En lang dyster vinternatt

Jeg begynte å komme til meg selv igjen – jeg var fortsatt koblet til intravenøsen, og kvelden var lang. Veldig lang. Ullevål er en forlatt, gammel og skummel bygning på kveldstid. Jeg som trodde sykehus var definasjonen på stress! Jeg gikk tur med stativet mitt, prøvde å bruke det som sparkesykkel og hadde det veldig morsomt rundt i gangene i en tragisk situasjon. Det var så få mennesker å se at man skulle tro hele sykehuset var blitt forlatt, slått ned av lynet, og at alle hadde flyktet fra det. De gamle korridorene, de gamle veggene med minner fra krigen, og så stille som det var. Stemningen kunne ikke ha blitt bedre. En ismaskin som bråker og en dame som sitter og leser i bladet sitt, i mens maskinen og jeg hadde en kamp om hvem som skulle være stille lengst. Den ville ha strøm, men jeg ville ikke sitte i ro – så da ble det sånn. Jeg satt og så ut av vinduet – på utsiden av vinduet var det full storm, snøen dalte ned og jeg hørte lyden av en intens vind. Tilslutt måtte jeg forlate den grå utsikten min, så ikke damen skulle få vondt i hodet og irritere seg i hjel av meg og all pipingen. Selv brydde jeg meg ikke, men det var nok fryktelig irriterende for hun som satt fredelig på andre siden av spisestedet i all stillhet.

Jeg gikk bort til døråpningen og stod der, i mens jeg nesten blåste over ende. Ensomheten, stillheten, meg og en pipende maskin. Luften som kom i ansiktet mitt var nærmere -20, og der stod jeg i en tynn ullgenser – og nøt den friske luften som om jeg aldri hadde fått luft før. De eneste som var på utsiden var der for å røyke, noen gikk ut og inn, og de virket ikke veldig fornøyde dem heller. Stemningen var fortsatt dyster og det var helt mørkt ute. Det virket ikke som at det bare var jeg som hadde forsvunnet fra overflaten, men alle andre også.

Jeg fant meg et donorkort på vei tilbake til sengen min, hvis jeg dør, så kan i alle fall organene mine bli brukt til noe nyttig – i alle fall det som er igjen av dem å bruke. Resten av natten lå jeg stille, og så i taket – før det ble en ny og dyster dag, hvor jeg endelig kunne pakke sammen å reise hjem til mitt eget lille hi.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg