Her inne står tiden stille,
mens der ute fortsetter livet.
Mennesker spiser is,
drikker iskald øl –
varmer seg i solen.
Jeg våkner av regnet,
midt på natten.
Undrer meg på om det har blitt høst.
Tid er relativt,
men det viktigste vi har,
Er nettopp tid.
Av og til,
må man kun bruke tiden til å holde seg i livet.
Det må vel være greit,
når alternativet blir og miste all tid.
Ute i det fri synger fuglene,
mennesker smiler,
som om det er det mest naturligste i verden.
Her inne,
er alt det samme.
Tiden tikker fremover,
men alt annet står stille.
© Sandra
Det gjør så vondt at det skjærer,
det er lite som kan måle seg,
jeg ville heller blødd og blødd,
enn å føle minner, med hele kroppen –
gang på gang.
Som om det var i går, som om hjertet er blitt skjært i –
og for alltid er,
knust.
I tusen biter.
Det gjør så vondt at det skjærer.
…
© Sandra
Jeg prøver å se det fine,
men jeg finner bare mørke rom,
og mørke huler.
Det lille lyset der ute,
det slukkes,
hver eneste gang.
Jeg trenger å puste,
men jeg får ikke puste,
tårene kveler meg.
Tankene svirrer,
langt bort,
til et sted uten eksistens.
For det er ikke meningen,
at jeg skal finne meningen,
med dette –
hva enn dette er for noe?
© Sandra
Jeg hater deg,
jeg vil aldri se deg igjen.
Du er så stygg,
og ekkel.
Snart knuser jeg deg,
i tusen biter.
Du må ikke tro,
at du kan vinne over meg.
Ikke gråt,
det vil gå over.
For jeg er deg nå,
og jeg –
speilbildet bestemmer,
over deg.
Bare gjør som jeg sier,
så vil alt gå bra.
© Sandra
Hjertet dunker og dunker
Jeg er tydeligvis i livet,
Likevel –
Så føles det ut som det skal stoppe opp, og hoppe ut.
© Sandra
Det var bare en stripe,
som ble til mange striper.
Det gjorde så vondt,
på innsiden.
Utsiden ser ut som en sebra,
blodet renner nedover min arm.
Jeg kan ikke stoppe det,
ser ingen annen utvei.
Jeg mister kontrollen,
ender opp i avhengighet.
Døden er med meg,
jeg kan føle at den venter.
© Sandra
Jeg våknet,
igjen og igjen.
Du tar på meg,
igjen og igjen.
Du kommer nærmere,
lager lyder som et dyr.
Jeg våkner,
og skvetter.
Hjertet banker,
er jeg alene?
Det var ingen her,
denne gang heller.
Endelig litt søvn,
men så lite.
Lar du meg sove videre,
i fred nå?
© Sandra
Et bein her,
og et bein der.
Det blir aldri tynt nok,
aldri spinkelt nok.
Det gjør vondt,
Både her og der.
Jeg kan ikke stoppe,
for jeg kan ikke føle.
For å føle,
det er smertefult.
© Sandra
Det er som en drøm,
som kommer igjen –
og igjen.
Den vil aldri gå over –
En liten tanke,
en liten følelse.
Så er du tilbake,
som om du aldri dro,
og aldri vil gjøre det.
© Sandra
En fugl er fri som havet,
en fugl flyr hvor den vil,
en fugl holder seg til friheten,
den er ikke ensom,
den er alltid i flokk.
Av og til,
kunne jeg ønske at jeg var like fri som en fugl,
så fremt jeg slepper å brekke en vinge.
– Men en dag er jeg fri som fuglen,
med begge vingene på plass.
© Sandra
