Å fly seg fri

Jeg kan ikke flykte for alltid, men jeg kan i hvert fall fly fra det innimellom. Jeg finner en frihetsfølelse i å reise, og har akkurat vært på min første ferie alene. Å reise alene er undervurdert, og jeg kommer sikkert til å gjøre det igjen. Å trives i eget selskap er minst like viktig som og trives i andre sitt. Jeg mener ikke at jeg alltid liker å være alene, men jeg prøver å si at det går ann å gjøre ting alene også, det er kun deg selv som bestemmer om du vil la deg styre av hva alle andre mener og gjør. Skal sies at med årene har vennelisten sunket i takt med livets nedturer, så at jeg klarer å gjøre ting alene er jeg helt avhengig av for å klare å opprette holde en hverdag, som ikke er innenfor det som er normalen i ett samfunn – når man har falt ut av både skole og jobb, som stort sett er det som tar mesteparten av tiden til alle. Om jeg hadde vært avhengig av andre hele tiden, så hadde jeg ikke fungert.

Jeg har altfor mye tid og uro til overs, og jeg vet ikke alltid hvor jeg skal gjøre av den. Da er det fint at man har muligheten til å sette seg på et fly til et annet land i ett par dager, og kun være seg selv, hvor ingen kjenner deg eller din historie. Det gir meg nye inntrykk og ro, og slik slapper jeg bedre av. Det er ofte sånn jeg kommer meg igjennom en ellers trøblete hverdag. Selv om jeg aldri hadde sett for meg at jeg ville tatovere ett fly på meg, så er meningen bak mye mer enn bare det å fly – for det hender fremdeles at det gjør meg litt nervøs. Men jeg ville aldri la flyskrekk ta fra meg å reise, så jeg fortsatte. Muligens min eneste og beste erfaring med eksponeringsterapi.