Ute plasker regnet ned,
Slik det pleier.
Persiennene bråker,
Slik de pleier.
Men det var om høsten.
Nå er det snart vår.
Fuglene skal kvitre nå,
Himmelen skal være blå. Sola skal skinne.

Jeg som trodde det skulle ordne seg – denne gangen.
Lite visste jeg, at jeg kom til å sitte i den samme sengen en årstid senere.
Å være like oppgitt over livet mitt.
Ingenting er forandret,
Som om tiden har stått stille.
Snøen har smeltet,
bladene er borte,
akkurat som sist – jeg satt og så ut av vinduet.
Bussen kjører forbi,
Mennesker stresser.
I mens livet mitt står stille,
På innsiden av vinduet.

© Sandra