Illegal burger & monopol

Søs kom inn til Oslo i dag ettermiddag og vårt første stopp ble Illegal Burger. Veldig god var den denne gangen også – litt av en frokost:

Når burgeren var spist opp gikk vi på julemarkedet på Youngstorget og i Spikersuppa. Gatene var fulle av mennesker og julelysene lyste opp overalt. Jeg tok masse bilder, så det kommer i et eget innlegg!

Hjemme ble det ribbe til middag og brettspill i ny pysj:

“All i want is you” – står det under!

Og supergode ullsokker fra julemarkedet:

Monopol er det såå lenge siden jeg har spilt – det var like gøy enda. Jeg banket søsteren min og hadde latterkrampe igjennom halve spillet. Alle husene på bildet er nemlig mine!

Nå må dette trøtte ansiktet prøve å få seg litt søvn, i morgen blir det mest sansynlig en tur på julegrantenning!

Håper deres lørdag har vært fin ♥

Barnslig fredag

“Innsiden ut” litt barnslig må man vel få lov til å være når det er snakk om Disney.

Og her fortsetter vi jula!

Fikk pakke fra Blivakker i dag da:

Hahaha, en adventskalender!
Ok, var litt mer oppi. Dette er favoritten blant produktene:

Gleder meg til å teste den ut!

Ellers er det såvidt jeg har fått med meg black friday i dag – jeg fikk gjort noen kupp, men har aldri hatt så mye reklame på telefonen og mailboksen på engang før, fra samme dag. Kjøpte du deg noe på black friday?

Ha en god helg/natt ♥

Velkommen til familien, Norm

God kveld, eller god natt er vel mer riktig å si på denne tiden av døgnet. Når jeg så på klokken nå ble jeg egentlig litt sjokkert over at den var 05… god morgen?! 

I helgen har jeg vært på spontantur til Risør. I dag var jeg på Ikea med pappa for å kjøpe bur, i samme slengen spiste vi julemiddag. Senere hentet jeg hjem ett nytt familiemedlem – viktig å utvikle dyrehagen her. Det ble en syrisk langhåret hamsterunge med navnet Norm ♥ han er så utrolig skjønn, og dere skulle sett reaksjonen til kattene. Måtte sitte en stund å se på dem, og hamsteren var så care, haha – jeg digger han allerede. Nå er han ikke så spennede lengre, tror de godtok ganske fort at det var et familiemedlem.

Han ligger krølla sammen og sover nå – jeg som trodde jeg hadde skaffet meg selskap om natten. Skal vise dere flere bilder av han en annen dag!

Det er ca fem minutter siden jeg tørket av den tv-benken. Har for tiden et gjørmebad på utsiden av huset, og bor i et eneste stort kaos av en byggeplass – like overrasket hver gang jeg kommer hjem til at huset fremdeles står der!

Ok, fack, god natt!

Uglesett

Dere aner faktisk ikke hvor uglesett jeg kan føle meg. Som jeg er en diagnose, som om alle med min diagnose er like? jeg føler meg jævlig nedtråkket – bare så dere vet det. Dere som liksom skal hjelpe meg er så mange i forhold til meg, men så lite av det dere gjør riktig – når en person er i krise er skammelig. Og er jeg alene med dere, da får jeg sjeldent hjelp. Har jeg med meg noen derimot, da tør dere ikke å gjøre noe annet enn å prøve og bedre situasjonen. Det skulle vel tatt seg ut om politet så at dere sendte hjem en jente uten å tilby overnatting, som ville dø, skulle det ikke? jeg tenkte meg det – for det er jo faktisk ulovelig. Hvorfor skal gidde mer, når dere ikke gidder å hjelpe meg? Hvorfor er det min oppgave å vite hva som er riktig for meg, når jeg ligger der full av blod og to i promille? hvorfor tror dere det er forsvarlig å sende meg hjem i en slik tilstand, og hvordan kan dere tro at jeg vet hva som er best for meg? hvordan kan dere tro at det er lett å føre en samtale med meg i en slik tilstand, når det er vanskelig ellers, også? også er dere vel oppgående mennesker som er klar over at når liv og helse står på spill, så spiller det ingen rolle hva en pasient måtte ha ønske om å gjøre.

Fordi jeg bare har borderline, eller? Det eneste jeg tenker på er å skade meg? Mhm. For det første så har jeg vært så mange ganger hos dere nå, at det vet dere at ikke er sant. For det andre; aner dere hvor farlig det er? jeg lever av flaks. Jeg er jo redd for å oppsøke dere for å få hjelp før jeg må – for jeg vet jo at sjansen er større for å bli tatt i mot dårlig enn bra. At jeg blir funnet av noen som vil hjelpe er ren flaks, jeg kunne like gjerne ha blitt funnet av en gjeng voldtekstmafia som hadde beholdt meg og misshandlet meg til døde. De gangene jeg har gått hjem fra dere, har dere hatt flaks. De gangene jeg ikke har gått hjem, har dere også hatt flaks. Jeg har endt opp med å bruke narkotika, sammen med fremmende, og nesten blitt voldtatt – skjønner dere greia nå, eller skal jeg fortsette? alle vet at en norsk blond jente som befinner seg i legevakta området i Oslo – i en helg, ikke får gå i fred, midt på natten.

Dere kan ikke følge statestikk og dignoser, og jeg er hvert fall ikke intressert i å høre om det når jeg prøver å fortelle min versjon. Hadde jeg vært det, hadde jeg lest meg opp selv, på egenhånd. Dere må følge enkeltmennesker, vi er nemlig alle forskjellige. Det er jo faktisk helt umulig at vi alle sammen er like, selv om vi kan ha felles sykdomstrekk – så er personlighetene helt forskjellige. Hvor vanskelig er det å se? folk med “min diagnose” er forskjellige de også – akkurat som at noen opplever en forskjølelse forskjellig. Noen er psykoiske, andre skriker, noen er stille. Men den største forskjellen er at de fleste feiler ikke kun dette – de fleste har en eller flere andre diagnoser også! Vi er forskjellige og vi fortjener å bli tatt alvorlig uansett – ikke bli uglesett. Jeg forstår ikke hva dere snakker om og hvorfor vi som har denne diagnosen blir behandlet som vi blir – for en dag så går det faktisk galt. Jeg tviler på at du vil være sykepleieren eller psykologen som sendte meg hjem, eller gikk fra meg i frustrasjon – og var den siste som snakket med meg? eller som ba meg om å holde ut, noe både du og jeg visste var utholdelig? jeg ville hvert fall ikke vært den personen og heldigvis så slepper jeg det.

Jeg driter i forskning, når tall som at én av ti av oss faktisk tar livet sitt ikke er med i den. Det har jeg funnet ut helt på egen hånd. Men det er dere kanskje glade for, det blir litt som å utrydde en ond kreftform, blir det ikke? det neste som står i forskningen er vel at vi er onde monstre som ender opp kriminelle eller døde. Jeg har alltid vært snill og ærlig, men det spørs hvor lenge det varer om jeg fortsetter å få denne behandlingen. Kanskje jeg også blir til et monster, kanskje jeg ender opp totalt gal og går løs med maskingævær. Hvorfor er det ingenting av dette som står i forskningen deres? 

Jeg klarer ikke å holde meg seriøs lengre. Jobben dere gjør mot oss er så utrolig respektløs. Jeg vet at jeg vil bli hatet enda mer av å skrive som jeg gjør, men det får bare være – jeg begynner å bli lei av å være snill pike, og ikke minst at alle andre vet bedre enn meg. Jeg har forandret meg og det verste med det er at det ikke er min feil, det er deres. Jeg har aldri tenkt til å bli jenta som ender opp med et maskingevær, men jeg vil heller ikke være jenta som hoppet foran et tog på impuls, og ikke bare ødelgger mitt liv, men føreren av toget sitt også. 

Jeg har nok med å kjempe for å holde meg selv i live, og dere aner ikke hvilken fryktelig følelse det er å gå rundt med. Derfor forventer jeg heller ikke at dere skal forstå noe som helst, men jeg forventer at dere ser løsninger og at jeg som står midt opp i det blir hørt og tatt seriøst. Det er ikke vits å be meg om å holde ut, for vi vet begge at det er en umulig oppgave. Det er heller ikke vits å prøve legge meg inn steder jeg ikke har godt av å være. 

Jeg vet at dere gjør så godt dere kan og jeg er glad for at dere også holder ut. Men jeg vil sleppe å være en diagnose. For jeg er så mye mer enn det..