5-åringen på isolasjonsrommet

På legevakten har de en brakke. Som jeg liker å kalle det. Jeg har skrevet med blod på den veggen. Skriften står der enda. Ingen vasker der, ingen bryr seg om at rommet eksisterer – det brukes til å sperre pasienter inne, sårbare pasienter – syke og gale pasienter som er til fare for seg selv og andre, som må avklares før de slippes ut igjen. I mens vektere eller politi – eller begge deler, enten står på utsiden eller inne i rommet og passer på. Ingen liker å føle seg overvåket. Spesielt ikke når man er full, ustabil og sårbar. Det bryter ut av deg at jeg nå minner deg om en du har hjemme. Javel, sa jeg. Hvem da, spør jeg. Du svarer, femåringen jeg har hjemme. Javel,  jeg ble taus – her er det ingen grunn til å si noe, for tårene bare presset seg på, og jeg snudde meg mot veggen i stedenfor. Jeg gråt, ikke fordi du kalte meg fem år, men fordi du misbrukte stillingen din. Jeg bestemmer meg for at jeg ikke finner meg i det og biter tennene sammen. Han kan bare få se at jeg gråter. Jeg forteller han at jeg ikke syns det er riktig av han å si, han blir stående der, og jeg blir sittende der. Han ser ned på meg, jeg ser opp på han. 

Jeg nekter å flytte blikket mitt fra han og jeg begynner å merke at du føler det er ubehagelig, og du snur på hode. Akkurat det jeg ventet på. Jeg spør deg hvordan det føles, og du svarer at du er opplært til og ikke bry deg om slikt, men jeg ser jo at du bryr deg. Jeg ser at det irriterer deg å stirre rett inn i mine øyne, fulle av smerte – jeg fortsetter å stirre og du må tilslutt ta stilling til det selv om du ikke vil.

Det er morgen, du skal gå hjem, kanskje for å spise frokost eller følge 5-åringen din i barnehagen. Før du går sier du beklager for at du kalte meg en 5-åring – så du hadde følelser likevel, du turte å innrømme en feil. Det kostet deg så lite å lette den dårlige stemningen. Jeg håper at morgenen din ble fin og at jeg aldri må stirre deg til ord igjen – eller at du noengang kaller noen for en 5-åring igjen, med mindre de faktisk er en 5-åring.

Husk at bagateller kan bli store, at du aldri vet hva de du snakker til har opplevd tidligere eller hva som foregår i hodet til personen, og ikke minst at man ikke tråkker på de som ligger nede – prøv heller å reis de opp. Det neste offeret for psykiske lidelser kan like gjerne være noen som står deg nær, og du vil ikke at de skal få slike opplevelser, vil du vel? tenk om det hadde vært din 5-åring.

Noen ganger sier et blikk, mer enn tusen ord.

3 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg