2,5 år – recovery from selfharm

Den appen som teller dager fri for selvskading ser jeg på hver eneste dag. Det er noe med å se at tallet forflytter seg oppover. I dag har den blikket 913 dager, noe som vil si 2,5 år. Hele 18 mnd. Noe jeg så på som en umulighet bare noen få år tilbake i tid. Jeg blir ikke kvitt tanken helt, men jeg vet at jeg aldri kommer til å gjøre det igjen. Ingen andre er vel verdt at jeg skader meg selv? for det er ofte noen andre som har skapt smerten og årsaken til at mange skader seg. Sånn var det i hvert fall ofte for meg.

Mange forbinder å skade seg selv utelukkende med oppmerksomhet, og om så var tilfelle- så ville jeg unngått akkurat dét ene kuttet for 5 år siden, hvor jeg egentlig trodde jeg skulle dø av blodmangel på badet hjemme og ble kjørt i hast avgårde med ambulanse til legevakten. Jeg klarte meg- men armen er ødelagt, og var nylig igjennom en kirurgisk operasjon. Så dere kan jo tenke dere, om jeg virkelig var villig til å ofre min egen arm, for litt oppmerksomhet den kvelden for 5 år siden? Nei, det var jeg nok ikke. Jeg ville heller ikke ha valgt å skjule at jeg skadet meg i så mange år, og jeg var til og med usikker på valg av bilde til denne teksten. Ikke fordi jeg ikke har vist frem armene mine før, men fordi det ble så nærliggende med et håndledd. Bildet er redigert såpass mye, at jeg tar en sjanse.

De kommer alltid til å være sånn, så er det så farlig, sånn egentlig? Det er bare arr, med dype historier som noen sjeldent forteller om. Den historien jeg fortalte om var en av mange – men kanskje den som ga størst konsekvenser for senere år. Det ligger mye mer i den historien enn akkurat det jeg fortalte, men det er ikke alt jeg heller deler. Vi deler det vi føler vi kan, ikke sant? Og det er ofte lite, på grunn av skam, og at mye er så tabu. Jeg holder også igjen, men jeg ønsker en endring og det vil ikke skje om alle tier og ingen forteller.

Jeg var egentlig ikke ute etter sympati nå heller, det var mer en advarsel over hvor galt det kan gå, hvor farlig det er og at mange må endre holdning til dette. Som å la være å sy selvskadere uten bedøvelse i ren ondskap. Men egentlig skulle dette være ett yay-innlegg til meg selv, for at jeg fremdeles holder meg i livet på andre måter💛 og et lite håp til dere som fremdeles sliter. Det går an å slutte, noen ganger tar det bare litt tid. Pust inn – pust ut og hold ut!🦋

    1. Klemmer, tøft å lese. Men du klarer det nå. Viktig å frem synes jeg. Dele det man orker og lar det andre ligge. Du bestemmer selv.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg