Det rareste komplimentet jeg har fått

Arrene mine vil aldri forsvinne, men med årene vil de blekne bort – jeg tror jeg er ganske heldig med hunden min sånn sett. Den tiden jeg stoppet å skade meg, brukte jeg brunkrem og armbånd for å skjule arrene mine. Jeg lurer på hvor mange penger jeg brukte på svettearmbånd og pulsvarmere, det tror jeg ikke var få – for når jeg ryddet barnerommet fant jeg utrolig mange av dem. Heldigvis var det jo mote på den tiden og ingen så ut til å syntes det var mistenkelig. Tilslutt så så jeg ikke på det som nødvendig å skjule dem lengre, fordi de fleste hadde bleknet bort. Men det var i tenårene, noe som føles ut som et helt liv siden nå.

Jeg trenger ikke tenke så lang tilbake til den tiden jeg bare trengte å skjule en arm, fordi jeg hadde klart å holde den andre ganske tom for arr og de som var der var blitt hvite. Nå er det blitt historie og den er full av lilla og store arr. Jeg kan sikkert aldri bli sterk i armene igjen, slik jeg var før, fordi jeg har kuttet meg for dypt – dette har jeg selvfølgelig aldri ønsket at skulle skje. Det spiser seg sakte men sikkert oppover armen min, fordi jeg ikke kan kutte i det uendelige på den ene armen. Det siste jeg ønsker er at arrene mine går helt opp til skulderen og spiser seg nedover beina – og jeg er livredd for at det skal skje. Jeg vet om så mange som ser slik ut, og vi kan jo være enige om at det ikke er pent.

Men det finnes noen arr jeg ikke har noe i mot likevel, eller som jeg har akseptert, men det betyr ikke at jeg vil vise dem frem av den grunn – men det betyr heller ikke at jeg kan la det være for andre sin skyld. Mest av alt så hater jeg jo selvfølgelig arrene mine. Vi kan jo bare kalle armene mine for ufrivillig kroppskunst. Noen betaler jo faktisk for å få arr påført. For et par år siden så var jeg på ferie i Hellas – jeg var inne i en sminkebutikk og ble sminket fordi jeg trengte en ny foundation. Dette var en dyr og eksklusiv butikk, og plutselig bryter hun som sminker meg ut at jeg har så fine arr og at hun selv er full av arr på beina – og hun lurte på hvordan jeg hadde fått dem. Selv ble jeg helt satt ut, i mens søsteren min måtte svare at det var en ulykke. Når vi kom tilbake ett år senere og skulle handle ny sminke, så husket hun meg. Urovekkende å bli husket for arrene mine, på en annen side så fint at hun ikke så stygt på meg og snakket armene mine ned – det er jo det jeg er vandt med. Jeg vet ikke og vil ikke vite hva hun hadde tenkt om hun visste hele historien bak dem, men det var ikke så nøye i den settingen.

Arrene mine har blitt mitt kjennetegn på min smerte. Jeg vil en dag fjerne dem, men akkurat i dag så klarer jeg fint å leve med dem. Og jeg er redd om jeg fjerner dem, at jeg vil føle at jeg mister endel av min egen identitet – jeg er så vandt til å se på dem hver dag. De er på en måte en del av meg. Samtidig så minner de meg om alt for mye vondt – så jeg håper inderlig en dag at en laser er så sterk at jeg kan få dem bort. Jeg skulle gjerne ha startet i dag, men det sier seg selv at det er meningsløst å gjøre det når jeg fremdeles sliter med å slutte. Smerten det vil være å fjerne dem, det tør jeg ikke engang å tenke på. For det vil gjøre vondt, uansett hvor mye andre påstår at jeg har skadet meg selv, og må tåle såpass. Jeg er kanskje tøff, men det finnes grenser på min smerteterskel også, ikke minst er det forskjell på når man får smerten påført av andre enn å påføre den selv.

Og det verste av alt, jeg klager på et arr i panna som jeg vil fjerne. Pappa ser ikke vitsen, for jeg er jo ikke så nøye med det ellers. Jeg ser poenget hans, men jeg skal likevel fjerne det stygge arret jeg har i pannen som bare minner meg om en vond barndom. Selv om det nesten blir litt vemodig det også.

1 kommentar
    1. Sv; Å? Da skal jeg endre det. Jeg beklager så mye! Det er bare det at en som jeg er veldig nærme i familien min har Shitzofreni og familien min har sagt til meg at han aldri har håp om å bli frisk så jeg tok det forgitt, men jeg burde ha lest om det først. Dette er gode nyheter for min del, familien min har alltid vært så pessimistisk når det kommer til dette individet og jeg har alltid vært på denne personen sin side og forsøkt å stå opp for personen. Helt alene og dette gjør meg glad. Så takk, og igjen, beklager.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg