Jeg vil være i fred, engang for alle

Jeg prøver å gi slipp på deg. Men det var du som ga meg motivasjon og mestring. Du gjorde meg glad, selv om det kanskje ikke var ekte, så følte jeg meg bedre. Nå har jeg ingenting, og jeg vil ingenting. Det er svart, jeg pines hver dag og finner ikke meningen i noe som helst. Jeg hater deg, men mest av alt så hater jeg jo meg.

Det er for vondt for sjela og ikke bruke destruktive mestringsstrategier, for å komme seg i gjennom hverdagen. Uten dem, så eksisterer jeg bare i en meningsløs boble, som tilslutt vil sprekke å gå i stykker. Du skriker og hyler til meg, jeg prøver og ikke høre etter – for jeg vil være i fred, engang for alle. 

Det er på tide å ta psykisk syke alvorlig

Jeg leser ofte om politikere som ønsker å satse mer på psykisk helse og rus. Vi er mange som tenker «endelig blir det gjort noe» og «det var på tide». Men dessverre så skuffer dere oss gang på gang. Sengeposter blir lagt ned, behandlingskøene blir lengre og mennesker som trygler om hjelp får ikke den hjelpen de trenger. Fordi de ikke passer inn i rammene og det systemet som er blitt laget og tilpasset slik det har passet dere best – ikke hva som passer psykisk sykdom best.

Man er ikke syk nok, eller man er for syk. Man har feil diagnose, eller riktig diagnose. Er det virkelig slik vi vil at samfunnet vårt skal utvikle seg? Jeg trodde psykisk sykdom begynte å gå i riktig retning – det har aldri vært mer åpenhet, og hashtags har aldri vært mer brukt for å drepe skammen. Men lite tyder på at stigmatiseringen har forandret seg, og noen grupper skal rett og slett bli gjemt bort fordi de ikke passer inn i den perfekte malen deres. Man velger ikke å bli psykisk syk, og man velger heller ikke hvordan det utvikler seg.

For en stund siden fikk jeg en melding av en fortvilt mor, som ikke visste hvordan hun kunne hjelpe sin datter – hun spurte meg desperat om råd. Hun utgav sin egen datter til en totalt fremmed, i håp om at det skulle være til hjelp for dem. Jeg setter selvfølgelig pris på tillitten, men det som gjør meg så trist, er at jeg ikke hadde noe ordentlig svar å gi – annet enn å komme med mine usle råd og forslag til mulige steder man kan søke seg inn for å få behandling, uten å knuse håpet før de har forsøkt – selv om jeg vet at mange som trenger hjelpen mest, får avslag gang på gang. Det er umulig for foreldre å gjøre barnet sitt frisk, uten å besitte kompetansen til det. Hva med de som ikke engang har foreldre som står opp for dem? Det gjør ikke akkurat situasjonen noe bedre. 

Denne moren er bare én av mange som har sendt meg melding og spurt om råd – men jeg er helt maktesløs, og det er så frustrerende å sitte å se på at det skjer hele tiden. Det er ingenting jeg får gjort – når helsevesenet ikke tar dem på alvor og gir helsehjelp når det tilsynelatende er så nødvendig. Alvorlige personlighetsforstyrrelser og spiseforstyrrelser er spesielt utsatte grupper – disse trenger behandling raskt, og kan ikke ligge å vente i kø i årevis, eller enda verre – få avslag. Det fortsetter å mate sykdommen, og hjelper ingenting når man endelig har innsett at man trenger faglig hjelp.

Selv kjempet vi lenge for å få en langtidsinnleggelse, og det skjedde mye i løpet av den tiden. Jeg ble friskere og nærmest symptomfri. Men det tok tid, og jeg var heldig at noen gav meg den tiden, og at noen hadde troen på meg. Men det var ren flaks – jeg traff de riktige menneskene, til riktig tidspunkt. Det er vel ikke et slikt helsevesen vi vil ha i Norge, som skal være «verdens beste land», å bo i?

Husk at det er i utviklingsårene man formes som person, og å få den riktige hjelpen tidlig, er ikke annet enn forebyggende for samfunnet, og det er ikke bortkastet ressurser og investere litt i helsen til de unge – det er tross alt vi som skal ta over landet og er fremtidens generasjon. Det som derimot er bortkastet ressurser, er at mennesker går ut og inn av akuttposter og sykehus fra barneårene og inn i ungdomsårene og voksenårene – fordi ingen vil gi de en sjanse og et bedre behandlingstilbud når det trengs som mest.

Det er på tide å våkne opp nå. Vi lever i 2018 – politikere sier at det vil satse på psykisk helse, men det er ingen av oss som merker stort til det. De syke blir sykere og de sykeste forblir sykere – disse historiene har vi dessverre altfor mange av nå, og det blir ikke færre av dem.

I løpet av 2017 hadde jeg ingen innleggelser i psykiatrien. Innleggelsen jeg hadde kostet samfunnet mye penger og ressurser, men den var i hvert fall forebyggende for senere tid. Jeg kan ikke garantere at jeg ikke vil trenge like mye hjelp igjen, men kjære politikere – er det ikke derfor vi har sykehus og behandlingstilbud, nettopp for å hjelpe oss som står litt svakere enn deg selv i samfunnet? man har ingen garanti for noe her i livet, derfor må man satse. Av og til makter man ikke å gå hele veien alene, derfor er det så viktig at helsevesenet er der, når man trenger de som mest. Jeg overlevde, men det er ingen selvfølge at alle gjør det. Man kan ikke la liv gå i oppløsning på denne måten uten å gripe inn, det er det som er den største skammen – ikke selve psykdommen vi bærer på.

Verdensdagen for psykisk helse

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om denne dagen – men jeg føler at jeg ikke bare kan la denne dagen passere, uten å ha nevnt den med noen ord. Verdensdagen for psykisk helse er utrolig viktig, og jeg er veldig glad for at vi har en egen dag, hvor dette temaet blir fokusert på – det er ikke det.

“En slik dag kan hvert fall bidra til mer åpenhet og mindre stigmatisering, og jeg håper at det en dag blir like normalt som et skrubbsår på foten”. – skrev jeg på bloggen min i fjor. I dag tidlig la jeg ut en liten tekst på instagram med et dikt jeg har skrevet – men etter litt ettertanke i løpet av denne dagen, og etter å ha lest innlegg til bekjente- så er jeg også blitt litt usikker på denne dagen, for har noe av det jeg skrev i fjor, blitt noe annerledes nå – ett år senere? det kan i hvert fall ikke jeg merke noe til, og det er jo litt synd.

Meningen er å få psykiske lidelser frem i lyset, og det utgjør nok en forskjell – årets tema er som sagt – “noe å glede seg over”. Det er også veldig fint – det er viktig å ha noe å glede seg over. Om det bare er en liten ting eller noe stort – så trenger vi alle litt glede i en grå hverdag, og vi trenger å sette pris på de små tingene som skjer i hverdagen. Men temaet sier ikke så mye – for de som virkelig sliter med psykiske lidelser, orker kanskje ikke å delta på denne dagen engang – de fortsetter å bli stigmatisert og gjemt bort. Alle burde finne noe å glede seg over – uavhengig om man er psykisk syk eller ikke, er vel egentlig det jeg vil fram til her – for alle mennesker har en psykisk helse med et forbedringspotensiale!

Jeg vil oppfordre alle til å møte psykisk helse med åpenhet, og det vil en dag være like normalt å ha en brekt fot som eksempelvis angst. Det er det som er det triste her – at det vil mest sansynlig aldri skje. En brukket fot kan du se, i mens angst er det bare personen som har det som kan føle det – selv om det er minst like vondt, om ikke enda verre å slite med det, så er det usynlig for andre. Selvfølgelig hjelper en slik dag mer enn om den ikke hadde fantes, og det er utrolig bra at den eksisterer – men det er fortsatt en lang vei igjen å gå, og man må fortsatt gjøre en større innsats for at stigmaet og fordommene skal forsvinne.

Mitt budskap blir likevel – ta vare på hverandre, og gjør noe som gleder deg. Du får ikke gjort noe med fortiden din, men husk at det som har vært, det er ikke nå- det alltid et håp og et lite lys i enden, selv om du ikke ser det det akkurat nå. Strekk ut en hånd til de som trenger det, og ikke bidra til mer stigma i psykisk helsevern.

Men det viktigtiske av alt ~ ha så gode dager som mulig ♥ Du er god nok som du er!

Writing in my diary

Jeg var som vanlig oppe 10 i dag, som jeg alltid prøver få til når jeg har fri – jeg ville ikke stå opp, stelle meg eller blogge slik jeg alltid gjør om morningen. Jeg ville ikke gå til legen, men gjorde det. Humøret synker alltid mer etter en tur hos legen – det er på slike kontorer, jeg blir klar over min egen situasjon, jeg ellers fortrenger i en travel hverdag. Jeg kjøpte meg nytt pledd, en burn og gikk hjem å la meg på sofaen igjen:

Kan jeg ikke bare ligge her – om ikke i en uke, så i det minste resten av dagen, tenkte jeg. Jeg har på tv, og plutselig tar jeg meg selv i at jeg ser i veggen i stedenfor å se på tv, det sier litt om hvor fjern jeg er. Jeg sitter jo her og skriver, men mentalt er jeg på en helt annen plass – jeg vet ikke helt hvor jeg er, men jeg er ikke tilstedet her og nå i hvert fall. Jeg vil ikke reise på senteret å handle, jeg vil ikke se mennesker og jeg vil ikke snakke med noen. Jeg vil ikke spise, jeg vil ikke trene og jeg vil ikke studere. Innerst inne vil jeg gjøre alle disse tingene – men motivasjonen er ikke å finne noe sted, og den synker bare mer og mer for hvert minutt som går.

Etter mange timer fikk jeg gjort alt i et sakte tempo, men det var ikke enkelt – nå er det natt og jeg ligger igjen under pleddet, i en god strikkekjole jeg kjøpte i stad. Middagen er akkurat spist, alt for sent – men bedre enn aldri. Jeg vil ikke legge meg, men det må jeg – i morgen har jeg lang dag på skolen, og jeg gruer meg allerede. Jeg håper på en bedre dag i morgen – nok en gang, for dette er en slitsom måte å leve på. Hjemmetilværelsen er behagelig, men jeg savner faktisk ikke å ligge i sofaen å skrive morgeninnlegg, og det må i det minste være et godt tegn oppe i alt?

Jeg håper dere får en god natt og en fin dag i morgen ♥

Tanker på en mandag i juni



 

Jeg både hater og elsker at det kommer opp minner “denne dagen for ett år siden” – Én ting er facebook – men nå har iPhone begynt med det samme, bare innpå kamerarullen. Vanligvis er det koselig – ha blant annet fått opp dagen jeg brakk fingeren min på Tryvann i 2015, dagen jeg fikk vite at jeg hadde bestått studiekompetansen min etter 7 år, skoleavslutningen som var i fjor ogsåvidere. Jeg tenkte bare “Åh, det var egentlig en veldig fin tid”, og det var koselig å se igjen bildene. Men så kom jeg på noe annet som skjedde på skoleavslutningen i fjor, som jeg har lagt ganske langt bak i minnet, og humøret forandret seg veldig brått. Jeg kommer aldri til å dele hva det var, men det var en hendelse som var kjip å avslutte året med – i tilegg til at jeg var innlagt på DPS på den tiden.

Så nå ble jeg egentlig litt trist, og akkurat den samme følelsen hadde jeg i går kveld – når jeg stod å så på solnedgangen over t-banen sporet, dukket det opp så mange minner på en gang at jeg ikke visste om jeg skulle smile eller gråte. Varme sommerkvelder i treningstøy, med en dyster solnedgangen i bakgrunnen i Oslos gater. Den kvelden jeg tuslet på t-bane sporet selv, og med den solnedgangen over som var i går – så var det så fint og så stygt på samme tid, om dere skjønner. i tilegg til det – så kom den depressive sangen i ørene mine som jeg hørte på når jeg var 14 år. Ingen ukjent sak at jeg er glad i å sove, men det har jeg ikke vært i det siste!

Nå er det mandag, en ny uke og ikke minst et år senere, – så jeg må legge disse tankene bak meg! Fortid er fortid, og det er ikke noe derfra som skal få bryte meg ned lengre. Selv om det gjorde litt ekstra vondt i stad, så må jeg også smile litt. Husk at det alltid er noe å smile for, selv om ting kan virke tungt – man må bare finne disse tingene ♥ I det jeg skulle fullføre dette innlegget, så ringte en av advokatene mine – kaffekoppen fløy utover hele stuebordet, gulvet og sofaen. Haha, hadebra mandagen!

Håper dere har en bra dag – jeg skal gjøre meg klar og komme meg til dagens avtale. Håper dere får en super start på en ny uke! Hva skal dere i dag? ♥

365 dager uten en eneste ripe

I dag er det er et helt år siden jeg kuttet meg selv sist – hele 365 dager!

På denne tiden av året hører man gjerne om levert bacheloropgave, sommerferie, og alt annet som hører med i normaliteten – i mens jeg skal fortelle at jeg har vært fri for selvskading i form av kutting i ett helt år – dette er noe jeg har hatt store problemer med å slutte med, så det er ganske utrolig at jeg nå faktisk har klart å slutte helt. Om ikke annet, så kan jeg i hvert fall skryte på meg en mastergrad i sårstell!

Det gått et helt år siden jeg ble sydd sammen sist, og jeg håper at det denne gangen blir flere år. Siden den mai-dagen i fjor har jeg ikke brukt barberblader til dette formålet, – det var én gang jeg var nære ved å sprekke, og jeg trykket barberbladet skrått over håndleddet, var klar til å dra og klar til å sleppe ut alle følelsene mine – men bestemte meg for å la være i siste øyeblikk, og jeg har ikke angret. Et år uten denne type selvskading er utrolig lenge – når man har skadet seg så ofte, og brukt det som en overlevelsesstrategi over mange år. Jeg kan ikke forutse tilbakefall, men slik situasjonen har vært med selvskading de siste årene – så trodde jeg aldri at jeg kom til å gi slipp på det igjen, for jeg har hatt lengre opphold tidligere, men dette var før personlighetsforstyrrelsen var inne i bildet.

Det var når jeg var innlagt på denne tiden i fjor, at jeg bestemte meg for at det var siste gangen – mye fordi jeg innså en av de viktigste grunnene til hvorfor jeg skadet meg, og ingen andre mennesker er verdt at jeg skader meg selv – jeg sluttet på dagen. Det er flere årsaker til det, og jeg vet at noen har spurt om råd – men jeg har dessverre ikke noe fasit-svar på det, men å finne årsaken, og å få hjelp til å komme seg ut av mønsteret var hvert fall viktig for min motivasjon til å snu det.

Det er fortsatt vanskelig å stå i mot når ting blir vanskelig, for dette har alltid vært en enkel løsning – jeg har skrevet før at selvskading har blitt sammenliknet med avhengigheten til heroin og det er ikke uten grunn. Man glemmer ikke hvor lett man kan løfte på følelsene sine ved hjelp av dette. Trangen er ikke slik den var før, men den kan fortsatt bli kastet på meg – det er da det gjelder å lytte til kroppen og ikke skyve det bort.

Jeg trener mye for å få tilbake kreftene i armene, fordi jeg har dessverre ødelagt dem helt – slik føles det i hvert fall. Når jeg spilte håndball var jeg en av de som kastet ballen hardest, og det er nok bare noe jeg kan drømme om å få til nå. Men jeg har vært heldig – for jeg har kun mistet litt av følelsen i én arm, og det kunne ha gått så mye verre enn det. Jeg har en hud som gror fort, og arr som blekner fort – men en dag vil jeg nok fjerne alle arrene mine for godt. De symboliserer en enorm kamp, og en smerte jeg får vondt av bare av å tenke på – og det er ikke noe jeg vil bære med meg resten av livet mitt, for jeg blir tross alt mint på dette hver eneste dag – jeg vil bli sett på som den jeg er, ikke for det armene mine bærer!

Med årene har jeg blitt ganske åpen om dette, og jeg har sluttet å skjule armene mine til enhver anledning – selv om favorittcardiganen min nå har fått mange hull, fordi den har blitt brukt så mye – så jeg er enda ikke 100% trygg.

Jeg har lenge hatt den siste pakken min med barberblader liggende – i tilfelle jeg skulle trenge den. Dere syntes nok at det høres veldig rart ut å ha de så lett tilgjengelig når man er så avhengig av noe, men jeg har gått fra å ha de i vesken, til å gjemme de bort inne i kjelleren i en toalettmappe. Det har gitt meg en trygghet å ha dem tilgjengelig – men i dag ble dagen jeg kastet dem ut av hus!

Skuddår eller ikke – det bringte tydeligvis lykke med seg som jeg skrev i starten av 2016!

Jeg har vel innsett at jeg aldri vil få alle til å forstå – så det siste jeg vil be om, er at dere som dømmer de med arr om å slutte med det – for dere vet ingenting om dems kamp, og vi takler alle ting på forskjellige måter. Jeg vil også sende en takk til alle de fantastiske ambulansesjåførene som finnes der ute ♥

Sykepleierne jeg husker

Jeg husker sykepleieren som bare satt der sammen med meg uten å si noe i mørket.

Jeg husker sykepleieren som ga meg kvalmedempende via intravenøst så jeg slapp å svelge tabletten, selv om det var årsaken til at jeg var der.

Jeg husker sykepleieren som klemte meg i hånden i mens jeg ble sydd, selv om det var selvforskyldt.

Jeg husker sykepleieren som pakket meg inn i varmepledd fordi jeg var iskald.

Jeg husker sykepleieren som prøvde å få meg i bedre humør ved å spøke om å dra av meg de fake øyevippene, selv om jeg var neddopet.

Jeg husker sykepleieren som klarte og overtale meg til å ta i mot hjelp.

Jeg husker sykepleieren som satt seg på gulvet, fordi han ikke ville se ned på meg.

Jeg husker sykepleieren som sang en rolig bursdagssang til meg i mens jeg sov, og satt en muffins med lys og flagg på nattbordet.

Jeg husker sykepleieren som kom med te til meg, fordi jeg var syk.

Jeg husker sykepleieren som hadde latterkrampe sammen med meg på somatisk avdeling.

Jeg husker sykepleieren som alltid fikk meg til å smile.

Jeg husker sykepleieren som så på tattoveringen min, og sa hun ville bli kjent med den fighteren.

Jeg husker sykepleieren som sa det var lov å gråte, for det gjorde alle.

Jeg husker sykepleieren som satt flere timer på rommet mitt.

 jeg husker sykepleieren som tredde sokker på de kalde føttene mine.

Jeg husker sykepleieren som lot meg hvile på skulderen hennes.

 jeg husker sykepleieren som satt håret mitt i strikk, så det ikke skulle bli oppkast i det. 

Jeg husker sykepleiere som har hatt tro på meg, behandlet meg med respekt og omsorg – uten å dømme. 

Jeg husker mange sykepleiere, men jeg ha aldri fått takket dem!

Dere tar dere tid og ser mennesker fremfor å skyve oss vekk. Jeg har møtt så mange fantastiske sykepleiere, og dere fortjener all skryt dere kan få for jobben dere gjør!

I dag er det den internasjonale sykeplei​erdagen – gratulerer med dagen til alle sykepleiere der ute! Takk for den gode innsatsen dere gjør, uten dere hadde hverdagen til mange hvert helt annerledes- dere gjør en enestående jobb! 

Når kroppen husker – men sinnet gjør ikke

Datoen i dag har jeg faktisk aldri husket – men et tilfeldig facebookminne fortalte meg noe, og minnet meg på en hendelse jeg helst skulle ha sluppet å gå i gjennom. Det er tydelig at kroppen min husket dette – så det er ikke rart at jeg sov dårlig i natt, våknet opp flere ganger og har følt at alt har vært meningsløst i dag. Humøret ble ikke bedre av behandling, og heller ikke av trening – da forstod jeg ikke helt hva som var galt, for det pleier alltid å hjelpe meg å fokusere på noe annet, i hvert fall når jeg ikke er dypt deprimert. Men uansett hvor lenge jeg stod på den løpemølla, så hadde jeg fortsatt lyst og bare legge meg ned å gråte.

Hvorfor er kroppen nødt til å huske ting, som ikke sinnet tenker over engang? jeg kunne ønske det ikke var sånn. Det er jo ganske håpløst når kroppen reagerer, uten at man selv vet hvorfor man reagerer. Jeg hadde aldri tenkt over dette, hadde det ikke vært for den statusoppdateringen. På en måte er jeg glad for at jeg fant det ut, for det forklarer ganske mye, og det viser også at det faktisk er mulig for meg at kroppen min kan huske ting som ikke sinnet tenker over – noe som sikkert skjer oftere enn jeg vet. Jeg kan jo ikke si med 100% sikkerhet at dette er grunnen, siden det har vært litt andre ting i dag også – men det kom jo veldig tilfeldig på, ettersom at jeg i går hadde det ganske så fint. Men etter en god dag, så må det alltid komme en dårlig en – det har jeg også erfart før. Så jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at jeg er sliten, og skal gå å legge meg nå. Håper bare jeg klarer å sove, det går i hvert fall litt bedre nå som dagen snart er over. I morgen er det en ny og ubrukt dag, og jeg våkner forhåpentligvis opp med smilet mitt igjen!

God natt da, Oslo – og god natt til dere andre når dere kryper under dyna.

Det sterile rommet

Jeg krympet meg inn i dusjen, og skrudde av lyset – en trygghet i mørket. Ingen forheng, ingen mennesker, ingen armer, ingen høye stemmer. Bare meg – i et kaldt, mørkt, isolert rom, og en innsekt som krabber rebelsk over gulvet.

Det som kan krabbe lever – men jeg lever ikke. Jeg bare eksisterer her, i mellom mine egne armer – på gulvet. Frem til noen drar opp døren, og jeg har klart å overtale dem til å oppheve tvangsinnleggelsen – selv om jeg, visste at jeg hørte hjemme på det harde og kalde gulvet, i hvert fall til jeg ble edru – så sa borderline meg i mot.  

Siden har jeg ikke sett det rommet, og det håper jeg at jeg aldri gjør igjen – for jeg hører ikke hjemme i fengsel. Men det er menneskene som har lagt igjen det største inntrykket – både de med makten, og de som skriker av smerte. Selv om det kalde sterile rommet, de låste dørene og den harde sengen – er ille nok i seg selv.

Jeg lurer på hvordan det går med den innsekten. Men jeg tror dessverre jeg må si gikk, for den kan umulig ha overlevd der inne i mørket – alene.

Det minnet skjuler

Det er forvirrende å være i livet. Jeg vet ikke om jeg skal smile eller være trist – det er som at jeg svever rundt, og at jeg snart vil få meg et stort slag i ansiktet. Jeg vet ikke hva frisk er – det har jeg ingen erfaring med. Hvordan lever man et liv, uten å hate det?

Jeg prøver å finne det ut, og jeg har så lyst til å vite det. Jeg vil vite ordentlig hvem jeg er uten sykdom – men det er akkurat som om noe holder meg igjen, og drar meg tilbake i sporet hvor jeg tilsynelatende hører hjemme.

Hvordan kan jeg gjøre en endring – når det er så åpenbart at noe inne i meg ikke stemmer overens med den virkeligheten jeg lever i? Jeg er så klar for å legge fortiden bak meg, og det har jeg vært lenge – jeg vil se fremover, og la historie være historie, uansett hvor vondt ting har vært så vet jeg at jeg er sterk nok til at det ikke trenger å plage meg i hverdagen.

Men hodet mitt – det nekter å fortelle meg hele sannheten som ligger bak, og man kan ikke legge noe bak seg, før alle bitene er på plass, og alle brikkene har falt sammen til et helt og klart bilde. Jeg forstår det ikke, og jeg vet ikke helt hva det er for noe – men det er som om det sitter i mellom hjernebarken, og jeg kan både føle og kjenne at det ligger noe der – nesten uansett tilstand, og slik har jeg følt det i flere år nå – men jeg får ikke tak i hva det er. Dette høres helt rart ut – men det er sånn, og jeg får verken tak i det, eller får det bort. Det ligger der og ulmer, uten at det vil fortelle meg noe som helst – det eneste jeg vet, er at det tar unødvendig mye plass, og at jeg må vite hva det er. Spørsmålet er bare – hvordan?

Finnes det noen som kjenner seg igjen i dette egentlig?