Sandra Marie Brandsrød

En ukjent på t-banen 24.04.2016

Hvor mange mennesker tror du at du går forbi hver dag, og hvor mange ganger tror du at du noensinne vil gå forbi den samme personen igjen? tror du at du vil legge merke til det?

Jeg hadde nettopp kommet fra Gardemoen, etter en langhelg på ferie. Jeg satt meg ned og ventet på t-banen. Jeg pleier alltid å ha nesen i mobilen, og fokuserer gjerne veldig lite på det som skjer rundt meg. Jeg legger merke til at det kommer en =Oslo selger i mot meg, og at hun som satt bortenfor meg kjøpte bladet med SMS. Når han kommer bort til meg, spør jeg han om jeg kan betale med SMS. Det gikk fint an, og han forklarte meg hvordan jeg skulle gjøre det. Når jeg hadde fått bekreftelsen om at bladet var betalt, gav han det til meg, smilte og ønsket meg en god dag videre. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke kjøper =Oslo fordi jeg syntes det er et fryktelig spennende blad, men noe nyttig står det faktisk i dem, og at man ikke kan lære noe av dem som Norge defineres som lengre nede på rangstigen enn mange andre stemmer hvert fall ikke! Mange av disse menneskene er oppgående, greie og har mye kunnskap - men de har falt utenfor samfunnet. De har havnet i en situasjon, som gjør at selv staten og behandlingsystemet har sviktet dem totalt. Jeg har ofte tenkt at det like gjerne kunne ha vært meg i dag, eller i framtiden. Man kan gå langt for sin avhengighet, eller for å døve sin egen smerte på innsiden. Det er ingen som ønsker at dette skal skje, det er ikke noe dem planlegger at skal skje, og det er ikke slik at det bare er å dra til sykehuset å be om en plass for å bli nykter igjen - slik mange tror. Det er ventelister, og de er ikke korte heller. Det må lange behandlingsopplegg til, og gjerne flere også. Ikke må man bare kutte ut sin egen bestevenn, som i dette tilfelle mest sannsynlig er narkotika, men man må kutte ut hele miljøet sitt også. Alle vennene som er tilknyttet til rusmiljøet. Hvor enkelt tror dere at det er, når det mest sannsynlig er dem eneste de har i livet sitt, fordi alle andre har gitt dem opp?

Uansett, etter et par stopp med t-banen, så kommer denne =Oslo selgere forbi meg igjen. Han skal til å rope høyt "kjøp =Oslo", mot meg, i det han oppdager at jeg satt og leste i bladet han solgte meg tidligere - i stedenfor smiler han og sier hei, og det samme gjør jeg. Så mye glede og smil i en person som mest sannsynlig ikke har det noe godt. Selv når jeg har veldig dårlige dager, så varmer det hjertet mitt å gjøre en selger glad. For det dem viser er ikke uekte og falske smil, det dem viser er ekte og ikke minst takknemlighet.

Jeg kan klage over livet mitt. Men jeg har så mye å være takknemlig over! Jeg har tak over hodet, en god seng å sove i hver natt - jeg trenger ikke bekymre meg for at andre skal komme og stjele, så jeg må gjemme det under puten min over natten, jeg har mat på bordet hver dag, jeg har venner og familie som stiller opp for meg og vil meg alt godt til enhver tid.

Jeg anbefaler alle å kjøpe =Oslo. De gjør en jobb og prøver å bidra med noe til samfunnet, i stedenfor og bare tigge. De står ute i all slags vær, og hvilken som helst tilstand de befinner seg i. Du kan jo tenke deg selv hvor kald du hadde blitt om du stod 8 timer i Karl Johan i -20 i bare genser. De tjener halve summen av hva bladet koster, og hva de bruker pengene på, får være opp til dem. Selv om jeg selvfølgelig skulle ønske at det var på mat, og tak over hodet - så vet jeg at det ikke alltid er sånn. Har man ikke råd til å kjøpe bladet, så er et smil og et lite hei også verdt en del, og det er gratis - bare ikke se ned på dem. Det må være en forferdelig følelse å sitte på bakken, i mens andre går forbi og ser ned på deg. Det er gjerne det vi mennesker gjør, vi trykker hverandre ned, i stedenfor å løfte hverandre opp. Verden hadde vært en mye finere plass om alle hadde lagt litt ekstra sjel i å være medmenneskelig. Alle kan falle utenfor samfunnet, men husk også at de fleste har hatt et annet liv før de mistet grepet og falt helt utenfor. Det kunne like gjerne ha vært meg, og det kunne like gjerne ha vært deg! Ikke se ned på dem som er svakere enn deg, løft dem opp og verden blir fort en mye hyggeligere plass å være! De er nemlig like mye verdt som deg og meg, de har bare litt større bagasje med seg her i livet.

 

Om meg


Sandra Marie

Hei dere - mitt navn er Sandra Marie! Jeg er glad i å skrive, og deler ting som ikke alle andre ville ha gjort. Her kan du følge hverdagen min, opplevelser, tanker og min vei til å bli frisk fra psykiske lidelser.














Søk i bloggen

Kategorier



Arkiv




Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no