Lever jeg?

Heia! 

Storesøsteren min mente at jeg måtte stikke innom her for å si hei, fordi det muligens var noen som lurte på om jeg fremdeles lever. Og ja – det gjør jeg, både på godt og vondt. Akkurat nå går det sånn passe greit, det er i hvert fall stabilt i det ustabile som man kan kalle det i min hverdag. Jeg annonserte aldri at jeg sluttet å blogge, og jeg planlagte det egentlig heller ikke, før det plutselig hadde gått tre måneder og jeg savnet det heller ikke så veldig mye. Men når man er innlagt, så er det heller ikke så kult å være den som blogger, om man skal bli googlet opp. Ikke at en innleggelse er så mye å skrive om, med mindre man skal være veldig personlig. Jeg blir i hvert fall aldri personen som legger ut bilder fra ett sykehusrom på DPS, selv om jeg hadde gjort det aldri så fint inne på det lille rommet mitt.

Det skjedde veldig mye etter jul, (dere skulle blant annet sett meg med tidenes medisinutslett, så komisk ut som en dalmatiner på hele kroppen, ansiktet var hovnet opp som en hamster og hodet føles ut som en ulldott – ikke at jeg noengang hadde vist dere bilde av det…) og i tillegg til noe uheldig kontakt underveis, mistet jeg meg selv også litt – derav også bloggen. Jeg kom ikke hjem igjen fra DPS før 28 februar, så jeg har kun vært ute i en måned. Det har vært en lang reise, med mange humper og så mye rart som har skjedd underveis, både på godt og vondt. Fra høst til vår – tiden har bare gått uten at jeg egentlig har merket noe til det, og brått var vinteren over. Det nærmer seg påske nå og reiseplanen jeg hadde for semesteret må muligens gjenopptas neste år – det er merkelig hvordan livet skjer og ting bare snur seg opp ned. Jeg hadde aldri tenkt til å bli der så lenge, men det viste seg som det somregel alltid gjør – at jeg hadde mest innsikt i mitt eget sykdomsbilde. Jeg er ikke frisk enda, det er dessverre ikke sånn at man skrives inn på psyk og kommer ut igjen frisk og glad, jeg har i hvert fall til gode å møte noen som har opplevd noe sånt. Jeg vet ikke om jeg vil bli frisk, hva enn det er for noe – men jeg tar mine steg fremover i riktig retning og det er bedre enn å gi opp. Siden 2013 har jeg prøvd å få sett alle Harry Potter filmene – under denne innleggelsen skjedde det endelig, så harry potter kommer for alltid til å minne meg om DPS nå – heeh.

Jeg vet ikke om jeg skal fortsette med bloggen, hver gang jeg tar meg en lang pause – så savner jeg dere jo. Nå er det vel ikke så mange igjen her, men det er noe med det å skrive. Det er ikke helt det samme å skrive kun til seg selv, som det er å dele det med noen andre. Så jeg kan vel egentlig si at jeg savner å skrive i stedenfor. Samtidig så jeg vil ikke at bloggen skal bli halvveis, men livet mitt er virkelig ikke intressant om dagen, og jeg orker ikke å dele alt som skjer i det heller. Samtidig som jeg innser at jeg er en litt alt eller ingenting person. Bloggen har vært en hobby som jeg har likt å drive med, og det har kun vært mitt sted – så den er litt vanskelig å gi slipp på, haha. Akkurat nå trives jeg best med og oppdatere med tekst og bilder på Instagram, så dere kan følge meg der – jeg heter nattdyr

Til tross for at starten på 2019 ikke har vært noe bra, så har jeg faktisk vært ute og reist fire ganger allerede – det kan dere sjekke ut på Instagram. Håper dere har hatt en fin start på 2019, som vi er godt inne i allerede – det tok tid, men våren er her endelig og sola varmer igjen!