Verdensdagen for psykisk helse

Selv om jeg ikke pleier å engasjere meg i denne dagen, så var det var noe med årets tema for verdensdagen til psykisk helse som slo meg litt – fordi livet forandrer seg.

Jeg må ærlig innrømme at forandringer ikke er det jeg setter størst pris på her i livet, men samtidig så er det veldig nødvendig, av og til er det hvert fall det. Jeg er også et vandrende eksempel på at uansett hvor mye motgang man har, så forandrer livet seg – jeg ser et lite lys i enden av tunnelen, men på veien dit så døde jeg nesten. Jeg vet ikke hvilken retning det vil ta, og det er det som er så fint med forandringer. Det var en dag jeg satt hjemme og var så utrolig lei av at ingen forstod, og da publiserte jeg mitt første blogginnlegg som handlet om psykisk helse – jeg brøt en is, som mange ikke tørr å gjøre, og tilbakemeldingene har vært mer positive enn jeg forventet. Jeg bryr meg ikke om hva folk syntes om dette, for det opptar meg såpass mye i hverdagen, og om du velger å ikke være vennen min av den grunn, så lar jeg deg gledelig gå. For vi vet jo alle – at psykisk helse er skam, og det er tabu. Jeg lurer litt på hvorfor, for alle har jo en fysisk og en mental helse – enten de vil det eller ikke så eksisterer den. Alle vil føle på det i en grad, om det ikke er deg selv som blir verst rammet, så er det noen som står deg nær. Man slepper ikke unna det, men man prøver likevel og ignorere det, og å gjemme det bort, som om det ikke finnes – selv om det er en stor del av livet. Først og fremst så er vi alle mennesker som lever sammen på denne jorden, og det er vel ikke en sykdom som definerer deg som person. Jeg kjenner snart flere som går til psykolog, enn de som ikke gjør det – for å sette det litt på spissen. Det er så normalt, at jeg ikke kan forstå at det skal defines som unormalt i dagens samfunn. At man skal bli tråkket på, og sett ned på for det ene og det andre – det er alltid en grunn til alt som skjer. Psykisk sykdom er det samme som alle andre sykdommer, det tar bare litt lengre tid å behandle enn det gjør å f.eks. behandle en brekt fot. Hjelpen er også mye mer tilgjengelig. Vi som sliter psykisk kan bare vente vi, og vente enda litt til i noe som føles ut som en hel evighet. Likevel så er somatikken noe som ikke er like farlig å snakke om, i mens mental helse har vært tabu så lenge jeg kan huske. Å jobbe med en psykisk lidelse, kan være minst like slitsomt som å ha en jobb å gå til hver dag – det syns jeg dere skal tenke på, neste gang dere møter en som sliter.  

En slik dag kan hvert fall bidra til mer åpenhet og mindre stigmatisering, og jeg håper at det en dag blir like normalt som et skrubbsår på foten. 

Ta vare på deg selv, ta vare på de menneskene rundt deg og vær et medmenneske. Jeg sender en klem til de som trenger det ♥