Når tiden står stille

Tiden står helt stille hos meg nå. Jeg har omtrent ikke vært hjemme siden lørdag så i min verden er det søndag i dag. Jeg har hatt tre dager hvor jeg ikke har vært tilstedet og måtte faktisk dobbelsjekke hvilken dag det var i dag når jeg satt meg ned foran maccen for første gang siden lørdag. Det eneste jeg har klart å tenke har vært ødleggelse. Hvor hardt jeg kan klare å skade meg. Tanker jeg ikke alltid kjenner meg igjen i, samtidig som de er kjente og kjære for meg. Det er som om hele hodet blir forandret til et monster og en indre stemmen forteller meg hva jeg skal gjøre og at jeg skal reagere på inpuls og helst så raskt som mulig. Og hvordan jeg skal reagere og oppføre meg mot de rundt. Et slags skall, kan man vel kalle det – alt for å klare og komme meg unna mitt eget tankekjør, skjule det som er vanskelig og alt for å få være i fred i mens jeg prøver intens å bli kvitt de onde monstrene som herjer på innsiden av kroppen. Samtidig som jeg ikke vil være alene, men monstrerne styrer og de lar meg ikke alltid få ta i mot hjelpen jeg vet at jeg trenger. De er ikke meg, men jeg må lære meg å leve med dem. For de har ikke tenkt seg noen vei med det første. Når jeg kan innse det, så kan jeg kanskje begynne å drepe demonene som går løs rundt i kroppen min – som ikke bare er en del av meg, men som er med på å styre meg. Monsteret kan være ganske farlig og det er yttest sjedent at det er er snille påfunn det gir meg. En dag så er dere ikke der mer. Om jeg så må ta dere med i graven. Men jeg har bestemt at dere ikke skal få gleden av å ta livet mitt. Det er dere jo ikke verdt. 

 

5 kommentarer

Siste innlegg