Å fly seg fri

Jeg kan ikke flykte for alltid, men jeg kan i hvert fall fly fra det innimellom. Jeg finner en frihetsfølelse i å reise, og har akkurat vært på min første ferie alene. Å reise alene er undervurdert, og jeg kommer sikkert til å gjøre det igjen. Å trives i eget selskap er minst like viktig som og trives i andre sitt. Jeg mener ikke at jeg alltid liker å være alene, men jeg prøver å si at det går ann å gjøre ting alene også, det er kun deg selv som bestemmer om du vil la deg styre av hva alle andre mener og gjør. Skal sies at med årene har vennelisten sunket i takt med livets nedturer, så at jeg klarer å gjøre ting alene er jeg helt avhengig av for å klare å opprette holde en hverdag, som ikke er innenfor det som er normalen i ett samfunn – når man har falt ut av både skole og jobb, som stort sett er det som tar mesteparten av tiden til alle. Om jeg hadde vært avhengig av andre hele tiden, så hadde jeg ikke fungert.

Jeg har altfor mye tid og uro til overs, og jeg vet ikke alltid hvor jeg skal gjøre av den. Da er det fint at man har muligheten til å sette seg på et fly til et annet land i ett par dager, og kun være seg selv, hvor ingen kjenner deg eller din historie. Det gir meg nye inntrykk og ro, og slik slapper jeg bedre av. Det er ofte sånn jeg kommer meg igjennom en ellers trøblete hverdag. Selv om jeg aldri hadde sett for meg at jeg ville tatovere ett fly på meg, så er meningen bak mye mer enn bare det å fly – for det hender fremdeles at det gjør meg litt nervøs. Men jeg ville aldri la flyskrekk ta fra meg å reise, så jeg fortsatte. Muligens min eneste og beste erfaring med eksponeringsterapi.

2,5 år – recovery from selfharm

Den appen som teller dager fri for selvskading ser jeg på hver eneste dag. Det er noe med å se at tallet forflytter seg oppover. I dag har den blikket 913 dager, noe som vil si 2,5 år. Hele 18 mnd. Noe jeg så på som en umulighet bare noen få år tilbake i tid. Jeg blir ikke kvitt tanken helt, men jeg vet at jeg aldri kommer til å gjøre det igjen. Ingen andre er vel verdt at jeg skader meg selv? for det er ofte noen andre som har skapt smerten og årsaken til at mange skader seg. Sånn var det i hvert fall ofte for meg.

Mange forbinder å skade seg selv utelukkende med oppmerksomhet, og om så var tilfelle- så ville jeg unngått akkurat dét ene kuttet for 5 år siden, hvor jeg egentlig trodde jeg skulle dø av blodmangel på badet hjemme og ble kjørt i hast avgårde med ambulanse til legevakten. Jeg klarte meg- men armen er ødelagt, og var nylig igjennom en kirurgisk operasjon. Så dere kan jo tenke dere, om jeg virkelig var villig til å ofre min egen arm, for litt oppmerksomhet den kvelden for 5 år siden? Nei, det var jeg nok ikke. Jeg ville heller ikke ha valgt å skjule at jeg skadet meg i så mange år, og jeg var til og med usikker på valg av bilde til denne teksten. Ikke fordi jeg ikke har vist frem armene mine før, men fordi det ble så nærliggende med et håndledd. Bildet er redigert såpass mye, at jeg tar en sjanse.

De kommer alltid til å være sånn, så er det så farlig, sånn egentlig? Det er bare arr, med dype historier som noen sjeldent forteller om. Den historien jeg fortalte om var en av mange – men kanskje den som ga størst konsekvenser for senere år. Det ligger mye mer i den historien enn akkurat det jeg fortalte, men det er ikke alt jeg heller deler. Vi deler det vi føler vi kan, ikke sant? Og det er ofte lite, på grunn av skam, og at mye er så tabu. Jeg holder også igjen, men jeg ønsker en endring og det vil ikke skje om alle tier og ingen forteller.

Jeg var egentlig ikke ute etter sympati nå heller, det var mer en advarsel over hvor galt det kan gå, hvor farlig det er og at mange må endre holdning til dette. Som å la være å sy selvskadere uten bedøvelse i ren ondskap. Men egentlig skulle dette være ett yay-innlegg til meg selv, for at jeg fremdeles holder meg i livet på andre måter💛 og et lite håp til dere som fremdeles sliter. Det går an å slutte, noen ganger tar det bare litt tid. Pust inn – pust ut og hold ut!🦋

Verdensdagen for psykisk helse

Det blir ikke et langt innlegg i år, men dere kan lese det jeg skrev i fjor ved å klikke HER.
 
 
Jeg har faktisk deltatt på verdensdagen for psykisk helse i år, jeg var på rådhuset 08.30 i dag tidlig, og der var det blant annet panelsamtale og utdeling av åpenhetsprisen som gikk til Else Kost Furuseth. Hun begynte å gråte når hun snakket, som om det var det mest naturlige å gjøre – slik det burde ha vært for alle hele tiden egentlig. Dagen er jo til for å skape mer åpenhet, men slik jeg ser det – så vil psykiske lidelser være tabu og missforstått en god stund fremover, det virker ikke som at alle forstår at de har en psykisk helse selv engang og at alle kan rammes selv om man ikke blir utsatt for noe traumatisk. Det er trist at det ikke er like lett å snakke om det psykiske som det er om det fysiske. Jeg har sagt de før, og jeg sier det igjen – av og til kunne jeg heller ønske at jeg brakk beinet. Det er en konkret ting som er mye enklere å forholde seg til, og som man kan fortelle om uten at det gjør noe! Likevel, er det også viktig at ikke alt blir sykeliggjort – for det er forskjell på å være lei seg og deprimert og det er forskjell på å være sjenert og ha angst, for eksempel. Man bør snakke med noen uansett, det viktigste er og ikke stå alene om ting – for da kan det fort bli verre!
 

Vær raus, sier de i dag. Det er egentlig ikke så vanskelig å være raus ovenfor andre, er det vel? men så glemmer man seg selv, da. Det gjør i hvert fall jeg veldig ofte. Det er ikke bare viktig å være raus mot andre, man må huske på seg selv også. For hvor ofte tenker du vel ikke at andre er perfekt som de er, men hos deg selv så ser du bare feil og vil ikke godta deg selv som du er. Tenk om vi kunne hatt samme holdning mot oss selv, som vi har mot venner og bekjente ❤️ den verste kritikeren er ofte deg selv, dessverre. Ta vare!

De siste dagene har jeg møtt menensker jeg ikke har sett og snakket med på lenge, og vi vet jo alle at en samtale gjerne starter med å høre hvordan det går. Jeg har mine ting jeg sier og du har sikkert dine, men hvor ofte svarer vi egentlig helt ærlig på et slikt spørsmål? det er ingen som har tid til å lytte i forbifarten, så man juger jo ofte – hva er da egentlig vitsen med å spørre i det hele tatt, tenker jeg. Man må jo tåle å få sannheten og ikke masken, om man først spør? det er vel  kun en sosial kode, men det er jo likevel litt interessant å tenke i gjennom.

Hva tenker dere om det? sier dere sannheten – eller pynter dere den opp som folk flest gjør?

Nei, det er ingen dans på roser å være innlagt

Står tiden stille innenfor sykehuset fire vegger? jeg har mange ganger sagt dette før, for selv om klokken går aldri så fort – så føles det ofte ut som veldig lang tid, og at alt bare har stoppet opp. Jeg har vært her i én uke nå, men det føles jo mer ut som fire – det har vært så mange nye mennesker å forholde seg (jeg hater nye mennesker), også er det jo et nytt opplegg og nok en ny psykolog. Jeg blir lei bare av å skrive dette – prøver å glemme at jeg er her, jeg. Prøver å glemme at sommeren jeg var så lei av skulle forsvinne faktisk har forsvunnet for godt- nå er jeg stresset fordi september snart er over og det snart er vinter. Jeg skjønner ingenting, jeg. Jeg la min elsk på høsten i fjor, men nå ser det ut som jeg går glipp av den også.

Det er ingen dans på roser å være innenfor et psykehus – mange forbinder det med sykepleiere som diller og serverer deg alt ønskelig på sølvfat, all tid til å gjøre akkurat det du vil, servert mat og å sove så mye man vil. La meg si det sånn, at slik er det ikke. Så og si alle steder har faktisk en dagsplan og et ukesopplegg som pasientene mer eller mindre må følge. Det er helt ekstremt slitsomt å være innlagt og det krever mye av både den fysiske og psysiske formen – det blir ikke akkurat så veldig mye tid til å fokusere på dagligdagse ting. Jeg kjenner jeg faktisk blir litt irritert på de som tror noe annet og som ville ha byttet med meg for å sitte å pusle puslespill dagen lang. Vi må gjerne bytte, men du får et liv som ikke fungerer på sikt eller utenfor disse fire veggene, så kan du jo se hva du fortrekker i den sitausjonen – jeg vet i hvert fall hva jeg hadde foretrekket, og det er å bytte med noen som slepper å være innlagt.

 

Verdensdagen mot selvmordsforebygging

Selvmord. Det man ikke sier høyt. Det man muligens skammer seg aller mest for. Sannheten bak mange masker du går forbi hver dag. Dagen vi skal minnes alle som ikke klarte mer. 614 mistet alt håp og ga opp livet i 2016. Sommeren er over og høsten sniker seg inn på oss igjen. I dag skinte solen, også regnet det igjen – slik fortsetter det for mange i det skjulte, bare mentalt. Tilslutt går på man på en vegg, og det føles ut som om at eneste og siste utvei er å gi slipp på alt. Jeg klandrer ingen og jeg føler med dem. Men det finnes alltid en annen løsning på et problem – det går over og det vil bli bedre. Man må bare holde ut i mens man finne den, og når man venter på at solen skal begynne å lyse på nytt.

BnjbBZEHXWm
 
Jeg prøvde å skrive noe klokt i dag, men jeg kjente at det ble veldig vanskelig å overbevise andre om at det alltid finnes en løsning – når jeg selv sitter midt oppe i dette og ikke har sett noen annen løsning i ukesvis enn å prøve å glemme at jeg selv eksisterer. Det er rart med det, men disse ordene om at man må holde ut og at det blir bedre, er det andre som må fortelle til meg. Jeg har lett for å si det til andre, men å tro på det selv, det blir plutselig ikke så enkelt? tenkt om vi alle kunne være like snille i ordene mot oss selv, som vi er mot andre – hvordan ville tankene våre ha vært da? det er som at tankene ikke har den samme kraften, når de kommer fra enn selv. Noe som i bunn og grunn bare er merkelig, for den som kjenner deg best er jo nettopp deg selv.
 

Det ironisk med hele denne dagen (som nå er over), er at jeg sitter og skriver dette blogginnlegget fra en psykehusseng. Noe jeg egentlig aldri hadde sett for meg at jeg kom til å fortelle om igjen. Jeg har vært helt uten kontakt med meg selv i hele dag, jeg kjenner ikke engang at jeg eksisterer og jeg undertrykker følelsene mine så godt jeg kan. Det fungerer ganske greit, men det funker ikke i lengden og det er derfor jeg er her. I ett hvitt, fremmed og sterilt rom – ikke en eneste lyd, annet enn tastaturet som jeg trykker på. Jeg vet ikke om jeg kommer til å fortsette å skrive om dette, det bunner for mye skam i det – men skammen kommer fra et sted, og den bygger seg bare mer opp om ingen snakker om det. Selvmord er noe av det viktigste vi burde snakke om, men noe som aldri blir snakket om, og jeg forstår hvorfor det er sånn – men det bør ikke være sånn.

Alle disse dagene

Er det livet mitt, som går forbi meg hver eneste dag? er det dette jeg skal leve med resten av min tid på jorden?

Følelsen av og aldri ha lyst til å stå opp av sengen. Følelsen av at gråten sprenger seg i hodet mitt. Følelsen av at angsten sprer seg i hele kroppen. Følelsen av at man aldri blir bra nok for noe.

Følelsen av at man ikke lengre har makt over sitt eget liv, sin egne handlinger eller sin egen impulskontroll. Skal jeg leve sånn her? Må jeg leve slik?

Følelsen av at det siste man har lyst til å gjøre er å leve. Følelsen av at man tenker på sin egen begravelse. Følelsen av at man ikke kan si det høyt.

Hvorfor kan jeg ikke?

Jeg har ikke så mye å lever for egentlig, eller har jeg? hvorfor lever jeg, egentlig? Hvorfor må jeg, egentlig?

Jeg må bare komme meg langt bort. Men vil det hjelpe meg noe, egentlig?

Hodet mitt følger etter meg. Det stopper ikke opp, men det gjør jeg.

Det vil ikke samarbeide mer. Det er tomt for motivasjon, håp og gleder. Og hva har jeg egentlig igjen, da?

Svaret er ganske så enkelt – Ingenting.

Jeg snubler og snubler, reiser meg opp igjen – gang på gang. Men hvor lenge vil det vare, egentlig?

Dette gir ikke mening.

Og hva har jeg egentlig, igjen?

Det er bare ingenting.

Hvorfor tar en med “emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse” feil valg, gang på gang?

Jeg lurer på hvorfor jeg tar valg, som åpentbart ikke er noe lure. Likevel så gjør jeg det – gang på gang.

Og hvorfor gjør jeg det, når jeg vet så godt hva som vil skje, og at det ikke vil føre noe godt med seg?

La meg prøve å forklare dere.

I dag var jeg hos psykisk helse og snakket med en jeg har hatt kontakt med der siden 2013. Hun kjenner meg så godt, at jeg kan fortelle henne alt, i hvert fall nesten alt. Men det er ingen andre jeg stoler på mer enn henne, tro det eller ikke – men hun vet det meste, selvsagt ikke alt. Ingen vet alt om meg, og ingen skal heller få vite alt om meg – jeg har egentlig ikke hemmeligheter, det jeg holder hemmelig er mine egne følelser. Jeg mener selvsagt skammen om å føle at man føler feil.

Etterpå gikk jeg i gjennom Oslo S. Jeg så meg rundt, tenkte meg om, og gikk videre. Inne i hodet mitt svirret det tanker om hvilket tog jeg skulle ta, eller om jeg skulle løpe ned på perrongen foran et tog. Jeg gjorde det ikke. Fordi det ikke ville kommet noe godt ut av det. Og jeg ville jo ikke skape drama, og jeg vil heller ikke på sykehus med mindre jeg er skadet.

Så hva er det jeg vil da? jeg vil sikkert bare ha oppmerksomhet, tenker mange og det tenker nok du som leser også. Den virkeligheten kan du legge bort med en eneste gang, for det er faktisk helt andre ting det handler om her.

Jeg vil sleppe å være alene om følelsene mine. Eller, jeg vil bli kvitt følelsene mine. Fordi som jeg skrev over, så har jeg noen å dele dem med. Men de sitter hardt i meg, og de plager meg. Jeg gir opp å skyve dem bort, fordi de kommer alltid tilbake igjen. Det er ikke en følelse heller, det er så mange på engang at jeg blir helt overveldet. Det kan gå en dag, to dager også tre-fire dager – men det endrer seg ikke når de først er kommet, de utvikler seg kun til det verre. Da er det ikke like enkelt å skru på “holde-ut-knappen”, slik som dere i helsevesenet tilsynelatende mener vi skal gjøre, fordi det er jo helt like i morgen og dagen etter der igjen.

