Verdensdagen for psykisk helse

Det blir ikke et langt innlegg i år, men dere kan lese det jeg skrev i fjor ved å klikke HER.
 
 
Jeg har faktisk deltatt på verdensdagen for psykisk helse i år, jeg var på rådhuset 08.30 i dag tidlig, og der var det blant annet panelsamtale og utdeling av åpenhetsprisen som gikk til Else Kost Furuseth. Hun begynte å gråte når hun snakket, som om det var det mest naturlige å gjøre – slik det burde ha vært for alle hele tiden egentlig. Dagen er jo til for å skape mer åpenhet, men slik jeg ser det – så vil psykiske lidelser være tabu og missforstått en god stund fremover, det virker ikke som at alle forstår at de har en psykisk helse selv engang og at alle kan rammes selv om man ikke blir utsatt for noe traumatisk. Det er trist at det ikke er like lett å snakke om det psykiske som det er om det fysiske. Jeg har sagt de før, og jeg sier det igjen – av og til kunne jeg heller ønske at jeg brakk beinet. Det er en konkret ting som er mye enklere å forholde seg til, og som man kan fortelle om uten at det gjør noe! Likevel, er det også viktig at ikke alt blir sykeliggjort – for det er forskjell på å være lei seg og deprimert og det er forskjell på å være sjenert og ha angst, for eksempel. Man bør snakke med noen uansett, det viktigste er og ikke stå alene om ting – for da kan det fort bli verre!
 

Vær raus, sier de i dag. Det er egentlig ikke så vanskelig å være raus ovenfor andre, er det vel? men så glemmer man seg selv, da. Det gjør i hvert fall jeg veldig ofte. Det er ikke bare viktig å være raus mot andre, man må huske på seg selv også. For hvor ofte tenker du vel ikke at andre er perfekt som de er, men hos deg selv så ser du bare feil og vil ikke godta deg selv som du er. Tenk om vi kunne hatt samme holdning mot oss selv, som vi har mot venner og bekjente ❤️ den verste kritikeren er ofte deg selv, dessverre. Ta vare!

De siste dagene har jeg møtt menensker jeg ikke har sett og snakket med på lenge, og vi vet jo alle at en samtale gjerne starter med å høre hvordan det går. Jeg har mine ting jeg sier og du har sikkert dine, men hvor ofte svarer vi egentlig helt ærlig på et slikt spørsmål? det er ingen som har tid til å lytte i forbifarten, så man juger jo ofte – hva er da egentlig vitsen med å spørre i det hele tatt, tenker jeg. Man må jo tåle å få sannheten og ikke masken, om man først spør? det er vel  kun en sosial kode, men det er jo likevel litt interessant å tenke i gjennom.

Hva tenker dere om det? sier dere sannheten – eller pynter dere den opp som folk flest gjør?

Siste innlegg