Øyeblikk #1

«Er du sikker på at du ikke vil ha på deg en skjorte», spurte hun. «Ja…», svarte jeg. – «Én gang møtte jeg en mann på byen som hadde på seg en fin dress, med en sykehusskjorte under jakken.» «Seriøst….?» Jeg klarte ikke la være og ikke få latterkrampe, det var så upassende, men samtidig så fint – og morsomt i en tragisk situasjon. – «Spis en Marie-kjeks til, da. Det er ikke meningen å mase, selv om jeg vet at jeg gjør det – du må jo hate Marie kjeks nå.» Selv om jeg egentlig ikke har noe i mot Marie kjeks, så er det noe med Marie kjeks man får servert på sykehuset. Litt som kaféen. Det smaker som stemningen – tamt med andre ord. «Javel sa jeg, og spiste.» Også fortsatte vi å le, som om det var det mest naturligste i verden. Hun klarte hvert fall å dra opp den dystre stemningen. Takk til deg! ♥

4 kommentarer
    1. Så heter du jo MARIE også da,så må jo bare få svelga kjeksen. ta vare på gode øyeblikk,så du ikke misser dem.Vi kan ikke rygge tilbake og ta bildet på nytt om øyeblikket er borte. Bra skrevet.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg