Når tiden står stille

Ute plasker regnet ned,
Slik det pleier.
Persiennene bråker,
Slik de pleier.
Men det var om høsten.
Nå er det snart vår.
Fuglene skal kvitre nå,
Himmelen skal være blå. Sola skal skinne.

Jeg som trodde det skulle ordne seg – denne gangen.
Lite visste jeg, at jeg kom til å sitte i den samme sengen en årstid senere.
Å være like oppgitt over livet mitt.
Ingenting er forandret,
Som om tiden har stått stille.
Snøen har smeltet,
bladene er borte,
akkurat som sist – jeg satt og så ut av vinduet.
Bussen kjører forbi,
Mennesker stresser.
I mens livet mitt står stille,
På innsiden av vinduet.

© Sandra

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg