hits

Sandra Marie Brandsrød

Storytime 1# når en fremmed får deg på bedre tanker

  • 06.02.2018, 09:51

Jeg satt helt alene på en pub, og suppet på et glass rødvin. Noen timer tidligere hadde jeg skrevet ferdig selvmordsbrevet mitt, og på pubben satt jeg og ventet på at bussen skulle begynne å gå igjen. Jeg var den eneste på hele pubben, og musikken var ganske lik humøret mitt. Jeg var alene, samtidig som jeg ikke var alene - det løp en bartender ut og inn av lokalet, og musikken spilte litt høyere enn nødvendig til og kun ha en gjest. Det gikk en god stund, og jeg fortsatt bare å sitte der og se ut i luften - ut i tomheten, i mens jeg fortsatt å sippe på rødvinsglasset mitt. Stillheten ble fort brutt av en gjeng som kom inn døra, og satt seg ned bare et bord bortenfor meg. Jeg prøvde og ikke virke brydd - jeg satt tross alt på en pub, så jeg kunne vel ikke forvente så mye annet midt på natten i Oslo?

Det kom to til, og satt seg ned sammen med dem. Også kom det en til - en som var alene ute på byen og spurte om hun kunne få sette seg ned sammen med dem. Hun satt seg ned, og brettet ut om livet sitt til en gjeng totalt fremmede, som om hun hadde kjent de hele livet sitt. Det er mange ensomme sjeler her ute i Oslos gater, kom jeg til å tenke på - men så innså jeg at jeg var en av de selv der jeg satt, og gikk til baren for å bestille meg ett nytt rødvinsglass. Jeg fortsatte og observere, egentlig var det litt hyggelig med litt selskap rundt meg - for å ha hele pubben for seg selv ble litt stusselig, og nå fikk jeg noe annet og konsentrere meg om, enn mine egne dystre tanker. Selv om jeg ikke følte for å si et ord, eller bevege på smilebåndet i det hele tatt, så hadde jeg ikke noe valg når de spurte om jeg ville sitte sammen med dem.

Jeg takket pent nei flere ganger, og fortsatte å stirre ut i luften. Jeg hadde ingen kontakt med meg selv, og det var så ulikt meg. Til vanlig ville jeg ha gått bort, satt meg ned og snakket med dem - men ikke i dag, det var ikke dagen for å ha samtaler med fremmede mennesker. Eller - det var ikke dagen for å late som at alt var bra, for alt var bare grått og trist.

En stund senere reiser de seg for å gå, og han ene stopper opp hos meg og sier - "jeg vet ikke hva som har skjedd, men jeg håper det ordner seg". Jeg ble ganske paff - et fremmed menneske, som bryr seg om en annen fremmed. I Norge. Han spurte om han kunne gi meg en klem, og før jeg la merke til det så gav han meg en klem - også gikk de videre. Til og med dørvakten hadde spurt om det gikk bra med meg i det jeg gikk inn - jeg må ha sett rimelig ødelagt ut der jeg satt. Og selv om jeg nettopp hadde klemt en fremmed mann på Grønland på en fremmed pub - så fikk jeg litt troen på menneskeheten igjen!

Stillheten var tilbake, og jeg fortsatte og sippe på glasset mitt, helt til stillheten ble brutt nok en gang. Han spurte ikke engang om han fikk sette seg ned, han bare satt rett ved siden av meg. Jeg ventet på at han skulle gå, for jeg var fortsatt ikke interessert i å snakke med noen. Men han gikk aldri og plutselig satt vi to der og hadde dype samtaler, om alt og ingenting over et glass rødvin. Han fortalte meg om selvmord, og han fortalte om all frustrasjonen sin rundt det. Om broren han måtte hjelpe med både det ene og det andre, og om vennene sine. Jeg satt egentlig for det meste og lyttet på han og svarte så godt jeg kunne. Jeg vet ikke hvorfor, men mennesker forteller meg alltid så mye personlig - av og til føler jeg meg som en magnet for andre sine triste sjebner, jeg har hørt så mange historier fra andre opp igjennom årene. Pubben stengte og vi dro på 7-eleven og kjøpte nattmat. Han dro sin vei, og jeg dro min vei. Jeg vil nok aldri se han igjen, men han forandret synet mitt, og jeg innså en ting i løpet av samtalen - selvmord er jo ingen løsning.

Si gjerne i fra om dere vil ha flere historier, så skal jeg se hva jeg finner i minnet mitt!

En ukjent på t-banen

  • 24.04.2016, 20:34

Hvor mange mennesker tror du at du går forbi hver dag, og hvor mange ganger tror du at du noensinne vil gå forbi den samme personen igjen? tror du at du vil legge merke til det?

Jeg hadde nettopp kommet fra Gardemoen, etter en langhelg på ferie. Jeg satt meg ned og ventet på t-banen. Jeg pleier alltid å ha nesen i mobilen, og fokuserer gjerne veldig lite på det som skjer rundt meg. Jeg legger merke til at det kommer en =Oslo selger i mot meg, og at hun som satt bortenfor meg kjøpte bladet med SMS. Når han kommer bort til meg, spør jeg han om jeg kan betale med SMS. Det gikk fint an, og han forklarte meg hvordan jeg skulle gjøre det. Når jeg hadde fått bekreftelsen om at bladet var betalt, gav han det til meg, smilte og ønsket meg en god dag videre. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke kjøper =Oslo fordi jeg syntes det er et fryktelig spennende blad, men noe nyttig står det faktisk i dem, og at man ikke kan lære noe av dem som Norge defineres som lengre nede på rangstigen enn mange andre stemmer hvert fall ikke! Mange av disse menneskene er oppgående, greie og har mye kunnskap - men de har falt utenfor samfunnet. De har havnet i en situasjon, som gjør at selv staten og behandlingsystemet har sviktet dem totalt. Jeg har ofte tenkt at det like gjerne kunne ha vært meg i dag, eller i framtiden. Man kan gå langt for sin avhengighet, eller for å døve sin egen smerte på innsiden. Det er ingen som ønsker at dette skal skje, det er ikke noe dem planlegger at skal skje, og det er ikke slik at det bare er å dra til sykehuset å be om en plass for å bli nykter igjen - slik mange tror. Det er ventelister, og de er ikke korte heller. Det må lange behandlingsopplegg til, og gjerne flere også. Ikke må man bare kutte ut sin egen bestevenn, som i dette tilfelle mest sannsynlig er narkotika, men man må kutte ut hele miljøet sitt også. Alle vennene som er tilknyttet til rusmiljøet. Hvor enkelt tror dere at det er, når det mest sannsynlig er dem eneste de har i livet sitt, fordi alle andre har gitt dem opp?

Uansett, etter et par stopp med t-banen, så kommer denne =Oslo selgere forbi meg igjen. Han skal til å rope høyt "kjøp =Oslo", mot meg, i det han oppdager at jeg satt og leste i bladet han solgte meg tidligere - i stedenfor smiler han og sier hei, og det samme gjør jeg. Så mye glede og smil i en person som mest sannsynlig ikke har det noe godt. Selv når jeg har veldig dårlige dager, så varmer det hjertet mitt å gjøre en selger glad. For det dem viser er ikke uekte og falske smil, det dem viser er ekte og ikke minst takknemlighet.

Jeg kan klage over livet mitt. Men jeg har så mye å være takknemlig over! Jeg har tak over hodet, en god seng å sove i hver natt - jeg trenger ikke bekymre meg for at andre skal komme og stjele, så jeg må gjemme det under puten min over natten, jeg har mat på bordet hver dag, jeg har venner og familie som stiller opp for meg og vil meg alt godt til enhver tid.

Jeg anbefaler alle å kjøpe =Oslo. De gjør en jobb og prøver å bidra med noe til samfunnet, i stedenfor og bare tigge. De står ute i all slags vær, og hvilken som helst tilstand de befinner seg i. Du kan jo tenke deg selv hvor kald du hadde blitt om du stod 8 timer i Karl Johan i -20 i bare genser. De tjener halve summen av hva bladet koster, og hva de bruker pengene på, får være opp til dem. Selv om jeg selvfølgelig skulle ønske at det var på mat, og tak over hodet - så vet jeg at det ikke alltid er sånn. Har man ikke råd til å kjøpe bladet, så er et smil og et lite hei også verdt en del, og det er gratis - bare ikke se ned på dem. Det må være en forferdelig følelse å sitte på bakken, i mens andre går forbi og ser ned på deg. Det er gjerne det vi mennesker gjør, vi trykker hverandre ned, i stedenfor å løfte hverandre opp. Verden hadde vært en mye finere plass om alle hadde lagt litt ekstra sjel i å være medmenneskelig. Alle kan falle utenfor samfunnet, men husk også at de fleste har hatt et annet liv før de mistet grepet og falt helt utenfor. Det kunne like gjerne ha vært meg, og det kunne like gjerne ha vært deg! Ikke se ned på dem som er svakere enn deg, løft dem opp og verden blir fort en mye hyggeligere plass å være! De er nemlig like mye verdt som deg og meg, de har bare litt større bagasje med seg her i livet.

 

Sandra Marie

Hei - mitt navn er Sandra Marie! Jeg er glad i å skrive, og deler ting som ikke alle andre ville ha gjort. Her kan du følge hverdagen min, opplevelser, tanker og min vei til å bli frisk fra psykiske lidelser.

Søk i bloggen

Kategorier



Arkiv




Bloggdesign

Header

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no