt den siste pakken min med barberblader liggende - i tilfelle jeg skulle trenge den. Dere syntes nok at det høres veldig rart ut å ha de så lett tilgjengelig når man er så avhengig av noe, men jeg har gått fra å ha de i vesken, til å gjemme de bort inne i kjelleren i en toalettmappe. Det har gitt meg en trygghet å ha dem tilgjengelig - men i dag ble dagen jeg kastet dem ut av hus!

Skuddår eller ikke - det bringte tydeligvis lykke med seg som jeg skrev i starten av 2016!

Jeg har vel innsett at jeg aldri vil få alle til å forstå - så det siste jeg vil be om, er at dere som dømmer de med arr om å slutte med det - for dere vet ingenting om dems kamp, og vi takler alle ting på forskjellige måter. Jeg vil også sende en takk til alle de fantastiske ambulansesjåførene som finnes der ute ♥

Sykepleierne jeg husker 12.05.2017

Jeg husker sykepleieren som bare satt der sammen med meg uten å si noe i mørket.

Jeg husker sykepleieren som ga meg kvalmedempende via intravenøst så jeg slapp å svelge tabletten, selv om det var årsaken til at jeg var der.

Jeg husker sykepleieren som klemte meg i hånden i mens jeg ble sydd, selv om det var selvforskyldt.

Jeg husker sykepleieren som pakket meg inn i varmepledd fordi jeg var iskald.

Jeg husker sykepleieren som prøvde å få meg i bedre humør ved å spøke om å dra av meg de fake øyevippene, selv om jeg var neddopet.

Jeg husker sykepleieren som klarte og overtale meg til å ta i mot hjelp.

Jeg husker sykepleieren som satt seg på gulvet, fordi han ikke ville se ned på meg.

Jeg husker sykepleieren som sang en rolig bursdagssang til meg i mens jeg sov, og satt en muffins med lys og flagg på nattbordet.

Jeg husker sykepleieren som kom med te til meg, fordi jeg var syk.

Jeg husker sykepleieren som hadde latterkrampe sammen med meg på somatisk avdeling.

Jeg husker sykepleieren som alltid fikk meg til å smile.

Jeg husker sykepleieren som så på tattoveringen min, og sa hun ville bli kjent med den fighteren.

Jeg husker sykepleieren som sa det var lov å gråte, for det gjorde alle.

Jeg husker sykepleieren som satt flere timer på rommet mitt.

 jeg husker sykepleieren som tredde sokker på de kalde føttene mine.

Jeg husker sykepleieren som lot meg hvile på skulderen hennes.

 jeg husker sykepleieren som satt håret mitt i strikk, så det ikke skulle bli oppkast i det. 

Jeg husker sykepleiere som har hatt tro på meg, behandlet meg med respekt og omsorg - uten å dømme. 

Jeg husker mange sykepleiere, men jeg ha aldri fått takket dem!

Dere tar dere tid og ser mennesker fremfor å skyve oss vekk. Jeg har møtt så mange fantastiske sykepleiere, og dere fortjener all skryt dere kan få for jobben dere gjør!

I dag er det den internasjonale sykeplei​erdagen - gratulerer med dagen til alle sykepleiere der ute! Takk for den gode innsatsen dere gjør, uten dere hadde hverdagen til mange hvert helt annerledes- dere gjør en enestående jobb! 

Når kroppen husker - men sinnet gjør ikke 27.03.2017

Datoen i dag har jeg faktisk aldri husket - men et tilfeldig facebookminne fortalte meg noe, og minnet meg på en hendelse jeg helst skulle ha sluppet å gå i gjennom. Det er tydelig at kroppen min husket dette - så det er ikke rart at jeg sov dårlig i natt, våknet opp flere ganger og har følt at alt har vært meningsløst i dag. Humøret ble ikke bedre av behandling, og heller ikke av trening - da forstod jeg ikke helt hva som var galt, for det pleier alltid å hjelpe meg å fokusere på noe annet, i hvert fall når jeg ikke er dypt deprimert. Men uansett hvor lenge jeg stod på den løpemølla, så hadde jeg fortsatt lyst og bare legge meg ned å gråte.

Hvorfor er kroppen nødt til å huske ting, som ikke sinnet tenker over engang? jeg kunne ønske det ikke var sånn. Det er jo ganske håpløst når kroppen reagerer, uten at man selv vet hvorfor man reagerer. Jeg hadde aldri tenkt over dette, hadde det ikke vært for den statusoppdateringen. På en måte er jeg glad for at jeg fant det ut, for det forklarer ganske mye, og det viser også at det faktisk er mulig for meg at kroppen min kan huske ting som ikke sinnet tenker over - noe som sikkert skjer oftere enn jeg vet. Jeg kan jo ikke si med 100% sikkerhet at dette er grunnen, siden det har vært litt andre ting i dag også - men det kom jo veldig tilfeldig på, ettersom at jeg i går hadde det ganske så fint. Men etter en god dag, så må det alltid komme en dårlig en - det har jeg også erfart før. Så jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at jeg er sliten, og skal gå å legge meg nå. Håper bare jeg klarer å sove, det går i hvert fall litt bedre nå som dagen snart er over. I morgen er det en ny og ubrukt dag, og jeg våkner forhåpentligvis opp med smilet mitt igjen!



God natt da, Oslo - og god natt til dere andre når dere kryper under dyna.

Det sterile rommet 14.03.2017

Jeg krympet meg inn i dusjen, og skrudde av lyset - en trygghet i mørket. Ingen forheng, ingen mennesker, ingen armer, ingen høye stemmer. Bare meg - i et kaldt, mørkt, isolert rom, og en innsekt som krabber rebelsk over gulvet.

Det som kan krabbe lever - men jeg lever ikke. Jeg bare eksisterer her, i mellom mine egne armer - på gulvet. Frem til noen drar opp døren, og jeg har klart å overtale dem til å oppheve tvangsinnleggelsen - selv om jeg, visste at jeg hørte hjemme på det harde og kalde gulvet, i hvert fall til jeg ble edru - så sa borderline meg i mot.  

Siden har jeg ikke sett det rommet, og det håper jeg at jeg aldri gjør igjen - for jeg hører ikke hjemme i fengsel. Men det er menneskene som har lagt igjen det største inntrykket - både de med makten, og de som skriker av smerte. Selv om det kalde sterile rommet, de låste dørene og den harde sengen - er ille nok i seg selv.

Jeg lurer på hvordan det går med den innsekten. Men jeg tror dessverre jeg må si gikk, for den kan umulig ha overlevd der inne i mørket - alene.

Det minnet skjuler 03.03.2017

Det er forvirrende å være i livet. Jeg vet ikke om jeg skal smile eller være trist - det er som at jeg svever rundt, og at jeg snart vil få meg et stort slag i ansiktet. Jeg vet ikke hva frisk er - det har jeg ingen erfaring med. Hvordan lever man et liv, uten å hate det?

Jeg prøver å finne det ut, og jeg har så lyst til å vite det. Jeg vil vite ordentlig hvem jeg er uten sykdom - men det er akkurat som om noe holder meg igjen, og drar meg tilbake i sporet hvor jeg tilsynelatende hører hjemme.

Hvordan kan jeg gjøre en endring - når det er så åpenbart at noe inne i meg ikke stemmer overens med den virkeligheten jeg lever i? Jeg er så klar for å legge fortiden bak meg, og det har jeg vært lenge - jeg vil se fremover, og la historie være historie, uansett hvor vondt ting har vært så vet jeg at jeg er sterk nok til at det ikke trenger å plage meg i hverdagen.

Men hodet mitt - det nekter å fortelle meg hele sannheten som ligger bak, og man kan ikke legge noe bak seg, før alle bitene er på plass, og alle brikkene har falt sammen til et helt og klart bilde. Jeg forstår det ikke, og jeg vet ikke helt hva det er for noe - men det er som om det sitter i mellom hjernebarken, og jeg kan både føle og kjenne at det ligger noe der - nesten uansett tilstand, og slik har jeg følt det i flere år nå - men jeg får ikke tak i hva det er. Dette høres helt rart ut - men det er sånn, og jeg får verken tak i det, eller får det bort. Det ligger der og ulmer, uten at det vil fortelle meg noe som helst - det eneste jeg vet, er at det tar unødvendig mye plass, og at jeg må vite hva det er. Spørsmålet er bare - hvordan?

Finnes det noen som kjenner seg igjen i dette egentlig?

På togtur 25.01.2017

Klokken er fem på elleve. Det er fem minutter igjen før jeg må ha bestemt meg for om jeg vil gjøre dette eller ikke. Fem minutter på å ta en avgjørelse som vil påvirke meg selv og alle rundt meg. Men jeg har sittet her i to timer nå. Den er nå tre på elleve og et tog kjører ut av perrongen. Jeg hoppet ikke denne gangen heller. I det klokken blir elleve, innser jeg at jeg har tapt mot min egen stemme. Det kom ingen tog, tiden var ute, og jeg hadde valgt livet.

Jeg gikk sakte tilbake til plassen hvor det var lovelig å være. Ingen hadde sett meg - heldigvis. Ingen drama. Jeg satt meg ned, og uten å tenke over at det ikke er lov å dingle med beina utenfor togetskinnene - så kommer det et tog, og det tuter så mange ganger, og så høyt at beina mine spretter opp av ren refleks. Og i det jeg snur meg, kommer securitas-vakten. Han er på vei mot meg, og jeg krysser sporet i ren panikk. Men han tar meg igjen. Og det kom ikke noe tog - heldigvis.

 

// gammelt notat

Helsevesenet sin oppfattelse av emosjonell ustabil personlighetforstyrrelse 23.01.2017

Dårlige dager ikke er lov å ha eller å snakke om lengre, alt må være lykke og morsomt hele tiden. For har vi en dårlig dag, er kritiske, og kanskje tar litt på vei for små ting - ja, da er det borderline som snakker igjen. Vi kan ikke ha en dårlig dag, det er ikke lov for slike som oss - vi har ikke lov å føle håpløshet, eller tristhet. Usikkert selvbilde når man har borderline er heller ikke lov, det er ikke lov å reagere på avisning eller kritikk, og det er ikke lov å krangle med venner. Alle har vel ikke 100% selvtillit, er trygg på seg selv hele tiden, krangler aldri med noen, eller lar vær å reagere på noe som er sårt for dem? - det tror jeg i hvert fall ingenting på. Da vil du jo være kald, da - om du ikke har følelser - men det er kanskje en diagnose det, også?

Man kan ikke klage eller legge ut for mange bilder på sosiale medier (der tapte jeg) - for da er man jo oppmerksomhetssyk? vi har jo tross alt borderline, så da er det ikke lov å gjøre det - men alle andre kan. Har vi suicidale tanker - så blir de ikke tatt seriøst, for det er jo tross alt kronisk det, ikke sant? føler vi oss tomme, så er det også kroniskt. Ingenting er lov - det eneste som er lov er å være perfekt, og kun ha solskinnsdager - noe ingen har.

Så kan vi av og til reagere litt mer enn andre - men det kan være på grunn av traumer tilknyttet til tema, det. Fordi vi har et større og mer svingende følelsesspekter enn andre, kanskje? - gjør det oss så spesielle, da? følelser er vel følelser, uansett? - når vi ikke "liker" å bli avvist, hva er vitsen med å gjøre det gang på gang - hva lærer det oss, da? - å få enda dårligere erfaringer med mennesker enn vi hadde fra før av? noen mennesker er mer sårbare enn andre - er ikke det helt normalt, da? er det ikke det som gjør enhver person unik, da?

Hvorfor skal ikke vi ha lov til å være oppgitt, og å se på situasjonen som meningsløs - når alle andre har lov til det, bare fordi de har en annen diagnose (eller ingen) på papiret? vi må faktisk ikke være glade og positivt innstilt til alt hele tiden - ingen er det, ikke du heller. Jeg vet at ikke alle alltid har perfekte dager, selv min egen behandler har jo sagt det - og han har vel rett? Så hvorfor kan ikke vi få lov til å ha en dårlig dag, da? Jeg har venner som utrykker frustrasjon, og at de vil drikke - vi med borderline har ikke lov til det - for vi blir automatisk satt i bås om at slik oppførsel er helt feil å ha. Er vi i dårlig humør, og vil ta en øl - så er det vel ingenting i veien for det? Men vi prøver å motstår det, for vi vil ikke bli satt i båsen deres. De dårlige dagene våre kan bli litt mer ekstreme enn andre sine, og om vi avreagerer med mer enn en øl, så kan det fort gå galt - vi forstår det. Men hvorfor skal vi ikke få lov, når alle andre får lov? Hva er så galt i at vi gjør det, når alle andre gjør det? vi kan også ha en dårlig dag, slik som alle andre - noe som vil si at den dårlige dagen vi gå over igjen - men vi har ikke lov til det heller, vi! Kan du si at humøret ditt aldri går opp og ned? - det tror jeg heller ingenting på. Men vi har ikke lov til å ha et humør som går opp og ned - da er vi jo bare borderline.

Kanskje vi skal stille oss selv spørsmålet - hva er egentlig normalt, og hva er egentlig unormalt? Hvorfor må det være en fasit på hvordan man skal ha lov til å oppføre seg, både personlighetsmessig og utad? alle andre har lov til å ha en dårlig dag, og har lov og reagere slik de vil på det de vil. Men vi har ikke lov, for borderline kan og har jo tatt over styringen vår. Vi syns det er urettferdig, at alt må handle om hva som har trigget oss til å gjøre både det ene og det andre. Vi er bare mennesker, slik som alle dere andre, er vi ikke det, da? vi har også lov til å føle, og å være frustrert - har vi ikke? når ble det egentlig en diagnose, å være annerledes enn andre? Hvis alle hadde vært like, så hadde ikke verden fungert i praksis - dere som behandler oss hadde ikke hatt en jobb en gang, tenk så kjedelig det hadde vært, da?

Jeg må spørre meg selv når det er noe jeg syntes er ugreit - har jeg lov til å reagere på dette, er det greit at jeg reagerer nå? jeg har lært at jeg ikke kan være meg selv - for det jeg føler og tenker er feil. Jeg må spørre andre om bekreftelse på om det er meg det er noe galt med, eller andre - for alt jeg tenker og gjør er feil, det. Jeg tør så vidt å snakke om følelser, for de kan jo være feil - hvordan selvtillit og selvsikkerhet tror dere at dette gir oss, da? det er i hvert fall ingenting å lære av det, skjønner dere. Vi må forandre oss - men til hva da, egentlig - noe vi ikke er eller føler for å være? denne diagnosen har ødelagt meg så mye mer enn den har gjort nytte - enda den dag i dag angrer jeg for at jeg sa at jeg kjente meg igjen i noen symptomer for noen år tilbake - men jeg visste ikke hvordan jeg ville bli behandlet etterpå, jeg trodde det skulle gi meg riktig hjelp mot veien for å bli frisk, og endelig finne en diagnose, jeg - så feil kunne jeg ta, og det har jeg smertelig fått erfare. Skal ikke en diagnose være endel av verktøykassen deres, da?

For å nevne noen siste ting - dette er en diagnose som begynner å bli skremmende vanlig, og mange får den i mangel på riktig behandling og diagnose - lever vi i et personlighetsforstyrret-samfunn nå, da? jeg hører gang på gang at diagnoser er ferskvarer - men aner dere hvor vanskelig det er å bli kvitt denne fra papiret sitt? man er stemplet av helsevesenet for resten av livet - tenk på det du. Vi blir ekskludert fra behandlingsformer som kan hjelpe oss - fordi vi har feil diagnose. Vi forstår at vi kan være vanskelige å behandle, men tror du vi gjør dette med vilje, da?

1 av 10 mennesker som har denne diagnosen dør av selvmord. Vi lever 19 år mindre enn resten av befolkningen. Jeg er med andre ord snart død. Jeg vet ikke om det bare en meg, men jeg syns dette er stygge tall, og jeg vet ikke helt hvem man skal legge ansvaret på - er det pasienten, som gang på gang prøver å få hjelp, men blir avvist, kritisert og bedt om å gå hjem å ta seg sammen (noe som skjer skremmende ofte) - eller er det helsevesenet som bør våkne opp å handle annerledes? jeg vet i hvert fall én ting, og det er at det ikke er min feil - kanskje er det ikke din feil heller, men med denne type holdning, bidrar du ikke akkurat i positiv retning - med mindre du prøver å utrydde oss, vi kan jo tross alt ta stor plass - men er vi alene om det, da? Burde ikke en av de tyngste personlighetforstyrrelsene som finnes - fortjene plass? den er jo livsfarlig. Behandlingsresistent - mener mange? ta en telefon til Arnhild Lauveng, så tror jeg du skal få en annen historie - ja, jeg snakker om den sterke kvinnen som satt på en psykatrisk avdeling i 10 år, som nå er helt frisk, har skrevet bøker og er utdannet psykolog! Ta en telefon til Svein Øverland - å spør han hva han mener om å skade seg selv. Gå på et kurs, gjør hva du vil - bare la vær å bidra til stigma!

Jeg har ikke svaret på dette - eller, faktisk så har jeg på en måte svaret, for at jeg sitter her og skriver dette, er ikke en selvfølge - men jeg sitter her, fordi jeg hadde behandlere, som behandlet meg som et menneske, og ikke som en diagnose - så enkelt og fantatisk var det. Helsevesenet har mye å lære om oss, om dere gadd å ta dere tiden til å se mennesket bak diagnosen - slutt å les i diagnoseboken deres, for den stemmer ikke med virkeligheten - begynn å se på mennesket i helhet, så vil både du og pasienten komme mye lengre i det lange løp, og det er vel det som er poénget, er det ikke? - vi er alle veldig forskjellige, selv om vi har denne diagnosen til felles - dere vet jo at ingen opplever ting likt, ikke sant?

Slutt - vær så snill og bare slutt med det stigmaet deres - det dreper oss nemlig og ikke få den hjelpen vi trenger og har krav på når vi trenger den som mest. 

Ja, jeg er åpen for kritikk, og jeg tåler det også - men hold dere litt konstruktive da ;-)

Jeg hater deg 09.01.2017

Jeg skriker på innsiden, men jeg får det ikke ut. Jeg prøver å kvitte meg med deg, men du kommer alltid tilbake igjen. Jeg skjønner ikke hva du vil meg, eller hva jeg har gjort galt for å fortjene at du plager meg. Hva vil du meg egentlig? - jeg forstår det ikke. Jeg kan snart ikke skille oss lengre - snart er vi en og samme person. Du tar for mye plass, og du tar over tankene mine for mye. Er jeg virkelig nødt til å dø, for å bli kvitt deg?

Det eneste som gir meg pauser fra deg - er alkoholen, en overdose eller et dypt kutt. Som om det er en helt normal ting å gjøre - som om at det er det som må til for at jeg skal klare å overleve, da kan jeg likegodt fortsette - vi vet begge hvilken vei dette vil ende uansett. For et slik liv - er ikke verdig å leve uansett.

...Monster, jeg hater deg...

Jeg er like redd for å leve - som jeg er for å dø. Jeg ser det som at jeg har blitt to personer nå, og fører du meg til døden - da er det ingen vei tilbake til den andre personen igjen. Med en promille på to, og tabletter i blodet - da er du borte, men du dør aldri. Du kommer alltid tilbake igjen - når kroppen er sterk nok til å gå, og til å føle igjen. Jeg vil bare slå, sparke å gråte - men stillheten er den enkleste utveien.

Nok engang - jeg klarte ikke å vinne over monsteret.

Jeg kan ikke huske sist det gjorde så vondt som det gjør nå. Jeg håper drømmeland er en bedre plass å være nå.

 

Dagboknotat,
21.10.15

Jeg vet ikke hvordan jeg har det 06.01.2017

Hvordan går det? hvordan har du det? har du det greit?
 

...Spørsmålene er mange, fra mange...
 

Har jeg noen gang et svart? - et klart svar som kommer opp i hodet mitt, som forteller meg hvordan jeg har det, så jeg kan svare nettopp hvordan jeg har det? det er veldig sjeldent. Jeg svarer nesten alltid at det går greit, hva enn det betyr for noe - samtlige som har vært i kontakt med meg i helsevesenet har hørt den setningen så mange ganger, at jeg kan garantere av de er veldig lei av å få det svaret av meg, men det har bare blitt svaret mitt, som en automatisk telefonsvarer. Jeg vet alt for godt hvordan det er å ha det vondt, og jeg vet jo også hvordan de gode stundene er. Men likevel klarer jeg nesten aldri å definere hvordan jeg har det, så alt blir bare greit. Det er jo greit nok det også, jeg trenger ikke akkurat å ha en hel historie å fortelle hver gang noen spør meg om det, men noen skulle vel helst ha mottatt et annet svar enn.. greit. Greit er liksom ingenting det, det er noe som ligger i mellom bra og dårlig, og hva er egentlig det?

Jeg tror jeg har fått for mye erfaring med hva det vil si å ha det dårlig, at å si at jeg har det bra, har blitt et skummelt fremmedord - som om det er noe som vil slå tilbake på meg selv. Bra er ikke noe jeg har mye erfaring med, og kroppsspråket mitt sier ofte noe annet enn bra når jeg sier det. Å ikke ha det bra defineres som oftest som skam, så da er vi tilbake til greit.

Mange ønsker vel egentlig ikke å ta innover seg hvordan andre har det, selv om man spør. Jeg er vel ikke den eneste som føler på at mennesker rundt meg spør om hvordan jeg har det - men er det egentlig noe de ønsker å vite? de vil vel bare få svaret om at alt står bra til, og høre om de positive tingene, ikke om de negative - dette gjør at mange, inkludert meg selv, ikke alltid sier sannheten til de som spør om nettopp dette. Ikke at det er viktig, det er jo ikke alt man ønsker å dele med alle. Jeg ønsker ikke å være til bry, for det er alltid slik jeg føler det - at jeg kaster bort andre sin tid, som de kunne ha brukt på noe helt annet. Jeg er redd for å gjøre meg sårbar, selv om jeg vet at det bor flere millioner mennesker på planeten, og at det er helt umulig at jeg er den eneste som tenker som jeg gjør.

Jeg føler ikke at jeg har kontakt med meg selv og mine egne følelser lengre, det er som om jeg går rundt i en slags rus, uten og faktisk gjøre det - det høres merkelig ut, ikke sant?

...Tomt, ingenting...

Før kunne jeg sette meg ned å skrive hva jeg følte, og jeg klarte og formulere frem noe som virket som følelser - noe som virket fornuftig, og noe som gjenspeilet seg med virkeligheten. Det eneste som kommer frem hver gang jeg prøver nå, er rett og slett.. ingenting. Det er som at hele kroppen har blitt nummen, og at tankene og følelsene mine er borte. Det er tomt i hodet mitt, og uansett hvor mye jeg prøver å skrive videre, så er det ingenting å skrive. Jeg hater å ha det slik, men samtidig kan jeg jo ikke mislike at det ikke er noe negativt å skrive om? - men så er spørsmålet om det er så veldig mye positivt å skrive om? selvfølgelig er det noe, både positivt og negativt, men jeg føler ikke at ting er som før, uavhengig om jeg poster det her eller ikke. Jeg vet at følelsene finnes - de dukker opp en sjelden gang, det er bare gjemt langt inne i meg. Alle mennesker føler jo noe, så at jeg ikke skulle hatt følelser stemmer jo ikke. Alle opplever både positive og negative følelser i løpet av en dag, uavhengig om det er store eller små følelser, eller om man vil det eller ikke så opplever de fleste noen inntrykk i løpet av en dag.

Dere kan jo bare tenke dere hvor lang tid jeg brukte på å få formulert dette innlegget, og nå vet jeg ikke hva jeg føler om det jeg har skrevet heller. Jeg vet ikke om det er ekte, eller uekte. Før ble intense følelser kastet over meg hele tiden, og jeg har det mye bedre nå, det kan jeg si med sikkerhet. Men bra, det vet jeg ikke helt hva er. Kan noen fortelle meg det?

Hvordan har du det, kjære?

Din ondskapsfulle dritt 19.12.2016

Din ondskapsfulle dritt.

Hvem tror du at du er?
Hvorfor tror du at du kan strye meg?

Din ondskapsfulle dritt.

Hvorfor forandrer du hodet mitt?
Hvorfor gjør du hele hjernen sort?

Din ondskapsfulle dritt.

Hvorfor gjør du dette mot meg?
Hvorfor eksisterer du i det hele tatt?

Din ondskapsfulle dritt.

Hvorfor har du tatt fra meg hele livet mitt?

Din ondskapsfulle dritt.

Når har du tenkt til å stoppe og ødelegge livet mitt?

Din ondskapsfulle dritt.

Det er forsent, du har tatt det som kan tas nå.
Det er mindre igjen å leve for nå, enn det var før.
Det er enklere å velge å dø nå, enn det var før.
Det er det du vil at jeg skal.

Ikke faen om du får viljen din. Men når du er blitt meg, når du har spist opp resten av det lille håpet som er igjen, så får du kanskje viljen din likevel.

Til dere andre.

Når har dere tenkt til å starte på tro på det jeg sier?
Når har dere tenkt til å ta det jeg sier alvorlig?
Når skal jeg få noe som jeg vil?
Når vil dere gi meg den tilitten tilbake, som jeg fortjener?
Når skal jeg slutte å gråte, fordi jeg føler meg motarbeidet?
Når skal det bli bedre, slik dere påstår?
Jeg gir dere mine ord, men dere vil ikke gi meg deres ord.

.. hvor lenge skal jeg holde ut?
.. hvor lenge tror dere jeg klarer å holde ut?

Din ondskapsfulle dritt.

Vi vet begge to at det ikke er lenge igjen nå, for verken deg eller meg.

Din ondskapsfulle dritt.

Jeg vil ikke dø, men jeg tar sjansen.

Din ondskapsfulle dritt.

Aldri mer skal jeg..

TIl dere andre.

Jeg håper dere kan unne meg fred, for er det én ting jeg har fortjent nå, så er det nettopp det.

Din ondskapsfulle dritt.

Alle hater meg, men det er jo din feil.

Din ondskapsfulle dritt.

Jeg håper du er fornøyd nå?

For du har klart det, alt er nå helt ødelagt. Jeg orker ikke bygge meg et nytt liv - fordi du har tatt fra meg så mye, og jeg vet du vil fortsette. Jeg vil ikke være i livet for å se at resten går i knus, denne gangen.

Takk for meg, det var fire fine år sammen!

 

Et lite dykk i arkivet, og jeg fant dette innlegget som ble skrevet 17 desember i fjor. Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det - et dikt, en slags avskjed? jeg kan hvert fall lese mye håpløshet. Uansett hva det er for noe, så har jeg ikke turt å poste det. Siden det nå er jeg som har overtaket over denne ondskapsfulle dritten, så ser jeg ikke helt hva som er farlig med å poste hvordan det var den gang, så da gjorde jeg det.

Verdensdagen for psykisk helse 10.10.2016

Selv om jeg ikke pleier å engasjere meg i denne dagen, så var det var noe med årets tema for verdensdagen til psykisk helse som slo meg litt - fordi livet forandrer seg.

Jeg må ærlig innrømme at forandringer ikke er det jeg setter størst pris på her i livet, men samtidig så er det veldig nødvendig, av og til er det hvert fall det. Jeg er også et vandrende eksempel på at uansett hvor mye motgang man har, så forandrer livet seg - jeg ser et lite lys i enden av tunnelen, men på veien dit så døde jeg nesten. Jeg vet ikke hvilken retning det vil ta, og det er det som er så fint med forandringer. Det var en dag jeg satt hjemme og var så utrolig lei av at ingen forstod, og da publiserte jeg mitt første blogginnlegg som handlet om psykisk helse - jeg brøt en is, som mange ikke tørr å gjøre, og tilbakemeldingene har vært mer positive enn jeg forventet. Jeg bryr meg ikke om hva folk syntes om dette, for det opptar meg såpass mye i hverdagen, og om du velger å ikke være vennen min av den grunn, så lar jeg deg gledelig gå. For vi vet jo alle - at psykisk helse er skam, og det er tabu. Jeg lurer litt på hvorfor, for alle har jo en fysisk og en mental helse - enten de vil det eller ikke så eksisterer den. Alle vil føle på det i en grad, om det ikke er deg selv som blir verst rammet, så er det noen som står deg nær. Man slepper ikke unna det, men man prøver likevel og ignorere det, og å gjemme det bort, som om det ikke finnes - selv om det er en stor del av livet. Først og fremst så er vi alle mennesker som lever sammen på denne jorden, og det er vel ikke en sykdom som definerer deg som person. Jeg kjenner snart flere som går til psykolog, enn de som ikke gjør det - for å sette det litt på spissen. Det er så normalt, at jeg ikke kan forstå at det skal defines som unormalt i dagens samfunn. At man skal bli tråkket på, og sett ned på for det ene og det andre - det er alltid en grunn til alt som skjer. Psykisk sykdom er det samme som alle andre sykdommer, det tar bare litt lengre tid å behandle enn det gjør å f.eks. behandle en brekt fot. Hjelpen er også mye mer tilgjengelig. Vi som sliter psykisk kan bare vente vi, og vente enda litt til i noe som føles ut som en hel evighet. Likevel så er somatikken noe som ikke er like farlig å snakke om, i mens mental helse har vært tabu så lenge jeg kan huske. Å jobbe med en psykisk lidelse, kan være minst like slitsomt som å ha en jobb å gå til hver dag - det syns jeg dere skal tenke på, neste gang dere møter en som sliter.  

En slik dag kan hvert fall bidra til mer åpenhet og mindre stigmatisering, og jeg håper at det en dag blir like normalt som et skrubbsår på foten. 

Ta vare på deg selv, ta vare på de menneskene rundt deg og vær et medmenneske. Jeg sender en klem til de som trenger det ♥

Det er alle sitt ansvar 11.08.2016

Igjen er voldtektdebatten oppe i media - forrige gang var det en skam-episode som var tema, og før det var det om overfallsvoldtekter gjort av innvandrere, nå handler den om en ung kvinne som ble dopet ned av tre såkalte hvite og voldtatt. Debatten florerer - for det ble jo gjort av en av våre egne?

Vi som har blitt voldtatt - og gjerne opptil flere ganger, blir veldig lei oss over denne utviklingen. Over dette rettssystemet som overhodet ikke fungerer - som ikke gjør noe, som bare lar dem gå fri. Dere som ikke har blitt voldtatt - dere aner ikke hvor mye smerte det gir, og hvor mye det ødelegger et menneske. Jeg kan ikke gå inn på Facebook uten at det er en hel haug med nye artikler om voldtektssaker i alle former. Jeg kan ikke legge hodet på puten én time, uten å drømme om overgrep. Det er overalt. På dagen, på natten og nå i alle medier. Det trigger oss, som sitter der og har blitt voldtatt. Vi får ikke gjort noe, og ingen gjør noe - hvorfor ikke?

Voldtekt skjer hele tiden, og det blir utgjort av både menn, kvinner, etnisk norske og innvandrere. Det skjer i hjemmet, det skjer i gaten, det skjer i skogen. Det skjer åpenlyst og det skjer i skjul. Det blir filmet - ingen bryr seg. Man bare lar det skje - uten å gripe inn. Det er alle sitt ansvar å sørge for at voldtekt ikke skjer. Man går ikke forbi en overstadig beruset jente - som ligger på en benk i slottsparken midt på natten. Man prøver å hjelpe jenta hjem, så hun slepper å bli et offer for de neste som kommer forbi - som heller plukker opp jenta og tar hun over ryggen som en potetsekk og hjem til sin egen seng. Hvor hun kan få sove - etter å ha blitt voldtatt. Hvor hun kan få våkne opp, uten å skjønne hva som har skjedd, annet enn at hun ikke kan ha samtykket til å ha sex med en totalt fremmed.
 
Det er ikke slik det skal være - voldtekt skal bli tatt på alvor. Voldtekt skal gi straff - man skal ikke få sleppe unna, og gjøre det samme på nytt. Og ødelegge enda et menneske.
 
Kvinner er ikke objekter dere kan leke med. Jeg har spurt meg selv flere ganger - hva som er det som får en mann til å tro at han kan gjøre hva han vil med en kvinne, uten å få samtykke på at det er greit? Jeg klarer ikke å forstå det, uansett hvor mye jeg tenker på det, og hvor mange argumenter dere menn kommer med. Har dere ikke hørt om respekt? Det er ikke greit uansett hvordan omstendighetene er i situasjonen det skjer i. Jeg kan sitte å kline med deg på byen - det gir deg ingen rett til å gjøre hva du vil med meg etter på for det, jeg kan gå halvnaken på byen om jeg vil - men det gir deg heller ingen rett til å ta på meg. Vi er ikke vandrende barbie-dukker. Vi kan gjøre absolutt hva vi vil - ingen har rett til å voldta selv om. Det er vår kropp, og det er vi som bestemmer over den!
 
Menn dere må forstå én ting. Vi har følelser, holdningen deres kan ødelegge et liv, og vi liker ikke å bli tuklet med uten at vi sier det er greit. Det er bare å spørre, du får et ja, eller et nei - respekter det svaret du får, og uansett - ikke ha sex med noen som så vidt kan stå på beina - uansett hvilket svar du måtte få. Vil dere virkelig pådra mennesker posttraumatisk stress - for et ligg?
 
Jeg har aldri følt meg så skitten og ekkel noen gang. Jeg har aldri skammet meg så mye over noe - som egentlig ikke er min feil. For jeg tror jo fremdeles at det er min feil - det er jo alltid noe man kunne gjort annerledes i en situasjon. Det er akkurat det inntrykket vi får av rettsvesenet i dag - det er helt greit å voldta. I mens offeret sitter igjen, og ikke tør å si noe, føler skam, skyld - og tør ikke å anmelde - dere tror oss ikke. Vi har ikke gode nok bevis - hvor gode bevis må man egentlig ha?
 
Kjære rettsvesen - vil dere virkelig at offeret alltid skal få skylden, for noe de åpenbart ikke er skyld i? Tror dere virkelig vi sitter og juger om å ha bli voldtatt?
 
Og kjære befolkning - hvorfor gjør dere ikke noe? Hvorfor lar dere det skje? Demonstrasjoner i ettertid hjelper ikke. Kommentarer i nettavisen hjelper ikke. Å fordømme det hjelper ikke. Å være rasistisk hjelper ikke. Hat hjelper ikke. Det er alles ansvar, det hjelper ikke å gjøre noe i ettertid, eller å klage på et dårlig rettsvesen. Skaden er allerede skjedd, og mennesker er allerede blitt ødelagt. Man må stå sammen for å få en slutt på det.
 
Jeg blir så forbanna, og så fryktelig lei meg på alles vegne - når har dere tenkt til å tro på offeret, og hvorfor må det alltid skje slike tragiske hendelser, for at befolkningen og rettsvesenet skal få øynene litt opp i den virkeligheten vi lever i? Gang på gang blir det satt fokus på - men ingen endring skjer. Det er fryktelig slitsomt - spesielt for oss som har vært utsatt for voldtekt, og definasjonen på det er så mangt - mer enn mange tror.

En lang dyster vinternatt 07.07.2016

Jeg begynte å komme til meg selv igjen - jeg var fortsatt koblet til intravenøsen, og kvelden var lang. Veldig lang. Ullevål er en forlatt, gammel og skummel bygning på kveldstid. Jeg som trodde sykehus var definasjonen på stress! Jeg gikk tur med stativet mitt, prøvde å bruke det som sparkesykkel og hadde det veldig morsomt rundt i gangene i en tragisk situasjon. Det var så få mennesker å se at man skulle tro hele sykehuset var blitt forlatt, slått ned av lynet, og at alle hadde flyktet fra det. De gamle korridorene, de gamle veggene med minner fra krigen, og så stille som det var. Stemningen kunne ikke ha blitt bedre. En ismaskin som bråker og en dame som sitter og leser i bladet sitt, i mens maskinen og jeg hadde en kamp om hvem som skulle være stille lengst. Den ville ha strøm, men jeg ville ikke sitte i ro - så da ble det sånn. Jeg satt og så ut av vinduet - på utsiden av vinduet var det full storm, snøen dalte ned og jeg hørte lyden av en intens vind. Tilslutt måtte jeg forlate den grå utsikten min, så ikke damen skulle få vondt i hodet og irritere seg i hjel av meg og all pipingen. Selv brydde jeg meg ikke, men det var nok fryktelig irriterende for hun som satt fredelig på andre siden av spisestedet i all stillhet.

Jeg gikk bort til døråpningen og stod der, i mens jeg nesten blåste over ende. Ensomheten, stillheten, meg og en pipende maskin. Luften som kom i ansiktet mitt var nærmere -20, og der stod jeg i en tynn ullgenser - og nøt den friske luften som om jeg aldri hadde fått luft før. De eneste som var på utsiden var der for å røyke, noen gikk ut og inn, og de virket ikke veldig fornøyde dem heller. Stemningen var fortsatt dyster og det var helt mørkt ute. Det virket ikke som at det bare var jeg som hadde forsvunnet fra overflaten, men alle andre også.

Jeg fant meg et donorkort på vei tilbake til sengen min, hvis jeg dør, så kan i alle fall organene mine bli brukt til noe nyttig - i alle fall det som er igjen av dem å bruke. Resten av natten lå jeg stille, og så i taket - før det ble en ny og dyster dag, hvor jeg endelig kunne pakke sammen å reise hjem til mitt eget lille hi.

Det rareste komplimentet jeg har fått 06.07.2016

Arrene mine vil aldri forsvinne, men med årene vil de blekne bort - jeg tror jeg er ganske heldig med hunden min sånn sett. Den tiden jeg stoppet å skade meg, brukte jeg brunkrem og armbånd for å skjule arrene mine. Jeg lurer på hvor mange penger jeg brukte på svettearmbånd og pulsvarmere, det tror jeg ikke var få - for når jeg ryddet barnerommet fant jeg utrolig mange av dem. Heldigvis var det jo mote på den tiden og ingen så ut til å syntes det var mistenkelig. Tilslutt så så jeg ikke på det som nødvendig å skjule dem lengre, fordi de fleste hadde bleknet bort. Men det var i tenårene, noe som føles ut som et helt liv siden nå.

Jeg trenger ikke tenke så lang tilbake til den tiden jeg bare trengte å skjule en arm, fordi jeg hadde klart å holde den andre ganske tom for arr og de som var der var blitt hvite. Nå er det blitt historie og den er full av lilla og store arr. Jeg kan sikkert aldri bli sterk i armene igjen, slik jeg var før, fordi jeg har kuttet meg for dypt - dette har jeg selvfølgelig aldri ønsket at skulle skje. Det spiser seg sakte men sikkert oppover armen min, fordi jeg ikke kan kutte i det uendelige på den ene armen. Det siste jeg ønsker er at arrene mine går helt opp til skulderen og spiser seg nedover beina - og jeg er livredd for at det skal skje. Jeg vet om så mange som ser slik ut, og vi kan jo være enige om at det ikke er pent.

Men det finnes noen arr jeg ikke har noe i mot likevel, eller som jeg har akseptert, men det betyr ikke at jeg vil vise dem frem av den grunn - men det betyr heller ikke at jeg kan la det være for andre sin skyld. Mest av alt så hater jeg jo selvfølgelig arrene mine. Vi kan jo bare kalle armene mine for ufrivillig kroppskunst. Noen betaler jo faktisk for å få arr påført. For et par år siden så var jeg på ferie i Hellas - jeg var inne i en sminkebutikk og ble sminket fordi jeg trengte en ny foundation. Dette var en dyr og eksklusiv butikk, og plutselig bryter hun som sminker meg ut at jeg har så fine arr og at hun selv er full av arr på beina - og hun lurte på hvordan jeg hadde fått dem. Selv ble jeg helt satt ut, i mens søsteren min måtte svare at det var en ulykke. Når vi kom tilbake ett år senere og skulle handle ny sminke, så husket hun meg. Urovekkende å bli husket for arrene mine, på en annen side så fint at hun ikke så stygt på meg og snakket armene mine ned - det er jo det jeg er vandt med. Jeg vet ikke og vil ikke vite hva hun hadde tenkt om hun visste hele historien bak dem, men det var ikke så nøye i den settingen.

Arrene mine har blitt mitt kjennetegn på min smerte. Jeg vil en dag fjerne dem, men akkurat i dag så klarer jeg fint å leve med dem. Og jeg er redd om jeg fjerner dem, at jeg vil føle at jeg mister endel av min egen identitet - jeg er så vandt til å se på dem hver dag. De er på en måte en del av meg. Samtidig så minner de meg om alt for mye vondt - så jeg håper inderlig en dag at en laser er så sterk at jeg kan få dem bort. Jeg skulle gjerne ha startet i dag, men det sier seg selv at det er meningsløst å gjøre det når jeg fremdeles sliter med å slutte. Smerten det vil være å fjerne dem, det tør jeg ikke engang å tenke på. For det vil gjøre vondt, uansett hvor mye andre påstår at jeg har skadet meg selv, og må tåle såpass. Jeg er kanskje tøff, men det finnes grenser på min smerteterskel også, ikke minst er det forskjell på når man får smerten påført av andre enn å påføre den selv.

Og det verste av alt, jeg klager på et arr i panna som jeg vil fjerne. Pappa ser ikke vitsen, for jeg er jo ikke så nøye med det ellers. Jeg ser poenget hans, men jeg skal likevel fjerne det stygge arret jeg har i pannen som bare minner meg om en vond barndom. Selv om det nesten blir litt vemodig det også.

Marerittet på kvinnedagen 08.03.2016

Halv fire i natt våknet jeg i den samme stillingen - forskjellen var at han ikke var der sammen med meg. Natt til kvinnendagen i fjor var et mareritt, selv om jeg kan huske det som om det var i går, så er det som at hele hendelelsen er glemt, eller skal jeg si gjemt? for den er ikke glemt av meg, eller min kropp, selv så lenge etterpå. Jeg har spurt meg selv flere ganger - hva som er det som får en mann til å tro at han kan gjøre hva han vil med en kvinne, uten å få samtrykke på at det er greit? Jeg klarer bare ikke å forstå det, uansett hvor mye jeg grubler over det, og hvor mange argumenter dere menn kommer med. Har dere ikke hørt om respekt? Det er ikke greit uansett hvordan omstedighetene er i situasjonen det skjer. Jeg kan sitte å råkline med deg på byen - det gir deg ingen rett til å gjøre hva du vil med meg på nash etterpå, jeg kan gå halvnaken på byen - men det gir deg ingen rett til å ta på meg, for å gi et par eksempler. Vi er ikke objekter nemlig.

Jeg har aldri vært opptatt av kvinnedagen, selv om jeg selvfølgelig bryr meg om likestilling. Takket være deg, så kommer jeg aldri til å forbinde kvinnedagen med noe fint. Jeg kommer nok ikke til å gratulere noen med kvinnedagen igjen. Når jeg våknet i dag var det første som kom opp på sosiale medier kvinnedagen, da ville jeg bare legge meg ned igjen å bli i sengen. Det var en psykolog som spurte meg om det skjedde noe spesielt den dagen, siden jeg husket datoen. Det er enklere å bli mint på det. Jeg kommer ikke til å glemme datoen, deg eller hendelsen, men du er ikke verdt å tenke på. Du har ødelagt nok for meg det siste året. Det gikk utover karakterene mine på skolen, søvnen min, alkoholforbruket mitt og selvskadningen. Jeg har aldri følt meg så skitten og ekkel noen gang. Jeg har aldri skammet meg så mye over noe, som egentlig ikke er min feil. For jeg tror jo fremdeles at det var min feil - det er jo alltid noe man kunne gjort annerledes i en situasjon man våkner opp i. Det har satt spor, større spor enn noen kan klare å sette seg inn i uten å ha vært i situasjonen selv. Det blir ikke bare glemt med årene slik mange tror. Jeg har ikke kontroll over når følelsene kan komme over meg igjen. Det kan være i kveld, i morgen eller neste uke. Men jeg kan leve med det - det kunne ha vært verre. Det kan alltid være verrre.

Menn dere må forstå én ting. Vi har følelser, holdningen deres kan ødelegge et liv, og vi liker ikke å bli tuklet med uten at vi sier det er greit. Det burde egentlig si seg selv, men det er det jo ikke alle som forstår.

Snart er denne dagen heldigvis over. Jeg håper dere har hatt en fin kvinnedag likevel.

Hvordan forhold har du til kvinnedagen?

Gjensidig respekt 25.01.2016

Det er skremmende hvor sterke meninger folk har om selvskading.

Det er sålettå be en selvskader om å la være å skade seg selv. Det dere ikke vet uten å ha sittet i gjørma selv, er at det er ekstremt avhengighetsskapende. Det kan jo sammenlignes med nikotin, og sigaretten er farlig den også, er den ikke?

Selvskading kan sammenlignes med alkohol, bare at man er rusa på åpne sår og blod. Det høres jo helt sykt ut fra en frisk person sitt perspektiv. Det er følelser som har blitt fortrengt og som ikke kan uttrykkes på en annen måte lengre. De blir for vanskelige å takle og man skader seg for å lette det. Det blir en «normal» måte å løse det på, og det er lett og bli avhengig av noe man vet fungerer. Se på det som når du tar deg en paracet, fordi du har litt vondt i en arm. Vi har litt vondt innvendig. Det bare synes ikke på utsiden.

Er man svingdørspasient hos legevakta på grunn av selvskading møter man mange forskjellige leger. Eller skal jeg si helsepersonell. Noen er totalt kalde, mens andre oppfører seg som om du er den eneste på jorden med problematikken. Eller som en pappa. Eller som mamma ville ha gjort. Noen tar deg seriøst, andre ikke. Noen slurver, andre ikke. Men legevaktbesøkene må til. Vi ønsker ikke å ende opp med avkuttet arm og store infeksjoner. Ofte holder en selvskader seg hjemme og dropper legebesøket. Det er en vanskelig prosess å komme seg til legen. Mange blir hjemme og spør om råd på nettet. Barn - som har hele livet foran seg. Det gjør meg så trist at det er sånn. Folk er blitt redde for å oppsøke hjelp, for man vet jo aldri hva slags lege man møter der ute.

Mange leger er det jeg vil kalle for slemme. Det siste som hjelper er å kjefte, eller fortelle noen andre dumme fraser. Leger som nekter å sette bedøvelse fordi det er selvforskyldt. «Har man allerede klart å kutte seg så dypt, at det må sys, så kan man vel klare å sy uten bedøvelse også». Slike utsagn gjør meg skuffet. Lei. Det er ikke rart det er så tabulagt. Det gjør situasjonen verre og jeg hadde sikkert godtatt det selv også- av den grunn at jeg gjorde det selv. Å tråkke på noen som allerede er nede er ikke en god holdning i helseyrket. Det er misbruk av autoritet. Man føler seg bare mer verdiløs. Man har fått smerten sin. Man er «kurert» for en liten periode, det er allerede fordøyd og lettet på, i form av blod og tårer. Det gjør vondt nok fra før av. Innvendig. Trenger virkelig legen å gi deg enda mer smerte eller nekte å sy? Bare fordi man er en selvskader skal man ikke behandles annerledes. Gidder dere ikke å sy, da gidder vi heller ikke å si noe. Hadde du gjort det mot en lite barn, som hadde falt og slått seg? Nei. Å selvskade er ikke et ønske, det er en trang. Angeren kommer etterpå. Det er lett å ta den utveien når man vet det fungerer. Jeg har mistet kontrollen - flere ganger. Jeg har trodd at jeg skal blø i hjel og jeg har mistet følelsen i den ene armen. Det var ikke noe jeg ønsket. Men man bryr seg ikke. Man forsøker å overleve noe som er utholdelig fra innsiden. Sårene er uviktige. De sys, plastres og gror igjen. Ingen ønsker at hverdagen skal bestå av tårer, blod, barberblader og plaster. Eller at pengene gang på gang legges igjen på apoteket og legevakten.

Da jeg voksteoppvar de som kuttet seg «oppmerksomhetssyke emoer» og det er manges definisjon på oss enda. Men det var ikke sånn at jeg plutselig fant ut av at jeg skulle gå hjem å kutte meg opp. Jeg skrapte meg opp og følte en slags tilfredsstillelse. Så ble jeg avhengig. Jeg merket at jeg fikk det bedre. Jeg begynte å skjule hva jeg gjorde, fordi jeg skjønte at det jeg gjorde var «galt» og at ingen måtte få vite det. Jeg har sydd over 100 sting, noe jeg aldri hadde trodd for ti år siden. Men de små kuttene utvikler seg. Man vil slippe å bli kjent igjen på legevakten. Gang på gang. Det er skammelig å dra opp ermene sine å vise frem åpne sår. Man føler seg så sårbar i de øyeblikkene. Det er som at noen kan se rett på problemet ditt men du kan ikke kjempe imot. Fordi du må ligge stille med armen åpen. Jeg har alltid vært en aktiv jente, så og måtte gå med genser og teip på armene 24/7 var ikke noe jeg valgte selv. Ikke minst - jeg gikk tom for unnskyldninger til slutt. Nesten halve livet har jeg brukt denne metoden. Tror dere ikke jeg hadde stoppet, om det ikke ga meg noe?

Det er enkamphver eneste dag og alle har sine grunner. Mange er ruspåvirket når de skader seg selv. Eller psykotisk. Man takler problemer forskjellig. Hva med å akseptere at vi er forskjellige og slutter å dømme? At man ikke forstår, betyr ikke at man trenger å rakke ned. Eller fortelle personen at de også har hatt det jævlig, men at de ikke kuttet seg allikevel ? det er bare å la være. Å si at man heller skal snakke om problemet, fordi det gjør du. Kritikk kan bare gjøre vondt verre, så man kan like gjerne holde det for seg selv. Det er skremmende hvor sterke meninger folk har om selvskading og hvor mye som blir snakket om det på feil måte, det verste er når det skjer mot en selvskader. Er du ikke en selvskader selv - uttrykk deg hvert fall på en måte som viser at du er villig til å skjønne, ellers er det bare å gi opp. Du blir ikke klokere og du har bare endt opp med å såre den andre personen. Er det verdt det, bare for og kunne si meningen sin? Tenke deg om før du dømmer en selvskader, eller glor ned armene så mye at det blir ubehagelig for den andre parten. Jeg får ofte kommentarer på armene mine. De er tildekket arr. Arr på arr. Synlige arr og bleket arr. Hvite og lilla. Ugrodde sår. Grodde sår. Det er arr med historier bak seg. Det tar langt tid og akseptere seg selv og arrene sine. For ikke å snakke om de som spør. Er det virkelig nødvendig? er det ikke åpenbart hva som har skjedd?

Jeg skjønner at det er vanskelig å forstå, men slutt og trykk oss enda lenger ned. Hva med gjensidig respekt?

 


 

Innlegget ble i sommer publisert i dagsavisen, men er skrevet av meg.

5-åringen på isolasjonsrommet 13.01.2016

På legevakten har de en brakke. Som jeg liker å kalle det. Jeg har skrevet med blod på den veggen. Skriften står der enda. Ingen vasker der, ingen bryr seg om at rommet eksisterer - det brukes til å sperre pasienter inne, sårbare pasienter - syke og gale pasienter som er til fare for seg selv og andre, som må avklares før de slippes ut igjen. I mens vektere eller politi - eller begge deler, enten står på utsiden eller inne i rommet og passer på. Ingen liker å føle seg overvåket. Spesielt ikke når man er full, ustabil og sårbar. Det bryter ut av deg at jeg nå minner deg om en du har hjemme. Javel, sa jeg. Hvem da, spør jeg. Du svarer, femåringen jeg har hjemme. Javel,  jeg ble taus - her er det ingen grunn til å si noe, for tårene bare presset seg på, og jeg snudde meg mot veggen i stedenfor. Jeg gråt, ikke fordi du kalte meg fem år, men fordi du misbrukte stillingen din. Jeg bestemmer meg for at jeg ikke finner meg i det og biter tennene sammen. Han kan bare få se at jeg gråter. Jeg forteller han at jeg ikke syns det er riktig av han å si, han blir stående der, og jeg blir sittende der. Han ser ned på meg, jeg ser opp på han. 

Jeg nekter å flytte blikket mitt fra han og jeg begynner å merke at du føler det er ubehagelig, og du snur på hode. Akkurat det jeg ventet på. Jeg spør deg hvordan det føles, og du svarer at du er opplært til og ikke bry deg om slikt, men jeg ser jo at du bryr deg. Jeg ser at det irriterer deg å stirre rett inn i mine øyne, fulle av smerte - jeg fortsetter å stirre og du må tilslutt ta stilling til det selv om du ikke vil.

Det er morgen, du skal gå hjem, kanskje for å spise frokost eller følge 5-åringen din i barnehagen. Før du går sier du beklager for at du kalte meg en 5-åring - så du hadde følelser likevel, du turte å innrømme en feil. Det kostet deg så lite å lette den dårlige stemningen. Jeg håper at morgenen din ble fin og at jeg aldri må stirre deg til ord igjen - eller at du noengang kaller noen for en 5-åring igjen, med mindre de faktisk er en 5-åring.

Husk at bagateller kan bli store, at du aldri vet hva de du snakker til har opplevd tidligere eller hva som foregår i hodet til personen, og ikke minst at man ikke tråkker på de som ligger nede - prøv heller å reis de opp. Det neste offeret for psykiske lidelser kan like gjerne være noen som står deg nær, og du vil ikke at de skal få slike opplevelser, vil du vel? tenk om det hadde vært din 5-åring.

Noen ganger sier et blikk, mer enn tusen ord.

Uglesett 18.11.2015

Dere aner faktisk ikke hvor uglesett jeg kan føle meg. Som jeg er en diagnose, som om alle med min diagnose er like? jeg føler meg jævlig nedtråkket - bare så dere vet det. Dere som liksom skal hjelpe meg er så mange i forhold til meg, men så lite av det dere gjør riktig - når en person er i krise er skammelig. Og er jeg alene med dere, da får jeg sjeldent hjelp. Har jeg med meg noen derimot, da tør dere ikke å gjøre noe annet enn å prøve og bedre situasjonen. Det skulle vel tatt seg ut om politet så at dere sendte hjem en jente uten å tilby overnatting, som ville dø, skulle det ikke? jeg tenkte meg det - for det er jo faktisk ulovelig. Hvorfor skal gidde mer, når dere ikke gidder å hjelpe meg? Hvorfor er det min oppgave å vite hva som er riktig for meg, når jeg ligger der full av blod og to i promille? hvorfor tror dere det er forsvarlig å sende meg hjem i en slik tilstand, og hvordan kan dere tro at jeg vet hva som er best for meg? hvordan kan dere tro at det er lett å føre en samtale med meg i en slik tilstand, når det er vanskelig ellers, også? også er dere vel oppgående mennesker som er klar over at når liv og helse står på spill, så spiller det ingen rolle hva en pasient måtte ha ønske om å gjøre.

Fordi jeg bare har borderline, eller? Det eneste jeg tenker på er å skade meg? Mhm. For det første så har jeg vært så mange ganger hos dere nå, at det vet dere at ikke er sant. For det andre; aner dere hvor farlig det er? jeg lever av flaks. Jeg er jo redd for å oppsøke dere for å få hjelp før jeg må - for jeg vet jo at sjansen er større for å bli tatt i mot dårlig enn bra. At jeg blir funnet av noen som vil hjelpe er ren flaks, jeg kunne like gjerne ha blitt funnet av en gjeng voldtekstmafia som hadde beholdt meg og misshandlet meg til døde. De gangene jeg har gått hjem fra dere, har dere hatt flaks. De gangene jeg ikke har gått hjem, har dere også hatt flaks. Jeg har endt opp med å bruke narkotika, sammen med fremmende, og nesten blitt voldtatt - skjønner dere greia nå, eller skal jeg fortsette? alle vet at en norsk blond jente som befinner seg i legevakta området i Oslo - i en helg, ikke får gå i fred, midt på natten.

Dere kan ikke følge statestikk og dignoser, og jeg er hvert fall ikke intressert i å høre om det når jeg prøver å fortelle min versjon. Hadde jeg vært det, hadde jeg lest meg opp selv, på egenhånd. Dere må følge enkeltmennesker, vi er nemlig alle forskjellige. Det er jo faktisk helt umulig at vi alle sammen er like, selv om vi kan ha felles sykdomstrekk - så er personlighetene helt forskjellige. Hvor vanskelig er det å se? folk med "min diagnose" er forskjellige de også - akkurat som at noen opplever en forskjølelse forskjellig. Noen er psykoiske, andre skriker, noen er stille. Men den største forskjellen er at de fleste feiler ikke kun dette - de fleste har en eller flere andre diagnoser også! Vi er forskjellige og vi fortjener å bli tatt alvorlig uansett - ikke bli uglesett. Jeg forstår ikke hva dere snakker om og hvorfor vi som har denne diagnosen blir behandlet som vi blir - for en dag så går det faktisk galt. Jeg tviler på at du vil være sykepleieren eller psykologen som sendte meg hjem, eller gikk fra meg i frustrasjon - og var den siste som snakket med meg? eller som ba meg om å holde ut, noe både du og jeg visste var utholdelig? jeg ville hvert fall ikke vært den personen og heldigvis så slepper jeg det.

Jeg driter i forskning, når tall som at én av ti av oss faktisk tar livet sitt ikke er med i den. Det har jeg funnet ut helt på egen hånd. Men det er dere kanskje glade for, det blir litt som å utrydde en ond kreftform, blir det ikke? det neste som står i forskningen er vel at vi er onde monstre som ender opp kriminelle eller døde. Jeg har alltid vært snill og ærlig, men det spørs hvor lenge det varer om jeg fortsetter å få denne behandlingen. Kanskje jeg også blir til et monster, kanskje jeg ender opp totalt gal og går løs med maskingævær. Hvorfor er det ingenting av dette som står i forskningen deres? 

Jeg klarer ikke å holde meg seriøs lengre. Jobben dere gjør mot oss er så utrolig respektløs. Jeg vet at jeg vil bli hatet enda mer av å skrive som jeg gjør, men det får bare være - jeg begynner å bli lei av å være snill pike, og ikke minst at alle andre vet bedre enn meg. Jeg har forandret meg og det verste med det er at det ikke er min feil, det er deres. Jeg har aldri tenkt til å bli jenta som ender opp med et maskingevær, men jeg vil heller ikke være jenta som hoppet foran et tog på impuls, og ikke bare ødelgger mitt liv, men føreren av toget sitt også. 

Jeg har nok med å kjempe for å holde meg selv i live, og dere aner ikke hvilken fryktelig følelse det er å gå rundt med. Derfor forventer jeg heller ikke at dere skal forstå noe som helst, men jeg forventer at dere ser løsninger og at jeg som står midt opp i det blir hørt og tatt seriøst. Det er ikke vits å be meg om å holde ut, for vi vet begge at det er en umulig oppgave. Det er heller ikke vits å prøve legge meg inn steder jeg ikke har godt av å være. 

Jeg vet at dere gjør så godt dere kan og jeg er glad for at dere også holder ut. Men jeg vil sleppe å være en diagnose. For jeg er så mye mer enn det..

Kjære deg... 25.09.2015

Jeg vet ikke hva det første ordet jeg sa var, eller når jeg sa det. Uansett når det var eller hva det var, så skjedde det engang at jeg begynte å snakke - slik som de fleste andre barn. Jeg kan bare ikke huske at det første jeg sa var så forferdelig at jeg skulle bli mishandlet hele oppveksten min. Jeg kunne virkelig ønske at jeg husket hva jeg sa og hva jeg gjorde for å fortjene det. Men det var vel fordi jeg var liten. Jeg var dust. Jeg var faktisk ikke verdt en dritt i følge dere.

Engang ble redd for å snakke om meg selv, mine egne følelser og rettigheter. Og hvorfor, det har jeg tenkt til å dele. Ikke for min egen del, men fordi Risør er en liten plass. Jeg vil at de som føler seg truffet skal få føle det, og nå frem til dette innlegget. Jeg vil at dere skal vite hvor mye skade dere har påført meg!

Jeg ble den staeste jenta i klassen - hun som var sint, nektet voksenkontakt og meldte seg ut av grupper. Vel, dette står i journalen min. Men det som ikke står skrevet var at jeg ble satt i bås som problembarn på barneskolen - selv om jeg aldri gjorde noe galt, uten at noen andre hadde gjort meg noe først. Jeg fikk skylden for alt, selv om jeg ikke var skyldig. Jeg ble tvingt til å si unnskyld først, når jeg ikke startet å krangle. Jeg ble beskylt for å kaste snøball på en elev i et friminutt, og ble kalt inn til inspektøren etterpå - uansett hvor mange ganger jeg sa at det ikke var meg, så ble jeg aldri trodd. Jeg fikk kjeft og flere blåmerker etter at læreren min tok tak i meg, og dro meg opp til kontoret til rektor - fordi jeg hadde brukt mobil i timen, mens hun jeg tekstet med slapp unna. Jeg ble igonert, som har gjort at jeg har flere hull i almenkunnskapen min. Jeg var redd hver dag, måtte alltid være på vakt, jeg måtte løpe og jeg ble slått. Men det enkleste for dem var å skylde på meg, så de slapp å løse det som egentlig var problemet. Fordi jeg meldte meg jo ikke ut av grupper, var sta og slem, fordi jeg ville - men fordi jeg ble urettferdig behandlet. Ex-kjæresten min fikk høre under en middag at jeg var sær når jeg var liten. Si meg, kjære deg. Hvorfor tror du jeg var sær? Og forresten så er det utrolig dårlig gjort av deg å si slikt, 20 år etterpå. Ikke har du lov å snakke om meg heller. 

Én dag fikk jeg nok av og ikke bli trodd. Jeg fikk nok av å fortelle min side av saken, men alltid få skylden uansett hvor uskyldig jeg var. Hvorfor skulle jeg si noe, utrykk meg, eller fortelle noe som helst, når jeg ikke ble trodd uansett? Jeg måtte stå på mitt, og jeg måtte løse konfliktene som ikke de voksne løste for meg. Jeg måtte bry meg minst mulig og prøve å leve slik som venninnene mine. Jeg har glemt nesten hele barndommen min, men fra barneskolen er det ikke elvene som var jævlige jeg husker best, men lærerne som sviktet. Tilslutt gikk jeg fra å være den sinte og stae jenta, til den rolige og tause. Angsten ble sterkere og sterkere, og den var alltid tilstede. Jeg ble mester til å leke stirreleken med gulvet, men ikke fordi jeg ville. Jeg ble nærmest umulig å få kontakt med igjen - jeg ble borte.

Det var her det låste seg helt. Jeg har lært meg opp til å klare meg selv, fordi ingen andre hjalp meg når jeg trengte det mest. På veien mistet jeg også all tillit til voksne, siden de hadde lært meg at jeg aldri hadde rett i noe. Siden de bare satt og så på uten å gjøre noe, fordi de aldri trodde på meg, fordi de alltid ga meg skylden for alt - men det verste var at de ikke stoppet at jeg ble banket opp og plaget hver eneste dag, både fysisk og verbalt over flere år.

Når jeg ble eldre forverret bare situasjonen seg. De fleste likte å ha meg som offer, uten at jeg visste hva jeg hadde gjort som var fryktelig galt. Jeg var nødt til å se meg over skulderen hele tiden, uansett om jeg var på skolen eller i butikken fritiden. Jeg lærte at om jeg sa i fra om noe som var urett, fikk jeg dobbelt mye igjen. Jeg ble holdt fast av flere personer - slått og sparket, forsøkt vridd av armene, truet med kniv og forsøkt kastet vannet. Jeg ble spyttet på, forfulgt hele tiden og fikk aldri gå i fred - ikke minst så fikk jeg gnidd inn i ansiktet hvor stygg jeg var, og hvor stor hore jeg var. Telefonen var noe jeg bare kunne slutte å ha, og selv i dag tar jeg den ikke når den ringer. Og igjen så ble jeg ikke trodd - jeg ønsket til og med å bytte skole. Dette gikk også ut over mine venninner, og hadde det ikke vært for at dem holdt ut, så hadde det nok gått enda dårligere med meg enn det gjorde - så de fortjener et stort takk!   

Jeg kan leve med at jeg ble misslikt pågrunn av min egen oppførsel, det jeg ikke kan leve med er at jeg ble misslikt pågrunn av hva andre sa om meg. Kanskje jeg var sær, og kanskje jeg var en drittunge, men det var hvert fall en grunn til det. Dere var med på og utvikle, ødelegge og å gjøre meg til den personen jeg er i dag og det er ikke noe å skryte av. Jeg vet ikke om jeg vil leve lengre, eller om jeg vil gå igjennom barndommen min på nytt. Kanskje jeg begraver den med meg - det håper vel du at jeg gjør. Jeg håper dere er stolte av dere selv, og innser at dere har ødelagt et helt liv. Jeg gidder ikke én gang håpe på en unnskyldning, det eneste jeg kan håpe på er at dere skjerper dere, og det nok engang. Risør er lite, og  man hører mye dårlig om skolene. Jeg må også presisere at jeg ikke snakker om alle.  Men til dere som ikke gjorde mer - jeg håper for deres del at det var verdt å tie - jeg er bare så glad jeg slepper å ha andres smerte på samvittigheten min!

Jeg er jo bare en idiot som søker oppmerksomhet og som velger å publisere det på internett, ikke sant? da kan jeg fortelle deg - i mitt voksne liv, at jeg har ikke sovet på tre døgn nå. Jeg har til og med vært så desperat at jeg ha skadet meg for å få sove - men jeg får det ikke til likevel, i tillegg er jeg full - og dere har stor medvirkning til at det er sånn. Selv om jeg har tidligere publisert innlegg når jeg har drukket og har både angret og gruet meg til tilbakemeldingene så har jeg ingenting å tape. Dette er bare sannheten, og den bør komme ut engang for alle. Ikke fordi jeg har et jævla stort oppmerksomhetsbehov, men fordi jeg er så forbanna på dere. Jeg vil ikke la dere vinne over meg. Eller, jeg kommer ikke til å la dere vinne. Jeg orker ikke angre fordi dere er dumme og dømmende - også mot en liten jenteunge i tilegg. Jeg vil ikke tie mer, sannheten fortjener å komme ut og jeg skal love deg at den vil gjøre det.

Så, hva tror du det gjør med mennesker? Syns dere det er så rart at jeg reagerte?

Jeg har hvertfall mistet tiltitten til de fleste mennesker, og jeg forteller hvertfall ikke om meg selv uten å ha et skall å gjemme meg bak, fordi jeg er livredd for å bli dømt. Jeg hater klasseromssituasjonen, jeg har brukt mer tid på sykehus enn på skolen og jeg tør ofte ikke søke om hjelp én gang, selv om jeg vet utrolig godt at jeg kan trenge det - men jeg er redd for og ikke bli trodd - takke være dere.

I himmelen 23.09.2015

For den jenta jeg var før, den er jeg ikke nå. Hun har forsvunnet, men jeg vil finne henne igjen. Den personen jeg egentlig er. Jenta som aldri hadde vært koblet til intravenøs-en, før sommeren 2012. Det er ingenting som har vært det samme siden jeg våknet opp den dagen. Det er som at halve sjelen min døde den natten, og at den ikke har blitt sendt tilbake til jorden. Så egentlig er jeg ikke redd for å bli frisk, selv om alt man ikke vet hva er, er skummelt. For jeg vet én ting, og det er hvem jeg var før dette monsteret kom og tok over halve personligheten min, og jeg liker den utgaven av meg bedre. Det eneste jeg vet, er at hun ikke kommer tilbake. Fordi hun er i himmelen, eller en annen plass jeg ikke vet hvor er, hun er hvert fall ikke her på jorden lengre. Og da er det ikke vits å prøve en gang. Å lete blir meningsløst. Ingenting kan fylle det tomrommet som kom den natten. Hun er borte. Jeg er borte. Jeg kan gi opp. Jeg må innse at det aldri blir det samme igjen og sende resten av sjelen avgårde også.

 

Jenta på gulvet 26.08.2015

 

Jeg har satt meg på gulvet nå - den harde sengen med det hvite sengetrekket gir meg flere dårlige minner enn det harde gulvet. Her er jeg tryggere, gjemt bak en liten kommode, og man kan såvidt se at jeg sitter her når det kommer noen inn døren. Jeg kan jeg se ut av vinduet og ned på veien - folk som sykler, stresser, kjører bil eller venter på bussen. Den grønne gressmatta som minner meg om noe som skal kalles for hage midt på sommeren er dekket med regn. Det plasker så hardt ned på vinduet at det er ingenting som minner meg om sommer lengre.

 

Jeg tror ikke det som kalles for årstider skal definere forventningene til været lengre. Det er kaldt, grått og jeg sitter her i strikkegenser med en kopp te. Den fine sommeren er forbi - men gøy kan det ikke være for alltid, det vet jeg alt om. Høsten er tydeligvis på vei - snart faller vel bladene ned fra det store treet jeg stirrer rett inn i også. Neste gang jeg sitter på dette gulvet, ligger sikkert alle bladene på bakken. Dekket av blader som et brunt, oransje og rødt teppe.

 

Men er det noe jeg alltid har ønsket meg å kunne gjøre, så er det å sitte i vinduskarmen å se på hva andre driver med, i mens jeg hater mitt eget liv. Nå kan jeg ikke det her, men det går omtrent for det samme. Fordi jeg sitter her på gulvet, foran et stort vindu. Nå kjørte det en liten blå boble forbi, den var søt - så er det én ting jeg ikke skal klage på denne mørke kvelden, så er det utsikten.

 

Om behandling i psykiatrien og artikkelen i VG 14.08.2015

Siden statestikken har flyttet seg oppover både her og på den gamle bloggen - skriver jeg noen ord angående avisoppslaget som ble publisert i papiravisen til VG og i VG+ på nettet denne uken. 

«Man må ville bli frisk og man må ville ta i mot behandling», er en setning som er mye brukt av de som ikke sitter der og ikke ser for seg noen framtid selv. Men det er hva dere tror er hele sannheten, fordi det ér det dere liker å tro og hva dere syntes er enklest å si. Men det ligger så mye mer bak det å gå i behandling og det er ikke alltid viljen det står på.

Etter jeg frontet VG sin arikkel om at «når behandlingen gjør deg dårligere» - har det kommet noen tilbakemeldinger som tilsier at jeg virkelig ikke er alene om å ha hatt det sånn. Selv er jeg bare et eksempel av mange. Etter tilbakemeldingene og bedømme og andre som åpner seg om både det og andre ting som ikke er bra i psykatrien, forstår jeg at jeg virkelig ikke er alene om å ha møtt helsevesenet på feil måte.

Jeg fikk blant annet en melding av en jente på min alder, som hadde akkurat samme diagnose som meg og som hadde opplevd akkurat det samme. Det kan umulig være tilfeldig at jeg skulle komme i kontakt med akkurat henne. Jeg forstår nå enda bedre at det ikke var jeg som gjorde noe feil mens jeg gikk til DPS - og det kan jeg takke denne jenta for. Fordi det er flere av oss der ute - statestikken tilsier at det er rundt én av ti som blir dårligere av samtaleterapi. Jeg ante det ikke selv, før jeg ble fortalt det under interjuvet.

Jeg angrer enda på at jeg ikke avsluttet hos DPS tidligere, men siden jeg ble så dårlig med tiden så var jeg lett å manipulere. Jeg angrer også på at jeg ikke tok opp samtalene på bånd eller at jeg ikke sendte inn en klage eller byttet så fort jeg skjønte at kjemien ikke stemte. Men det er ikke så mye jeg kan få gjort med det nå annet enn å dele det med andre - så kanskje andre kan forstå at det ikke er riktig av en behandler.

Jeg var sikker på at mange ville syntes at jeg var oppmerksomhetssyk - etter diagnosen min å bedømme, siden jeg gikk ut med dette. Men det var ikke jeg som kontaktet VG selv, og jeg angrer ikke på at jeg gjorde det med fult navn, nå som jeg ser hva utfallet ble - det har nemlig ikke kommet inn en eneste negativ kommentar, det eneste jeg har blitt møtt med en åpenhet fra andre. Ikke minst så er dette et av mange viktige temaer som blir stigmatisert og gjemt bort i samfunnet vårt og når jeg kan bidra til å endre på det - så gjør jeg det gjerne, uansett hva andre måtte tenke om det, det er ikke alltid det viktigste.


At det ikke har vært så lett for meg å bli «frisk» de siste årene, håper jeg kan bli litt mer forståelig for andre nå. Etter to år med en behandler som har oppført seg dårlig mot meg, så er det ikke det enkleste å sleppe inn andre igjen, uten å være helt sikker på dems intensjoner. Jeg stoler på psykologen jeg har nå, men det tok lang tid før jeg i det hele tatt hadde noe tro på at han kunne hjelpe meg - og han ble nødt til å bevise for meg at han faktisk ville nettopp det.

Dette er ikke noe jeg uttaler meg om - fordi jeg har noe i mot alle behandlere og systemet generelt. Jeg har fått mye god hjelp og støtte og det setter jeg stor pris på - så jeg appellerer ikke til de som ønsker å hjelpe, støtte og som prøver forstå at alle mennesker har forskjellige personligheter og verdier. For det er veldig fint og da har du sansynligvis valgt riktig yrke. Men til de som behandler oss som dyr, som har mistet empatien på veien i sin karriere og som gjør større skade enn glede.

Det var godt å få fortalt det, takk for støtten.

Innlegget i VG kan leses her.
Bakgrunnen for at jeg ble kontaktet kan leses her.

Livet er langt, men lykken er kort 18.04.2015

Oppturene er korte og nedturene er lange. Er ikke det motsatt retning av hvordan vi skal leve og hvordan et liv skal være?

Ute er himmelen helt svart, i ørene mine spilles musikken på fult, for å stenge ute alle lyder og biler. Det føles ut som at jeg er helt alene, som at hele verden min raser sammen hvert øyeblikk. Men jeg ligger faktisk trygt og innelåst i et hus, i en seng. I korridoren er det folk, så alene er jeg åpentbart ikke. Sakte men sikkert, så blir alt det jeg har klart å bygge opp for mitt eget beste delt opp i små oppkuttede biter. Jeg må begynne å plukke de opp, en etter en. Igjen. Det er så slitsomt at jeg heller vil gi opp før jeg starter på jobben. Fordi jeg er lei. Av å gjøre det samme om og om igjen, for så og vite at tårnet mitt kommer til å rase sammen igjen om kort tid. Det er jo slik det alltid ender. «Men du kan få et godt liv, vi vet det og du vet det». Ja, kanskje. Men hva er det egentlig? Kan noen fortelle meg det? Kommer den dagen hvor tårnet mitt står stødig, så kan man vel se på det som et bonuspoeng.

 

Det kan sammenlignes litt med at du sletter en app på telefonen din. La oss si det er et spill du er utrolig lei av, men etter en stund, så begynner du å savne det igjen og laster ned appen på nytt. Sånn er livet for meg. Plutselig er det fint å leve også snur det seg til det helt motsatte. Det trenger ikke å gå så veldig mye lengre tid enn timer mellom hvert utbrudd. Jeg vet med andre ord aldri hvor jeg har meg selv. Fra ferieglad til å leke med livet. Leke med døden. Hvem er det som egentlig gjør det? Det er jo forståelig nok at det er fåtall av mennesker som kan forstå det.

 

Jeg kan jo bare fortelle dere hvor mye jeg hatet matte før, jeg ville heller ha gjort matte enn og drive med dette pirkearbeidet hver dag, kveld og natt. Gjensøkt på dagen og gjensøkt på natten. Matteboken hadde hvertfall gitt meg fred når jeg klappet den igjen. Kalkulatoren hadde ikke forfulgt meg under dyna og begynt og taste inn forskjellige algebra-funksjoner i hodet mitt, for så og klusse alt sammen til igjen, så jeg måtte ha startet på nytt. Men dette er verre enn matte-hatet mitt og det kan heller ikke løses ved å pugge. Men det kan løses ved øvelse, mener du? Ja. Det er ganske trist å si det, men jeg har fått mange kommentarer opp igjennom årene og det sårer meg i liten grad. Nå juger jeg faktisk, det sårer noe jævelig. Men jeg velger heller prøve å igonere de som ikke gidder å ta seg bryet til og engang prøve å forstå. De som heller skal argumentere alt for sin «egen sak», som ikke engang er dems sak i utgangspunktet.  

 

Jeg sitter igjen med mange opplevelser jeg gjerne kunne ha vært uten, men det er dem som har formet meg til den personen jeg er i dag. Det kan jo være skremmende å vite hvordan jeg hadde vært uten dem og det er heldigvis noe vi aldri finner ut av. Det sies at det alltid kommer noe positivt ut av noe vondt, så jeg sitter og venter på den dagen. Den dagen jeg kan bruke all dritten til noe fornufitig. Og jeg vet den kommer, for tårnet mitt har ikke falt helt sammen, det har alltid vært en bit igjen.  

Når tiden står stille 15.04.2015

Tiden står helt stille hos meg nå. Jeg har omtrent ikke vært hjemme siden lørdag så i min verden er det søndag i dag. Jeg har hatt tre dager hvor jeg ikke har vært tilstedet og måtte faktisk dobbelsjekke hvilken dag det var i dag når jeg satt meg ned foran maccen for første gang siden lørdag. Det eneste jeg har klart å tenke har vært ødleggelse. Hvor hardt jeg kan klare å skade meg. Tanker jeg ikke alltid kjenner meg igjen i, samtidig som de er kjente og kjære for meg. Det er som om hele hodet blir forandret til et monster og en indre stemmen forteller meg hva jeg skal gjøre og at jeg skal reagere på inpuls og helst så raskt som mulig. Og hvordan jeg skal reagere og oppføre meg mot de rundt. Et slags skall, kan man vel kalle det - alt for å klare og komme meg unna mitt eget tankekjør, skjule det som er vanskelig og alt for å få være i fred i mens jeg prøver intens å bli kvitt de onde monstrene som herjer på innsiden av kroppen. Samtidig som jeg ikke vil være alene, men monstrerne styrer og de lar meg ikke alltid få ta i mot hjelpen jeg vet at jeg trenger. De er ikke meg, men jeg må lære meg å leve med dem. For de har ikke tenkt seg noen vei med det første. Når jeg kan innse det, så kan jeg kanskje begynne å drepe demonene som går løs rundt i kroppen min - som ikke bare er en del av meg, men som er med på å styre meg. Monsteret kan være ganske farlig og det er yttest sjedent at det er er snille påfunn det gir meg. En dag så er dere ikke der mer. Om jeg så må ta dere med i graven. Men jeg har bestemt at dere ikke skal få gleden av å ta livet mitt. Det er dere jo ikke verdt. 

 

Hva er det den lille jenta skjuler? 09.04.2015

Hun stirrer intens ned i gulvet. Munnen hennes er som lim, det kommer ikke et eneste ord ut. Hun har blondt langt hår og blå øyne. Hun gjemmer seg bak håret sitt. Men vi ser henne fremdeles. Vi ser en enorm smerte. Men hva er denne smerten? Hva har skjedd med denne jenta? Hun sier ingenting. Det er som hun lukker hele verden ute. Som om hun sitter der helt alene uten noen rundt seg. Hører hun oss egentlig? Vi prøver å få kontakt og drar håret hennes til siden. Fremdeles ikke noe tegn til svar, eller tegn til at hun fremdeles er med oss.

© Sandra

Om meg


Sandra Marie

Hei! Jeg heter Sandra. Jeg er over gjennomsnittet glad i å skrive, og deler ting som ikke alle andre ville ha gjort. Her kan du lese om hverdagen min, opplevelser, tanker og min vei til å bli frisk fra psykiske lidelser.














Søk i bloggen

Kategorier



Arkiv




Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no