Har jeg rett til å føle meg avvist nå?

Nå har jeg fått fire avslag av DPS på få måneder. Jeg ber om hjelp, men det eneste jeg får tilbake er avvisning på avvisning, med den samme gode gamle tynne begrunnelsen på nytt og på nytt. Uten og i det hele tatt ville prøve å sette seg inn i min situasjon, når jeg også ber om det – til og med det avviser dere ved og bare legge på telefonen uten å svare meg. Jeg regner med at avslaget allerede var klart i hodet deres, før dere i det hele tatt hadde lest brevet. For det er jo meg, en slik som meg- som ikke kan forandre seg, som for alltid har fått et stempel i pannen av dere. En dere tror dere bare kan se å dømme ut fra en gammel journal, som ikke lengre er noe stor del av min hverdag.
 
Jeg har aldri bedt og tryglet om noe fra helsevesenet, og jeg har alltid føyd meg etter deres regler, har alltid hørt på det dere har å si og alltid tatt til meg rådene dere gir og jeg har fulgt dem. Nå sitter jeg her, og ber dere om hjelp – ikke bare én gang, men fire ganger innen et kort tidsrom, og dette er hva jeg blir møtt med, hver eneste gang. Et usselt avslag med den samme begrunnelsen fire ganger på rad.
 
Hadde jeg kommet til legevakten med et brukket ben, så hadde de aldri svart meg «nei, du var her med en brekt finger i 2014, så foten din kan ikke være brekt nå» og kastet meg ut igjen uten å hjelpe meg. Det er det dere gjør med meg nå, og jeg kan godt si at jeg tåler det, og at jeg ikke bryr meg lengre – fordi jeg ikke orker å kjempe mer mot et system som skal være der for å hjelpe meg, men som gjør det stikk motsatte og kun bryter meg mer og mer ned.
 
Det er veldig ødeleggende. Jeg blir verre av og ikke bli behandlet som et menneske, og ikke bli behandlet med respekt – for det er det dere gjør mot meg nå. 
 
Slike som meg har ikke lov til å reagere på avvisning, og det skal jeg heller ikke gjøre. Det har dere lært meg – at det ikke et menneskelige for slike som meg å føle avvisning. Men dere avviser meg, gang på gang, og jeg føler meg avvist likevel, jeg. For jeg er bare et menneske – ganske lik som alle andre rundt meg, jeg har bare noen år med sykdom bak meg, og nå har dere vært med på å gjøre meg sykere enn hva som er nødvendig! Jeg vet at dere ikke bryr dere om det, noe jeg syns er så forkastelig at jeg ikke klarer å sette ordene på det. For når jeg blir syk «nok», så er det forsent å hjelpe meg, og det er dit er jeg på vei. Det er ikke deres skyld – jeg mener at jeg gir meg en engang – for det sier stopp for meg også en dag, det finnes grenser på hvor mye jeg kan klare alene over tid. Derfor ber jeg om hjelp, fordi jeg trenger det, og fordi jeg ikke klarer å håndtere alt alene – for jeg er bare menneskelig jeg også!
Er det ikke en styrke, og vise en svakhet i en situasjonen man innser at man ikke kan klare alt alene? skal man ikke si ifra før det har går altfor langt?
– det har dere også lært meg, men dette er tydeligvis bare tomme ord dere har servert meg.
 
For du må være syk nok, så syk at det blir vanskelig å behandle deg, slik at vi kan bruke enda mer ressurer på å gjøre deg frisk.
– det kunne dere likegjerne ha fortalt meg.
 
Jeg skjønner ikke at det kan være så vanskelig å forstå. Vi hadde ikke sendt 4 søknader om det ikke var alvorlig ment – vi hadde ikke sendt noen om vi ikke mente noe med det, dere må skjønne signalet nå. Men det gjør dere ikke, og det forstår jeg virkelig ikke. Jeg er i ferd med og knuses igjen. Men det er fordi beina mine snart ikke orker å bære kroppen min fremover lengre, og fordi hjernen min er blitt overbelastet. Jeg stolte på at dere ville vurdere meg sakelig om det ble nødvendig å henvise meg tilbake igjen, slik som dere sa. Det skulle jeg aldri ha gjort – man kan ikke stole på systemet deres. Det er ikke rart jeg mister tilitt og ikke stoler på mennesker, dere beviser jo hver eneste gang at jeg ikke engang kan stole på dere som skal hjelpe meg.
 
Jeg må fortsette å være «flink», og jeg begynner å få veldig god trening i den nye tilværelsen min. Men jeg er ikke mye flink lengre- for en dag sier kroppen i fra, og ikke bare psykisk men også fysisk.
Så takk får jeg vel si, for at jeg var så dum og valgte å stole på dere!
14 kommentarer

Siste innlegg