Next stop is: Amsterdam

Jeg forbinder Holland med masse fine blomster, vindmøller, sykler, fornøyelsesparken Efteling, ostebutikker og sjokoladestrøssel på brødskiva – så det er mine barndomsminner derfra ♥ – okey, så fint kunne det jo ha hørtes ut – men jeg var 15 år sist jeg var i Amsterdam, hatet livet som verst, kjedet meg i hjel i blomsterparken(e), ventet utålmodig mens de andre så på ost, og ble livredd å gråt meg i gjennom en kø i fornøyelsesparken fordi jeg ikke fikk vente på utsiden. Så pappa – takk for det traume, kommer aldri til å glemme det. Tok den igjen i 2013 forresten – så jeg regner med at jeg skal tørre nå også. Efteling og sjokoladestrøssel er uansett er fint minne, og blomstene er nok ikke å oppdrive på denne tiden av året, ellers hadde vi nok tatt turen – for i dag elsker jeg jo blomster. Disse tingene blir såklart byttet ut med Red Light District og hasjbrownies nå – nei, jeg kødder. Vi er ikke den type mennesker. Vel, gleder meg til å utforske byen i litt mer i voksen alder, så blir det nok en tur på ostebutikkene også 😉 Foreldrene våre bodde i Rotterdam før, så vi vet om endel, men skriv gjerne om du vet om noe som er verdt å sjekke ut!

Det skal bli godt å rømme fra Norge nå, etter denne uken med mange personlige ting som har skjedd – alt skjer på en gang når det først skjer noe og det har virkelig vært en slitsom uke. Jeg pleier å være ganske flink til å legge igjen problemene mine i Norge når jeg kommer ut av landet – og derfor er jeg også jevnlig ute av Norge. Jeg satser på avkobling, for det trenger jeg nå. Når dere leser dette, er flyet i ferd med å lette fra bakken. Vi er ikke hjemme igjen før sent mandag – vet ikke helt hvordan, men vi klarte å bestille retur-biletten feil dato, så ferien ble en dag ekstra. Etter alle de turene jeg har bestilt, så måtte jo det komme en dag for at det skulle skje også – jeg har tross alt ikke mistet et fly enda 😉

Har du noen tips til ting å gjøre i Amsterdam? kom gjerne med dem 

To bilder i arkivet som kan beskrive akkurat nå

// Jeg satt på negler her om dagen forresten – de ble helt nedbitt en angstfull søndag når jeg var i Risør, så måtte gå for gamle metoder for å få de tilbake igjen!

Litt energi påfyll, etter å ha forsovet meg og sovet lite – hodet mitt og jeg er ikke venner nå, nei. Jeg er i hvert fall oppe, og til min store glede er søs snart i Oslo, så hun kan kjøre (nå skrev jeg sove) meg ned til Nydalen etterpå, på slike dager som i dag angrer jeg virkelig på at jeg ikke har tatt lappen (aldri forsent, da), men så er det jo uoverkommelig dyrt å parkere i Nydalen og, så kanskje likegreit? – skal møte en psykiater jeg er henvist til, og det er egentlig det jeg vet om det. Jeg har googlet han da – mitt beste tips, viktig å være sikker på at det faktisk er et menneske. Vi snakkes mer senere, jeg må få på meg øyne!

Ha en fin torsdag, dere ♥

Glad og trist på samme tid

Dette har vært litt av en dag, så mange tanker og følelser på engang, jeg er både glad og trist – men sitter egentlig mest igjen med den gode følelsen, og det er absolutt ingen selvfølge og noe jeg hadde forventet, men jeg har jo visst dette lenge nå. Jeg har skrevet et innlegg om det som jeg kommer til å poste litt senere, når det er kommet litt på avstand – nå trenger jeg å lande litt å ta det innover meg, rett og slett. Jeg tenkte bare å si hei til dere, siden jeg postet et litt dystert innlegg – det hadde ingen sammenheng med dagen i dag!

Jeg våknet opp fra en times powernap for en stund siden, jeg måtte virkelig ha den og kunne ikke akkurat ta noen andre sjanser, slik søvnen har vært i det siste. Så nå skal jeg først og fremst lage meg tortilla pizza, drikke et glass rødvin – viktig å få i seg litt antioksidanter ;-), og se litt på TV – trenger avkobling og mat før jeg orker å gjøre noe annet, merker at hodet ikke fungerer i det hele tatt. Jeg må også pakke kofferten min og ordne litt ting, siden i morgen skal søsteren min og jeg nemlig på ferie!

Jeg har enda ikke bestemt meg for om jeg skal ta med meg PCen på tur eller ikke, jeg er ikke noe glad i å blogge fra mobil – hva sier dere?

På togtur

Klokken er fem på elleve. Det er fem minutter igjen før jeg må ha bestemt meg for om jeg vil gjøre dette eller ikke. Fem minutter på å ta en avgjørelse som vil påvirke meg selv og alle rundt meg. Men jeg har sittet her i to timer nå. Den er nå tre på elleve og et tog kjører ut av perrongen. Jeg hoppet ikke denne gangen heller. I det klokken blir elleve, innser jeg at jeg har tapt mot min egen stemme. Det kom ingen tog, tiden var ute, og jeg hadde valgt livet.

Jeg gikk sakte tilbake til plassen hvor det var lovelig å være. Ingen hadde sett meg – heldigvis. Ingen drama. Jeg satt meg ned, og uten å tenke over at det ikke er lov å dingle med beina utenfor togetskinnene – så kommer det et tog, og det tuter så mange ganger, og så høyt at beina mine spretter opp av ren refleks. Og i det jeg snur meg, kommer securitas-vakten. Han er på vei mot meg, og jeg krysser sporet i ren panikk. Men han tar meg igjen. Og det kom ikke noe tog – heldigvis.

 

// gammelt notat

Todays mood

-Blurry frost-

God morgen, nå har jeg tatt en dusj og fått i meg dagens første måltid – det var så vidt det gikk, måtte ha en liten kamp med meg selv i mens jeg stod i dusjen og holdt på å ramle sammen av trøtthet etter en ganske så søvnløs natt. Jeg tok meg selv i å begynne å snakke med Siri på telefonen til morgningen i dag, interessant dame hun altså. Nå sitter jeg her og prøver å få i meg så mye kaffe som mulig, før jeg må stelle meg litt. I dag skal jeg ha min siste time med behandleren min, siden han skal ut i permisjon. Jeg har gått til han i tre år nå – så jeg gruer meg litt, men satser på at det går bra, bare jeg ikke begynner å gråte da….haha – det hadde vært avskjeden sin det 😉 Nå ringte de nettopp fra politiet å lurte på om jeg ville ha igjen trusen min, altså – hvem vil ha igjen en truse som har ligget på politistasjonen veldig lenge? Ikke jeg i hvert fall. Men takk for tilbudet, da.

Ønsker dere en fin og tilsynelatende grå dag ♥

Cottage cheese rundstykker

Jeg hadde en boks med cottage cheese jeg måtte bruke opp, men visste ikke helt til hva, så da ble det rundstykkker – veldig enkelt og fort gjort! Denne oppskriften gir ca 6 store rundstykker.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Du trenger:

250 gram Cottage cheese
2 egg
250 gram havregryn
1/2 ts salt
1 ts bakepulver

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fremgangsmåte:

Bland sammen alle ingrediensene – gjerne med en stavmikser, så deigen blir fast, og dermed lett å rulle ut etterpå
Stek på 200 grader i ca 20 minutter

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tror dette må være de beste rundstykkene jeg har laget hittil, anbefales ♥

Tips: mer salt gir mer smak.

Morning frost

-BLÅ HIMMEL, SOL OG FROST-

GOOD MORGEN!

Det var en iskald opplevelse å ta de bildene nå, faktisk så trynte jeg nesten et par ganger – der jeg stod i tøflene og pysjen, men alt for å få pyntet bloggen litt. Nå er det God morgen Norge, snus og kaffe som skjer her – gammel dame, jeg – men er i hvert fall oppe av sengen, og det er ikke verst bare det. Etterpå tenkte jeg å lage meg noen rundstykker til frokost. Ellers må jeg bare si tusen takk for alle som leste innlegget jeg skrev i går – er alltid litt ekstra sårt å trykke publiser på slike innlegg, men ser ikke ut som jeg har så mye å frykte!

Ha en fin dag ♥

Helsevesenet sin oppfattelse av emosjonell ustabil personlighetforstyrrelse

Dårlige dager ikke er lov å ha eller å snakke om lengre, alt må være lykke og morsomt hele tiden. For har vi en dårlig dag, er kritiske, og kanskje tar litt på vei for små ting – ja, da er det borderline som snakker igjen. Vi kan ikke ha en dårlig dag, det er ikke lov for slike som oss – vi har ikke lov å føle håpløshet, eller tristhet. Usikkert selvbilde når man har borderline er heller ikke lov, det er ikke lov å reagere på avisning eller kritikk, og det er ikke lov å krangle med venner. Alle har vel ikke 100% selvtillit, er trygg på seg selv hele tiden, krangler aldri med noen, eller lar vær å reagere på noe som er sårt for dem? – det tror jeg i hvert fall ingenting på. Da vil du jo være kald, da – om du ikke har følelser – men det er kanskje en diagnose det, også?

Man kan ikke klage eller legge ut for mange bilder på sosiale medier (der tapte jeg) – for da er man jo oppmerksomhetssyk? vi har jo tross alt borderline, så da er det ikke lov å gjøre det – men alle andre kan. Har vi suicidale tanker – så blir de ikke tatt seriøst, for det er jo tross alt kronisk det, ikke sant? føler vi oss tomme, så er det også kroniskt. Ingenting er lov – det eneste som er lov er å være perfekt, og kun ha solskinnsdager – noe ingen har.

Så kan vi av og til reagere litt mer enn andre – men det kan være på grunn av traumer tilknyttet til tema, det. Fordi vi har et større og mer svingende følelsesspekter enn andre, kanskje? – gjør det oss så spesielle, da? følelser er vel følelser, uansett? – når vi ikke “liker” å bli avvist, hva er vitsen med å gjøre det gang på gang – hva lærer det oss, da? – å få enda dårligere erfaringer med mennesker enn vi hadde fra før av? noen mennesker er mer sårbare enn andre – er ikke det helt normalt, da? er det ikke det som gjør enhver person unik, da?

Hvorfor skal ikke vi ha lov til å være oppgitt, og å se på situasjonen som meningsløs – når alle andre har lov til det, bare fordi de har en annen diagnose (eller ingen) på papiret? vi må faktisk ikke være glade og positivt innstilt til alt hele tiden – ingen er det, ikke du heller. Jeg vet at ikke alle alltid har perfekte dager, selv min egen behandler har jo sagt det – og han har vel rett? Så hvorfor kan ikke vi få lov til å ha en dårlig dag, da? Jeg har venner som utrykker frustrasjon, og at de vil drikke – vi med borderline har ikke lov til det – for vi blir automatisk satt i bås om at slik oppførsel er helt feil å ha. Er vi i dårlig humør, og vil ta en øl – så er det vel ingenting i veien for det? Men vi prøver å motstår det, for vi vil ikke bli satt i båsen deres. De dårlige dagene våre kan bli litt mer ekstreme enn andre sine, og om vi avreagerer med mer enn en øl, så kan det fort gå galt – vi forstår det. Men hvorfor skal vi ikke få lov, når alle andre får lov? Hva er så galt i at vi gjør det, når alle andre gjør det? vi kan også ha en dårlig dag, slik som alle andre – noe som vil si at den dårlige dagen vi gå over igjen – men vi har ikke lov til det heller, vi! Kan du si at humøret ditt aldri går opp og ned? – det tror jeg heller ingenting på. Men vi har ikke lov til å ha et humør som går opp og ned – da er vi jo bare borderline.

Kanskje vi skal stille oss selv spørsmålet – hva er egentlig normalt, og hva er egentlig unormalt? Hvorfor må det være en fasit på hvordan man skal ha lov til å oppføre seg, både personlighetsmessig og utad? alle andre har lov til å ha en dårlig dag, og har lov og reagere slik de vil på det de vil. Men vi har ikke lov, for borderline kan og har jo tatt over styringen vår. Vi syns det er urettferdig, at alt må handle om hva som har trigget oss til å gjøre både det ene og det andre. Vi er bare mennesker, slik som alle dere andre, er vi ikke det, da? vi har også lov til å føle, og å være frustrert – har vi ikke? når ble det egentlig en diagnose, å være annerledes enn andre? Hvis alle hadde vært like, så hadde ikke verden fungert i praksis – dere som behandler oss hadde ikke hatt en jobb en gang, tenk så kjedelig det hadde vært, da?

Jeg må spørre meg selv når det er noe jeg syntes er ugreit – har jeg lov til å reagere på dette, er det greit at jeg reagerer nå? jeg har lært at jeg ikke kan være meg selv – for det jeg føler og tenker er feil. Jeg må spørre andre om bekreftelse på om det er meg det er noe galt med, eller andre – for alt jeg tenker og gjør er feil, det. Jeg tør så vidt å snakke om følelser, for de kan jo være feil – hvordan selvtillit og selvsikkerhet tror dere at dette gir oss, da? det er i hvert fall ingenting å lære av det, skjønner dere. Vi må forandre oss – men til hva da, egentlig – noe vi ikke er eller føler for å være? denne diagnosen har ødelagt meg så mye mer enn den har gjort nytte – enda den dag i dag angrer jeg for at jeg sa at jeg kjente meg igjen i noen symptomer for noen år tilbake – men jeg visste ikke hvordan jeg ville bli behandlet etterpå, jeg trodde det skulle gi meg riktig hjelp mot veien for å bli frisk, og endelig finne en diagnose, jeg – så feil kunne jeg ta, og det har jeg smertelig fått erfare. Skal ikke en diagnose være endel av verktøykassen deres, da?

For å nevne noen siste ting – dette er en diagnose som begynner å bli skremmende vanlig, og mange får den i mangel på riktig behandling og diagnose – lever vi i et personlighetsforstyrret-samfunn nå, da? jeg hører gang på gang at diagnoser er ferskvarer – men aner dere hvor vanskelig det er å bli kvitt denne fra papiret sitt? man er stemplet av helsevesenet for resten av livet – tenk på det du. Vi blir ekskludert fra behandlingsformer som kan hjelpe oss – fordi vi har feil diagnose. Vi forstår at vi kan være vanskelige å behandle, men tror du vi gjør dette med vilje, da?

1 av 10 mennesker som har denne diagnosen dør av selvmord. Vi lever 19 år mindre enn resten av befolkningen. Jeg er med andre ord snart død. Jeg vet ikke om det bare en meg, men jeg syns dette er stygge tall, og jeg vet ikke helt hvem man skal legge ansvaret på – er det pasienten, som gang på gang prøver å få hjelp, men blir avvist, kritisert og bedt om å gå hjem å ta seg sammen (noe som skjer skremmende ofte) – eller er det helsevesenet som bør våkne opp å handle annerledes? jeg vet i hvert fall én ting, og det er at det ikke er min feil – kanskje er det ikke din feil heller, men med denne type holdning, bidrar du ikke akkurat i positiv retning – med mindre du prøver å utrydde oss, vi kan jo tross alt ta stor plass – men er vi alene om det, da? Burde ikke en av de tyngste personlighetforstyrrelsene som finnes – fortjene plass? den er jo livsfarlig. Behandlingsresistent – mener mange? ta en telefon til Arnhild Lauveng, så tror jeg du skal få en annen historie – ja, jeg snakker om den sterke kvinnen som satt på en psykatrisk avdeling i 10 år, som nå er helt frisk, har skrevet bøker og er utdannet psykolog! Ta en telefon til Svein Øverland – å spør han hva han mener om å skade seg selv. Gå på et kurs, gjør hva du vil – bare la vær å bidra til stigma!

Jeg har ikke svaret på dette – eller, faktisk så har jeg på en måte svaret, for at jeg sitter her og skriver dette, er ikke en selvfølge – men jeg sitter her, fordi jeg hadde behandlere, som behandlet meg som et menneske, og ikke som en diagnose – så enkelt og fantatisk var det. Helsevesenet har mye å lære om oss, om dere gadd å ta dere tiden til å se mennesket bak diagnosen – slutt å les i diagnoseboken deres, for den stemmer ikke med virkeligheten – begynn å se på mennesket i helhet, så vil både du og pasienten komme mye lengre i det lange løp, og det er vel det som er poénget, er det ikke? – vi er alle veldig forskjellige, selv om vi har denne diagnosen til felles – dere vet jo at ingen opplever ting likt, ikke sant?

Slutt – vær så snill og bare slutt med det stigmaet deres – det dreper oss nemlig og ikke få den hjelpen vi trenger og har krav på når vi trenger den som mest. 

Ja, jeg er åpen for kritikk, og jeg tåler det også – men hold dere litt konstruktive da 😉

Lazy night

…Lazy night ♥

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

God morgen dere – er det greit å si, nå som klokken akkurat har passert 06.30? tviler på det på en søndag i Norge egentlig! Jeg er et nattdyr som vanlig – det er stille og rolig om nettene, akkurat slik jeg liker det ♥

Jeg har sett ferdig sesong 2 av unge lovende nå, og tatt medisin, så skal gå å legge meg etter dette innlegget er publisert – så jeg tilbringer forhåpentligvis søndagen i dyp søvn – gleder meg allerede, hvor kjip jeg enn høres ut nå. Men dere må ha en god dag når dere står opp – god natt, fine!

Hva skal du gjøre denne søndagen?