Livet er langt, men lykken er kort

Oppturene er korte og nedturene er lange. Er ikke det motsatt retning av hvordan vi skal leve og hvordan et liv skal være?

Ute er himmelen helt svart, i ørene mine spilles musikken på fult, for å stenge ute alle lyder og biler. Det føles ut som at jeg er helt alene, som at hele verden min raser sammen hvert øyeblikk. Men jeg ligger faktisk trygt og innelåst i et hus, i en seng. I korridoren er det folk, så alene er jeg åpentbart ikke. Sakte men sikkert, så blir alt det jeg har klart å bygge opp for mitt eget beste delt opp i små oppkuttede biter. Jeg må begynne å plukke de opp, en etter en. Igjen. Det er så slitsomt at jeg heller vil gi opp før jeg starter på jobben. Fordi jeg er lei. Av å gjøre det samme om og om igjen, for så og vite at tårnet mitt kommer til å rase sammen igjen om kort tid. Det er jo slik det alltid ender. «Men du kan få et godt liv, vi vet det og du vet det». Ja, kanskje. Men hva er det egentlig? Kan noen fortelle meg det? Kommer den dagen hvor tårnet mitt står stødig, så kan man vel se på det som et bonuspoeng.

 

Det kan sammenlignes litt med at du sletter en app på telefonen din. La oss si det er et spill du er utrolig lei av, men etter en stund, så begynner du å savne det igjen og laster ned appen på nytt. Sånn er livet for meg. Plutselig er det fint å leve også snur det seg til det helt motsatte. Det trenger ikke å gå så veldig mye lengre tid enn timer mellom hvert utbrudd. Jeg vet med andre ord aldri hvor jeg har meg selv. Fra ferieglad til å leke med livet. Leke med døden. Hvem er det som egentlig gjør det? Det er jo forståelig nok at det er fåtall av mennesker som kan forstå det.

 

Jeg kan jo bare fortelle dere hvor mye jeg hatet matte før, jeg ville heller ha gjort matte enn og drive med dette pirkearbeidet hver dag, kveld og natt. Gjensøkt på dagen og gjensøkt på natten. Matteboken hadde hvertfall gitt meg fred når jeg klappet den igjen. Kalkulatoren hadde ikke forfulgt meg under dyna og begynt og taste inn forskjellige algebra-funksjoner i hodet mitt, for så og klusse alt sammen til igjen, så jeg måtte ha startet på nytt. Men dette er verre enn matte-hatet mitt og det kan heller ikke løses ved å pugge. Men det kan løses ved øvelse, mener du? Ja. Det er ganske trist å si det, men jeg har fått mange kommentarer opp igjennom årene og det sårer meg i liten grad. Nå juger jeg faktisk, det sårer noe jævelig. Men jeg velger heller prøve å igonere de som ikke gidder å ta seg bryet til og engang prøve å forstå. De som heller skal argumentere alt for sin «egen sak», som ikke engang er dems sak i utgangspunktet.  

 

Jeg sitter igjen med mange opplevelser jeg gjerne kunne ha vært uten, men det er dem som har formet meg til den personen jeg er i dag. Det kan jo være skremmende å vite hvordan jeg hadde vært uten dem og det er heldigvis noe vi aldri finner ut av. Det sies at det alltid kommer noe positivt ut av noe vondt, så jeg sitter og venter på den dagen. Den dagen jeg kan bruke all dritten til noe fornufitig. Og jeg vet den kommer, for tårnet mitt har ikke falt helt sammen, det har alltid vært en bit igjen.  

3 kommentarer

Siste innlegg