friday-yay

Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så vanskelig å starte en ny dag. Det er noe de fleste gjør hver dag, mens jeg har mest lyst til å gi opp før jeg rekker å åpne øynene. Jeg hadde lyst til å sove videre, men avtalen min ventet på meg, og jeg er jo pliktoppfyllende. Dessuten blir ingenting bedre av å ligge i sengen, og på den måten kommer vi hvert fall ikke videre, det er heller ikke verdt 650 kr for å få sove litt til, tenkte jeg og dro meg endelig ut av sengen – etter å ha varmet meg opp med varmeteppe og dundyne, som gjorde at jeg fikk enda dårligere tid enn jeg hadde i utgangspunktet. Alarmen hadde slumret i to timer allerede, det er noe jeg begynner å bli vandt til, selv om det er fryktelig irriterende, og jeg ikke kan forstå hvorfor jeg utsetter meg selv for det hver dag. I tillegg har jeg ødelagt en av mine favorittsanger ved å sette den som alarmtone. Vet ikke hvordan jeg kunne være så dum å gjøre det, men nå er det for sent å gjøre det ugjort. Sangen vil alltid minne meg om hvor slitsomt det er å starte en ny dag. Trøtt, sulten og lite tilfreds, fikk jeg ikke noe ut av concealeren min, så jeg var nødt til å gå ut med det som føltes ut som store mørke ringer under øynene. Jeg vet ikke om de var der, det bare føltes slik ut i forholdt til den fysiske formen. Jeg er alltid sent ute, det har alle merket seg for lenge siden. Det viktigste er vel at jeg kommer, tenker jeg – når jeg stresser med å rekke bussen i kledd en stor parkas og ullgenser.

Jeg kom meg innom Starbucks og fikk tatt med meg en dobbel cappuccino til frokost, og følte meg som et vrak som nettopp hadde reist meg opp av sengen, da jeg entret kontoret til psykologen min. Jeg tror helt ærlig at han driter i om jeg har på meg concealer eller ikke, kjenner jeg han rett, så la han ikke en gang merke til det. Han merket seg at jeg smilte, og jeg spurte om det ikke var bra at jeg smilte. Han syntes jo det, og jeg aner egentlig ikke hvorfor jeg smilte, for jeg var ikke akkurat i en smilende tilstand på vei til han. Men litt små hverdagsproblemer kan jeg fint leve med. Vi drakk opp hver vår kaffe, og avtalte en ny samtale i neste uke.

Årets første snøfall kom, i mens jeg gikk hjem fra kontoret til psykologen min. Jeg trosset snøen, og bussen kom akkurat i det jeg kom til bussholdeplassen. Sjansen for at noe slikt skjer, er jo ikke så stor. Glad var jeg for at jeg slapp å gå inn på Akademika for å holde varmen til neste buss kom. Det er grenser for hvor mye spennende de har der i lengden. Nå er jeg hjemme, i mens snøen daler ned på utsiden og ett hvitt lag har lagt seg på bakken, med en sovende tilfreds katt under skrivebordet, som helt sikkert irriterer seg over at jeg hører på Løvenes konge på full guffe, men sover gjør hun likevel. Nå er det blitt kvelden, og nå er dagen jeg har brukt på ingenting over. Håper det blir enklere å komme seg ut av sengen i morgen. I stad gikk det opp for meg at det faktisk er fredag i dag. Jeg må være et av planetens mest stusselige mennesker. Alle kan ikke være perfekt, og jeg ønsker heller ikke å være en av dem.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg