Gjensidig respekt

Det er skremmende hvor sterke meninger folk har om selvskading.

Det er sålettå be en selvskader om å la være å skade seg selv. Det dere ikke vet uten å ha sittet i gjørma selv, er at det er ekstremt avhengighetsskapende. Det kan jo sammenlignes med nikotin, og sigaretten er farlig den også, er den ikke?

Selvskading kan sammenlignes med alkohol, bare at man er rusa på åpne sår og blod. Det høres jo helt sykt ut fra en frisk person sitt perspektiv. Det er følelser som har blitt fortrengt og som ikke kan uttrykkes på en annen måte lengre. De blir for vanskelige å takle og man skader seg for å lette det. Det blir en «normal» måte å løse det på, og det er lett og bli avhengig av noe man vet fungerer. Se på det som når du tar deg en paracet, fordi du har litt vondt i en arm. Vi har litt vondt innvendig. Det bare synes ikke på utsiden.

Er man svingdørspasient hos legevakta på grunn av selvskading møter man mange forskjellige leger. Eller skal jeg si helsepersonell. Noen er totalt kalde, mens andre oppfører seg som om du er den eneste på jorden med problematikken. Eller som en pappa. Eller som mamma ville ha gjort. Noen tar deg seriøst, andre ikke. Noen slurver, andre ikke. Men legevaktbesøkene må til. Vi ønsker ikke å ende opp med avkuttet arm og store infeksjoner. Ofte holder en selvskader seg hjemme og dropper legebesøket. Det er en vanskelig prosess å komme seg til legen. Mange blir hjemme og spør om råd på nettet. Barn – som har hele livet foran seg. Det gjør meg så trist at det er sånn. Folk er blitt redde for å oppsøke hjelp, for man vet jo aldri hva slags lege man møter der ute.

Mange leger er det jeg vil kalle for slemme. Det siste som hjelper er å kjefte, eller fortelle noen andre dumme fraser. Leger som nekter å sette bedøvelse fordi det er selvforskyldt. «Har man allerede klart å kutte seg så dypt, at det må sys, så kan man vel klare å sy uten bedøvelse også». Slike utsagn gjør meg skuffet. Lei. Det er ikke rart det er så tabulagt. Det gjør situasjonen verre og jeg hadde sikkert godtatt det selv også- av den grunn at jeg gjorde det selv. Å tråkke på noen som allerede er nede er ikke en god holdning i helseyrket. Det er misbruk av autoritet. Man føler seg bare mer verdiløs. Man har fått smerten sin. Man er «kurert» for en liten periode, det er allerede fordøyd og lettet på, i form av blod og tårer. Det gjør vondt nok fra før av. Innvendig. Trenger virkelig legen å gi deg enda mer smerte eller nekte å sy? Bare fordi man er en selvskader skal man ikke behandles annerledes. Gidder dere ikke å sy, da gidder vi heller ikke å si noe. Hadde du gjort det mot en lite barn, som hadde falt og slått seg? Nei. Å selvskade er ikke et ønske, det er en trang. Angeren kommer etterpå. Det er lett å ta den utveien når man vet det fungerer. Jeg har mistet kontrollen – flere ganger. Jeg har trodd at jeg skal blø i hjel og jeg har mistet følelsen i den ene armen. Det var ikke noe jeg ønsket. Men man bryr seg ikke. Man forsøker å overleve noe som er utholdelig fra innsiden. Sårene er uviktige. De sys, plastres og gror igjen. Ingen ønsker at hverdagen skal bestå av tårer, blod, barberblader og plaster. Eller at pengene gang på gang legges igjen på apoteket og legevakten.

Da jeg voksteoppvar de som kuttet seg «oppmerksomhetssyke emoer» og det er manges definisjon på oss enda. Men det var ikke sånn at jeg plutselig fant ut av at jeg skulle gå hjem å kutte meg opp. Jeg skrapte meg opp og følte en slags tilfredsstillelse. Så ble jeg avhengig. Jeg merket at jeg fikk det bedre. Jeg begynte å skjule hva jeg gjorde, fordi jeg skjønte at det jeg gjorde var «galt» og at ingen måtte få vite det. Jeg har sydd over 100 sting, noe jeg aldri hadde trodd for ti år siden. Men de små kuttene utvikler seg. Man vil slippe å bli kjent igjen på legevakten. Gang på gang. Det er skammelig å dra opp ermene sine å vise frem åpne sår. Man føler seg så sårbar i de øyeblikkene. Det er som at noen kan se rett på problemet ditt men du kan ikke kjempe imot. Fordi du må ligge stille med armen åpen. Jeg har alltid vært en aktiv jente, så og måtte gå med genser og teip på armene 24/7 var ikke noe jeg valgte selv. Ikke minst – jeg gikk tom for unnskyldninger til slutt. Nesten halve livet har jeg brukt denne metoden. Tror dere ikke jeg hadde stoppet, om det ikke ga meg noe?

Det er enkamphver eneste dag og alle har sine grunner. Mange er ruspåvirket når de skader seg selv. Eller psykotisk. Man takler problemer forskjellig. Hva med å akseptere at vi er forskjellige og slutter å dømme? At man ikke forstår, betyr ikke at man trenger å rakke ned. Eller fortelle personen at de også har hatt det jævlig, men at de ikke kuttet seg allikevel ? det er bare å la være. Å si at man heller skal snakke om problemet, fordi det gjør du. Kritikk kan bare gjøre vondt verre, så man kan like gjerne holde det for seg selv. Det er skremmende hvor sterke meninger folk har om selvskading og hvor mye som blir snakket om det på feil måte, det verste er når det skjer mot en selvskader. Er du ikke en selvskader selv – uttrykk deg hvert fall på en måte som viser at du er villig til å skjønne, ellers er det bare å gi opp. Du blir ikke klokere og du har bare endt opp med å såre den andre personen. Er det verdt det, bare for og kunne si meningen sin? Tenke deg om før du dømmer en selvskader, eller glor ned armene så mye at det blir ubehagelig for den andre parten. Jeg får ofte kommentarer på armene mine. De er tildekket arr. Arr på arr. Synlige arr og bleket arr. Hvite og lilla. Ugrodde sår. Grodde sår. Det er arr med historier bak seg. Det tar langt tid og akseptere seg selv og arrene sine. For ikke å snakke om de som spør. Er det virkelig nødvendig? er det ikke åpenbart hva som har skjedd?

Jeg skjønner at det er vanskelig å forstå, men slutt og trykk oss enda lenger ned. Hva med gjensidig respekt?

 


 

Innlegget ble i sommer publisert i dagsavisen, men er skrevet av meg.

2 kommentarer

Siste innlegg