Jeg løser det feil. Men det er min måte å løse det på, og kanskje har du en bedre måte å løse det på. Det har jeg også egentlig, men jeg er så tom. Jeg orker ikke å drive å løse det på denne måten lengre. Fordi det gjør like vondt uansett hvilken vei jeg velger å løse det på. Så jeg gir opp. Men det er fordi at hver gang jeg spør om hjelp, så blir jeg undertrykt. Jeg bir gitt opp på en måte som gjør at jeg gir opp selv. Og jeg blir kastet rundt som om jeg var en ball, og som at ingen vil ha meg. Jeg føler meg ikke engang velkommen hos helsevesenet lengre.

Det verste er at jeg er så lei at jeg vil kutte all kontakten med dem, men jeg kan ikke. I såfall må jeg klare meg helt selv på gaten, og det er ikke der jeg vil ende opp. Men når jeg tenker etter, så er jeg redd at det er det som vil skje tilslutt. Mine foreldre er ikke her for alltid, og hvem er det som har reddet meg gang på gang? det er dem. Uten dem hadde jeg ikke sittet her. Helsevesenet har kanskje satt noen sting og gitt meg kull, men det er ikke dem som har reddet meg – for hjelpen, den hadde ikke kommet uten at noen ba om den, og den er det sjeldent jeg som ber om. For jeg er bare oppmerksomhetssyk, så jeg skal i hvert fall ikke be om hjelp.

For når jeg ber om den selv, da får jeg den ikke.

Da er jeg ikke syk nok. For er man syk, da kan man ikke be om hjelp, men det er det man får beskjed om å gjøre. Forstå det dem som kan, men jeg er skremt bort, og det er jo også det helsevesnet har ønsket at jeg skal bli, og det er de dem har prøvd på hele veien, og bli kvitt meg. Så jeg kan stå på egne bein, men når disse beina svikter – hvilken mur skal jeg støtte meg inntil? 

Jeg støtter meg til det som gir meg en pause fra elendigheten. For elendigheten varer ikke, jeg håper bare at jeg overlever den. Gang på gang. Men så blir det forsent, og jeg er vet faktisk ikke hvem vi skal skylde på da. Det eneste jeg vet, er at jeg aldri ba om dette livet, og jeg ba aldri om å få psykiske lidelser eller bli behandlet som en dyr i psykiatrien. Jeg kjemper og står opp mot meg selv, men innser at jeg har tapt. Kampen mot helsevesenet – for uansett hva jeg gjør, så vil det aldri bli bra nok. Jeg har ikke tapt mot meg selv enda, men det er ikke langt unna.

730 dager uten en eneste ripe

I dag er det er det to år siden jeg kuttet meg selv sist – hele 730 dager!

Noen husker kanskje at jeg hadde den samme overskriften i fjor, bare at det stod 365 dager. Jeg skrev mye om det i fjor, så dette blir kun et kort innlegg – så et mer utfyllende innlegg om dette, for spesielt interesserte – kan leses HER!

Dagen i dag er kanskje enda mer spesiell for meg, for nå har det gått to hele år. Det er egentlig ikke så lenge, men for meg føles det ut som mye mer enn to år. Jeg bestemte meg for å slutte, og den beslutningen har jeg klart å stå i frem til nå, og nå kan jeg faktisk klare å se for meg at jeg er ferdig med selvskadningen engang for alle. Jeg blir mer og mer trygg på at jeg var en selvskader, og ikke er en. Arrene blekner mer og mer bort etter hvert som tiden går, kommentarene fra andre har blitt merkbart mindre det siste året, og jeg skjemmes omtrent ikke over at jeg har arr lengre – de er endel av hele oppveksten min.

Jeg ser på kartet jeg har på armene mine hver dag, og historien er fortsatt med meg hver eneste dag – men historien har stoppet, jeg har sluttet å bygge ut kartet, og jeg vil aldri se meg tilbake igjen. Det var verdt å ta kampen, og selv om smerten fortsatt eksisterer – har det i dag gått hele to år, og flere skal det bli!

Jeg er sjeldent stolt av meg selv, men i dag gir jeg meg selv et lite klapp på skuldra – det fortjener jeg. For å slutte med selvskadning – det er utrolig vanskelig, og helt umulig å forstå uten å ha vært i samme situasjon.

Jeg heier jeg på dere der ute, aldri gi opp håpet – det er det viktigste vi har, og her sitter det et levende bevis på at det er mulig å slutte!

Har jeg rett til å føle meg avvist nå?

Nå har jeg fått fire avslag av DPS på få måneder. Jeg ber om hjelp, men det eneste jeg får tilbake er avvisning på avvisning, med den samme gode gamle tynne begrunnelsen på nytt og på nytt. Uten og i det hele tatt ville prøve å sette seg inn i min situasjon, når jeg også ber om det – til og med det avviser dere ved og bare legge på telefonen uten å svare meg. Jeg regner med at avslaget allerede var klart i hodet deres, før dere i det hele tatt hadde lest brevet. For det er jo meg, en slik som meg- som ikke kan forandre seg, som for alltid har fått et stempel i pannen av dere. En dere tror dere bare kan se å dømme ut fra en gammel journal, som ikke lengre er noe stor del av min hverdag.
 
Jeg har aldri bedt og tryglet om noe fra helsevesenet, og jeg har alltid føyd meg etter deres regler, har alltid hørt på det dere har å si og alltid tatt til meg rådene dere gir og jeg har fulgt dem. Nå sitter jeg her, og ber dere om hjelp – ikke bare én gang, men fire ganger innen et kort tidsrom, og dette er hva jeg blir møtt med, hver eneste gang. Et usselt avslag med den samme begrunnelsen fire ganger på rad.
 
Hadde jeg kommet til legevakten med et brukket ben, så hadde de aldri svart meg «nei, du var her med en brekt finger i 2014, så foten din kan ikke være brekt nå» og kastet meg ut igjen uten å hjelpe meg. Det er det dere gjør med meg nå, og jeg kan godt si at jeg tåler det, og at jeg ikke bryr meg lengre – fordi jeg ikke orker å kjempe mer mot et system som skal være der for å hjelpe meg, men som gjør det stikk motsatte og kun bryter meg mer og mer ned.
 
Det er veldig ødeleggende. Jeg blir verre av og ikke bli behandlet som et menneske, og ikke bli behandlet med respekt – for det er det dere gjør mot meg nå. 
 
Slike som meg har ikke lov til å reagere på avvisning, og det skal jeg heller ikke gjøre. Det har dere lært meg – at det ikke et menneskelige for slike som meg å føle avvisning. Men dere avviser meg, gang på gang, og jeg føler meg avvist likevel, jeg. For jeg er bare et menneske – ganske lik som alle andre rundt meg, jeg har bare noen år med sykdom bak meg, og nå har dere vært med på å gjøre meg sykere enn hva som er nødvendig! Jeg vet at dere ikke bryr dere om det, noe jeg syns er så forkastelig at jeg ikke klarer å sette ordene på det. For når jeg blir syk «nok», så er det forsent å hjelpe meg, og det er dit er jeg på vei. Det er ikke deres skyld – jeg mener at jeg gir meg en engang – for det sier stopp for meg også en dag, det finnes grenser på hvor mye jeg kan klare alene over tid. Derfor ber jeg om hjelp, fordi jeg trenger det, og fordi jeg ikke klarer å håndtere alt alene – for jeg er bare menneskelig jeg også!
Er det ikke en styrke, og vise en svakhet i en situasjonen man innser at man ikke kan klare alt alene? skal man ikke si ifra før det har går altfor langt?
– det har dere også lært meg, men dette er tydeligvis bare tomme ord dere har servert meg.
 
For du må være syk nok, så syk at det blir vanskelig å behandle deg, slik at vi kan bruke enda mer ressurer på å gjøre deg frisk.
– det kunne dere likegjerne ha fortalt meg.
 
Jeg skjønner ikke at det kan være så vanskelig å forstå. Vi hadde ikke sendt 4 søknader om det ikke var alvorlig ment – vi hadde ikke sendt noen om vi ikke mente noe med det, dere må skjønne signalet nå. Men det gjør dere ikke, og det forstår jeg virkelig ikke. Jeg er i ferd med og knuses igjen. Men det er fordi beina mine snart ikke orker å bære kroppen min fremover lengre, og fordi hjernen min er blitt overbelastet. Jeg stolte på at dere ville vurdere meg sakelig om det ble nødvendig å henvise meg tilbake igjen, slik som dere sa. Det skulle jeg aldri ha gjort – man kan ikke stole på systemet deres. Det er ikke rart jeg mister tilitt og ikke stoler på mennesker, dere beviser jo hver eneste gang at jeg ikke engang kan stole på dere som skal hjelpe meg.
 
Jeg må fortsette å være «flink», og jeg begynner å få veldig god trening i den nye tilværelsen min. Men jeg er ikke mye flink lengre- for en dag sier kroppen i fra, og ikke bare psykisk men også fysisk.
Så takk får jeg vel si, for at jeg var så dum og valgte å stole på dere!

Man skal visst ikke tulle med følelser

Eller – når vi kommer til mitt tilfelle, så er det beste og ikke føle i det hele tatt. I hvert fall ikke på de vonde følesene, de gode kommer og går slik de vil – mens de vonde invanderer hodet og lager et stort kaos! Jeg håper dette gir seg snart, og at jeg kan få tilbake livet mitt, for det her er ikke endel av fortiden min på samme måte som det var når jeg var veldig psykisk dårlig tidligere – dette er ren kvalme som spiser opp hjernen min, og snart er jeg redd den tygger i stykker det lille som er igjen av fonuft. Jeg har holdt alle følesene mine for meg selv for lenge, og det får jeg straff for nå – men jeg har jo gjort lærdom av det også, jeg lærte at det var en dårlig strategi og skulle klare alt alene. Men jeg klarte meg veldig bra, det tok bare veldig lang tid før jeg innså at jeg fortrengte følesene mine på en annen måte.

Jeg skulle bare gi meg selv litt tid til å bearbeide og å kjenne på hvordan jeg egentlig har det – men nå har jeg gitt meg selv så mye tid at jeg ikke har lyst til å vende tilbake til hverdagen igjen. Jeg finner ikke styrken eller roen til å studere, og jeg ser på det som totalt meningsløst. Jeg skulle aldri latt meg selv få føle noe som helst, og jeg vil ikke føle noe som helst heller. Jeg vil heller ikke klage eller fortelle noe som helst til noen, samtidig som jeg egentlig har savnet å slenge alt jeg har på hjertet ut på denne måten.

Jeg har nettopp spist frokost på Godt brød i Nydalen, etter å ha hatt et møte med NAV. Jeg har heldigvis en flink og forståelsesfull saksbehandler, men når systemet svikter, er det ikke så mye hun kan gjøre heller. Min neste avtale er 14.30, og da skal jeg ta laserbehandling av tattoveringen min, siden jeg aldri har fått fjernet den ordentlig. Klokken 16.00 har jeg time hos psykiateren min, og jeg regner med at jeg etter det er helt ødelagt.

Etter å ha kladdet ned masse tanker i dagboken min, så skal jeg faktisk prøve og åpne pensumbøkene – erfaringsmessig så funker det jo å ta sinnet inn i en annen verden, jeg har bare ikke hatt ork til å prøve – så nå skal jeg gjøre det, det er i hvert fall verdt forsøket. Så kan jeg bare fortsette å angre på at jeg lot meg selv føle – for det var ingen god ide og utsette å starte slik som jeg har gjort nå. Jeg lærte av det også da – jeg lærte at man ikke tuller med følelser, og man kjenner i hvert fall ikke på de, for plutselig finner man noe man ikke er fornøyd med, eller i mitt tilfelle – finner tilbake til elendigheten.

Håper onsdagen deres er litt bedre!