Jenta på gulvet

 

Jeg har satt meg på gulvet nå – den harde sengen med det hvite sengetrekket gir meg flere dårlige minner enn det harde gulvet. Her er jeg tryggere, gjemt bak en liten kommode, og man kan såvidt se at jeg sitter her når det kommer noen inn døren. Jeg kan jeg se ut av vinduet og ned på veien – folk som sykler, stresser, kjører bil eller venter på bussen. Den grønne gressmatta som minner meg om noe som skal kalles for hage midt på sommeren er dekket med regn. Det plasker så hardt ned på vinduet at det er ingenting som minner meg om sommer lengre.

 

Jeg tror ikke det som kalles for årstider skal definere forventningene til været lengre. Det er kaldt, grått og jeg sitter her i strikkegenser med en kopp te. Den fine sommeren er forbi – men gøy kan det ikke være for alltid, det vet jeg alt om. Høsten er tydeligvis på vei – snart faller vel bladene ned fra det store treet jeg stirrer rett inn i også. Neste gang jeg sitter på dette gulvet, ligger sikkert alle bladene på bakken. Dekket av blader som et brunt, oransje og rødt teppe.

 

Men er det noe jeg alltid har ønsket meg å kunne gjøre, så er det å sitte i vinduskarmen å se på hva andre driver med, i mens jeg hater mitt eget liv. Nå kan jeg ikke det her, men det går omtrent for det samme. Fordi jeg sitter her på gulvet, foran et stort vindu. Nå kjørte det en liten blå boble forbi, den var søt – så er det én ting jeg ikke skal klage på denne mørke kvelden, så er det utsikten.

 

3 kommentarer

Siste innlegg