Om behandling i psykiatrien og artikkelen i VG

Siden statestikken har flyttet seg oppover både her og på den gamle bloggen – skriver jeg noen ord angående avisoppslaget som ble publisert i papiravisen til VG og i VG+ på nettet denne uken. 

«Man må ville bli frisk og man må ville ta i mot behandling», er en setning som er mye brukt av de som ikke sitter der og ikke ser for seg noen framtid selv. Men det er hva dere tror er hele sannheten, fordi det ér det dere liker å tro og hva dere syntes er enklest å si. Men det ligger så mye mer bak det å gå i behandling og det er ikke alltid viljen det står på.

Etter jeg frontet VG sin arikkel om at «når behandlingen gjør deg dårligere» – har det kommet noen tilbakemeldinger som tilsier at jeg virkelig ikke er alene om å ha hatt det sånn. Selv er jeg bare et eksempel av mange. Etter tilbakemeldingene og bedømme og andre som åpner seg om både det og andre ting som ikke er bra i psykatrien, forstår jeg at jeg virkelig ikke er alene om å ha møtt helsevesenet på feil måte.

Jeg fikk blant annet en melding av en jente på min alder, som hadde akkurat samme diagnose som meg og som hadde opplevd akkurat det samme. Det kan umulig være tilfeldig at jeg skulle komme i kontakt med akkurat henne. Jeg forstår nå enda bedre at det ikke var jeg som gjorde noe feil mens jeg gikk til DPS – og det kan jeg takke denne jenta for. Fordi det er flere av oss der ute – statestikken tilsier at det er rundt én av ti som blir dårligere av samtaleterapi. Jeg ante det ikke selv, før jeg ble fortalt det under interjuvet.

Jeg angrer enda på at jeg ikke avsluttet hos DPS tidligere, men siden jeg ble så dårlig med tiden så var jeg lett å manipulere. Jeg angrer også på at jeg ikke tok opp samtalene på bånd eller at jeg ikke sendte inn en klage eller byttet så fort jeg skjønte at kjemien ikke stemte. Men det er ikke så mye jeg kan få gjort med det nå annet enn å dele det med andre – så kanskje andre kan forstå at det ikke er riktig av en behandler.

Jeg var sikker på at mange ville syntes at jeg var oppmerksomhetssyk – etter diagnosen min å bedømme, siden jeg gikk ut med dette. Men det var ikke jeg som kontaktet VG selv, og jeg angrer ikke på at jeg gjorde det med fult navn, nå som jeg ser hva utfallet ble – det har nemlig ikke kommet inn en eneste negativ kommentar, det eneste jeg har blitt møtt med en åpenhet fra andre. Ikke minst så er dette et av mange viktige temaer som blir stigmatisert og gjemt bort i samfunnet vårt og når jeg kan bidra til å endre på det – så gjør jeg det gjerne, uansett hva andre måtte tenke om det, det er ikke alltid det viktigste.

At det ikke har vært så lett for meg å bli «frisk» de siste årene, håper jeg kan bli litt mer forståelig for andre nå. Etter to år med en behandler som har oppført seg dårlig mot meg, så er det ikke det enkleste å sleppe inn andre igjen, uten å være helt sikker på dems intensjoner. Jeg stoler på psykologen jeg har nå, men det tok lang tid før jeg i det hele tatt hadde noe tro på at han kunne hjelpe meg – og han ble nødt til å bevise for meg at han faktisk ville nettopp det.

Dette er ikke noe jeg uttaler meg om – fordi jeg har noe i mot alle behandlere og systemet generelt. Jeg har fått mye god hjelp og støtte og det setter jeg stor pris på – så jeg appellerer ikke til de som ønsker å hjelpe, støtte og som prøver forstå at alle mennesker har forskjellige personligheter og verdier. For det er veldig fint og da har du sansynligvis valgt riktig yrke. Men til de som behandler oss som dyr, som har mistet empatien på veien i sin karriere og som gjør større skade enn glede.

Det var godt å få fortalt det, takk for støtten.

Innlegget i VG kan leses her.
Bakgrunnen for at jeg ble kontaktet kan leses her.

6 kommentarer

Siste innlegg