Gjensidig respekt

Det er skremmende hvor sterke meninger folk har om selvskading.

Det er sålettå be en selvskader om å la være å skade seg selv. Det dere ikke vet uten å ha sittet i gjørma selv, er at det er ekstremt avhengighetsskapende. Det kan jo sammenlignes med nikotin, og sigaretten er farlig den også, er den ikke?

Selvskading kan sammenlignes med alkohol, bare at man er rusa på åpne sår og blod. Det høres jo helt sykt ut fra en frisk person sitt perspektiv. Det er følelser som har blitt fortrengt og som ikke kan uttrykkes på en annen måte lengre. De blir for vanskelige å takle og man skader seg for å lette det. Det blir en «normal» måte å løse det på, og det er lett og bli avhengig av noe man vet fungerer. Se på det som når du tar deg en paracet, fordi du har litt vondt i en arm. Vi har litt vondt innvendig. Det bare synes ikke på utsiden.

Er man svingdørspasient hos legevakta på grunn av selvskading møter man mange forskjellige leger. Eller skal jeg si helsepersonell. Noen er totalt kalde, mens andre oppfører seg som om du er den eneste på jorden med problematikken. Eller som en pappa. Eller som mamma ville ha gjort. Noen tar deg seriøst, andre ikke. Noen slurver, andre ikke. Men legevaktbesøkene må til. Vi ønsker ikke å ende opp med avkuttet arm og store infeksjoner. Ofte holder en selvskader seg hjemme og dropper legebesøket. Det er en vanskelig prosess å komme seg til legen. Mange blir hjemme og spør om råd på nettet. Barn – som har hele livet foran seg. Det gjør meg så trist at det er sånn. Folk er blitt redde for å oppsøke hjelp, for man vet jo aldri hva slags lege man møter der ute.

Mange leger er det jeg vil kalle for slemme. Det siste som hjelper er å kjefte, eller fortelle noen andre dumme fraser. Leger som nekter å sette bedøvelse fordi det er selvforskyldt. «Har man allerede klart å kutte seg så dypt, at det må sys, så kan man vel klare å sy uten bedøvelse også». Slike utsagn gjør meg skuffet. Lei. Det er ikke rart det er så tabulagt. Det gjør situasjonen verre og jeg hadde sikkert godtatt det selv også- av den grunn at jeg gjorde det selv. Å tråkke på noen som allerede er nede er ikke en god holdning i helseyrket. Det er misbruk av autoritet. Man føler seg bare mer verdiløs. Man har fått smerten sin. Man er «kurert» for en liten periode, det er allerede fordøyd og lettet på, i form av blod og tårer. Det gjør vondt nok fra før av. Innvendig. Trenger virkelig legen å gi deg enda mer smerte eller nekte å sy? Bare fordi man er en selvskader skal man ikke behandles annerledes. Gidder dere ikke å sy, da gidder vi heller ikke å si noe. Hadde du gjort det mot en lite barn, som hadde falt og slått seg? Nei. Å selvskade er ikke et ønske, det er en trang. Angeren kommer etterpå. Det er lett å ta den utveien når man vet det fungerer. Jeg har mistet kontrollen – flere ganger. Jeg har trodd at jeg skal blø i hjel og jeg har mistet følelsen i den ene armen. Det var ikke noe jeg ønsket. Men man bryr seg ikke. Man forsøker å overleve noe som er utholdelig fra innsiden. Sårene er uviktige. De sys, plastres og gror igjen. Ingen ønsker at hverdagen skal bestå av tårer, blod, barberblader og plaster. Eller at pengene gang på gang legges igjen på apoteket og legevakten.

Da jeg voksteoppvar de som kuttet seg «oppmerksomhetssyke emoer» og det er manges definisjon på oss enda. Men det var ikke sånn at jeg plutselig fant ut av at jeg skulle gå hjem å kutte meg opp. Jeg skrapte meg opp og følte en slags tilfredsstillelse. Så ble jeg avhengig. Jeg merket at jeg fikk det bedre. Jeg begynte å skjule hva jeg gjorde, fordi jeg skjønte at det jeg gjorde var «galt» og at ingen måtte få vite det. Jeg har sydd over 100 sting, noe jeg aldri hadde trodd for ti år siden. Men de små kuttene utvikler seg. Man vil slippe å bli kjent igjen på legevakten. Gang på gang. Det er skammelig å dra opp ermene sine å vise frem åpne sår. Man føler seg så sårbar i de øyeblikkene. Det er som at noen kan se rett på problemet ditt men du kan ikke kjempe imot. Fordi du må ligge stille med armen åpen. Jeg har alltid vært en aktiv jente, så og måtte gå med genser og teip på armene 24/7 var ikke noe jeg valgte selv. Ikke minst – jeg gikk tom for unnskyldninger til slutt. Nesten halve livet har jeg brukt denne metoden. Tror dere ikke jeg hadde stoppet, om det ikke ga meg noe?

Det er enkamphver eneste dag og alle har sine grunner. Mange er ruspåvirket når de skader seg selv. Eller psykotisk. Man takler problemer forskjellig. Hva med å akseptere at vi er forskjellige og slutter å dømme? At man ikke forstår, betyr ikke at man trenger å rakke ned. Eller fortelle personen at de også har hatt det jævlig, men at de ikke kuttet seg allikevel ? det er bare å la være. Å si at man heller skal snakke om problemet, fordi det gjør du. Kritikk kan bare gjøre vondt verre, så man kan like gjerne holde det for seg selv. Det er skremmende hvor sterke meninger folk har om selvskading og hvor mye som blir snakket om det på feil måte, det verste er når det skjer mot en selvskader. Er du ikke en selvskader selv – uttrykk deg hvert fall på en måte som viser at du er villig til å skjønne, ellers er det bare å gi opp. Du blir ikke klokere og du har bare endt opp med å såre den andre personen. Er det verdt det, bare for og kunne si meningen sin? Tenke deg om før du dømmer en selvskader, eller glor ned armene så mye at det blir ubehagelig for den andre parten. Jeg får ofte kommentarer på armene mine. De er tildekket arr. Arr på arr. Synlige arr og bleket arr. Hvite og lilla. Ugrodde sår. Grodde sår. Det er arr med historier bak seg. Det tar langt tid og akseptere seg selv og arrene sine. For ikke å snakke om de som spør. Er det virkelig nødvendig? er det ikke åpenbart hva som har skjedd?

Jeg skjønner at det er vanskelig å forstå, men slutt og trykk oss enda lenger ned. Hva med gjensidig respekt?

 


 

Innlegget ble i sommer publisert i dagsavisen, men er skrevet av meg.

5-åringen på isolasjonsrommet

På legevakten har de en brakke. Som jeg liker å kalle det. Jeg har skrevet med blod på den veggen. Skriften står der enda. Ingen vasker der, ingen bryr seg om at rommet eksisterer – det brukes til å sperre pasienter inne, sårbare pasienter – syke og gale pasienter som er til fare for seg selv og andre, som må avklares før de slippes ut igjen. I mens vektere eller politi – eller begge deler, enten står på utsiden eller inne i rommet og passer på. Ingen liker å føle seg overvåket. Spesielt ikke når man er full, ustabil og sårbar. Det bryter ut av deg at jeg nå minner deg om en du har hjemme. Javel, sa jeg. Hvem da, spør jeg. Du svarer, femåringen jeg har hjemme. Javel,  jeg ble taus – her er det ingen grunn til å si noe, for tårene bare presset seg på, og jeg snudde meg mot veggen i stedenfor. Jeg gråt, ikke fordi du kalte meg fem år, men fordi du misbrukte stillingen din. Jeg bestemmer meg for at jeg ikke finner meg i det og biter tennene sammen. Han kan bare få se at jeg gråter. Jeg forteller han at jeg ikke syns det er riktig av han å si, han blir stående der, og jeg blir sittende der. Han ser ned på meg, jeg ser opp på han. 

Jeg nekter å flytte blikket mitt fra han og jeg begynner å merke at du føler det er ubehagelig, og du snur på hode. Akkurat det jeg ventet på. Jeg spør deg hvordan det føles, og du svarer at du er opplært til og ikke bry deg om slikt, men jeg ser jo at du bryr deg. Jeg ser at det irriterer deg å stirre rett inn i mine øyne, fulle av smerte – jeg fortsetter å stirre og du må tilslutt ta stilling til det selv om du ikke vil.

Det er morgen, du skal gå hjem, kanskje for å spise frokost eller følge 5-åringen din i barnehagen. Før du går sier du beklager for at du kalte meg en 5-åring – så du hadde følelser likevel, du turte å innrømme en feil. Det kostet deg så lite å lette den dårlige stemningen. Jeg håper at morgenen din ble fin og at jeg aldri må stirre deg til ord igjen – eller at du noengang kaller noen for en 5-åring igjen, med mindre de faktisk er en 5-åring.

Husk at bagateller kan bli store, at du aldri vet hva de du snakker til har opplevd tidligere eller hva som foregår i hodet til personen, og ikke minst at man ikke tråkker på de som ligger nede – prøv heller å reis de opp. Det neste offeret for psykiske lidelser kan like gjerne være noen som står deg nær, og du vil ikke at de skal få slike opplevelser, vil du vel? tenk om det hadde vært din 5-åring.

Noen ganger sier et blikk, mer enn tusen ord.

Uglesett

Dere aner faktisk ikke hvor uglesett jeg kan føle meg. Som jeg er en diagnose, som om alle med min diagnose er like? jeg føler meg jævlig nedtråkket – bare så dere vet det. Dere som liksom skal hjelpe meg er så mange i forhold til meg, men så lite av det dere gjør riktig – når en person er i krise er skammelig. Og er jeg alene med dere, da får jeg sjeldent hjelp. Har jeg med meg noen derimot, da tør dere ikke å gjøre noe annet enn å prøve og bedre situasjonen. Det skulle vel tatt seg ut om politet så at dere sendte hjem en jente uten å tilby overnatting, som ville dø, skulle det ikke? jeg tenkte meg det – for det er jo faktisk ulovelig. Hvorfor skal gidde mer, når dere ikke gidder å hjelpe meg? Hvorfor er det min oppgave å vite hva som er riktig for meg, når jeg ligger der full av blod og to i promille? hvorfor tror dere det er forsvarlig å sende meg hjem i en slik tilstand, og hvordan kan dere tro at jeg vet hva som er best for meg? hvordan kan dere tro at det er lett å føre en samtale med meg i en slik tilstand, når det er vanskelig ellers, også? også er dere vel oppgående mennesker som er klar over at når liv og helse står på spill, så spiller det ingen rolle hva en pasient måtte ha ønske om å gjøre.

Fordi jeg bare har borderline, eller? Det eneste jeg tenker på er å skade meg? Mhm. For det første så har jeg vært så mange ganger hos dere nå, at det vet dere at ikke er sant. For det andre; aner dere hvor farlig det er? jeg lever av flaks. Jeg er jo redd for å oppsøke dere for å få hjelp før jeg må – for jeg vet jo at sjansen er større for å bli tatt i mot dårlig enn bra. At jeg blir funnet av noen som vil hjelpe er ren flaks, jeg kunne like gjerne ha blitt funnet av en gjeng voldtekstmafia som hadde beholdt meg og misshandlet meg til døde. De gangene jeg har gått hjem fra dere, har dere hatt flaks. De gangene jeg ikke har gått hjem, har dere også hatt flaks. Jeg har endt opp med å bruke narkotika, sammen med fremmende, og nesten blitt voldtatt – skjønner dere greia nå, eller skal jeg fortsette? alle vet at en norsk blond jente som befinner seg i legevakta området i Oslo – i en helg, ikke får gå i fred, midt på natten.

Dere kan ikke følge statestikk og dignoser, og jeg er hvert fall ikke intressert i å høre om det når jeg prøver å fortelle min versjon. Hadde jeg vært det, hadde jeg lest meg opp selv, på egenhånd. Dere må følge enkeltmennesker, vi er nemlig alle forskjellige. Det er jo faktisk helt umulig at vi alle sammen er like, selv om vi kan ha felles sykdomstrekk – så er personlighetene helt forskjellige. Hvor vanskelig er det å se? folk med “min diagnose” er forskjellige de også – akkurat som at noen opplever en forskjølelse forskjellig. Noen er psykoiske, andre skriker, noen er stille. Men den største forskjellen er at de fleste feiler ikke kun dette – de fleste har en eller flere andre diagnoser også! Vi er forskjellige og vi fortjener å bli tatt alvorlig uansett – ikke bli uglesett. Jeg forstår ikke hva dere snakker om og hvorfor vi som har denne diagnosen blir behandlet som vi blir – for en dag så går det faktisk galt. Jeg tviler på at du vil være sykepleieren eller psykologen som sendte meg hjem, eller gikk fra meg i frustrasjon – og var den siste som snakket med meg? eller som ba meg om å holde ut, noe både du og jeg visste var utholdelig? jeg ville hvert fall ikke vært den personen og heldigvis så slepper jeg det.

Jeg driter i forskning, når tall som at én av ti av oss faktisk tar livet sitt ikke er med i den. Det har jeg funnet ut helt på egen hånd. Men det er dere kanskje glade for, det blir litt som å utrydde en ond kreftform, blir det ikke? det neste som står i forskningen er vel at vi er onde monstre som ender opp kriminelle eller døde. Jeg har alltid vært snill og ærlig, men det spørs hvor lenge det varer om jeg fortsetter å få denne behandlingen. Kanskje jeg også blir til et monster, kanskje jeg ender opp totalt gal og går løs med maskingævær. Hvorfor er det ingenting av dette som står i forskningen deres? 

Jeg klarer ikke å holde meg seriøs lengre. Jobben dere gjør mot oss er så utrolig respektløs. Jeg vet at jeg vil bli hatet enda mer av å skrive som jeg gjør, men det får bare være – jeg begynner å bli lei av å være snill pike, og ikke minst at alle andre vet bedre enn meg. Jeg har forandret meg og det verste med det er at det ikke er min feil, det er deres. Jeg har aldri tenkt til å bli jenta som ender opp med et maskingevær, men jeg vil heller ikke være jenta som hoppet foran et tog på impuls, og ikke bare ødelgger mitt liv, men føreren av toget sitt også. 

Jeg har nok med å kjempe for å holde meg selv i live, og dere aner ikke hvilken fryktelig følelse det er å gå rundt med. Derfor forventer jeg heller ikke at dere skal forstå noe som helst, men jeg forventer at dere ser løsninger og at jeg som står midt opp i det blir hørt og tatt seriøst. Det er ikke vits å be meg om å holde ut, for vi vet begge at det er en umulig oppgave. Det er heller ikke vits å prøve legge meg inn steder jeg ikke har godt av å være. 

Jeg vet at dere gjør så godt dere kan og jeg er glad for at dere også holder ut. Men jeg vil sleppe å være en diagnose. For jeg er så mye mer enn det..

Kjære deg…

Jeg vet ikke hva det første ordet jeg sa var, eller når jeg sa det. Uansett når det var eller hva det var, så skjedde det engang at jeg begynte å snakke – slik som de fleste andre barn. Jeg kan bare ikke huske at det første jeg sa var så forferdelig at jeg skulle bli mishandlet hele oppveksten min. Jeg kunne virkelig ønske at jeg husket hva jeg sa og hva jeg gjorde for å fortjene det. Men det var vel fordi jeg var liten. Jeg var dust. Jeg var faktisk ikke verdt en dritt i følge dere.

Engang ble redd for å snakke om meg selv, mine egne følelser og rettigheter. Og hvorfor, det har jeg tenkt til å dele. Ikke for min egen del, men fordi Risør er en liten plass. Jeg vil at de som føler seg truffet skal få føle det, og nå frem til dette innlegget. Jeg vil at dere skal vite hvor mye skade dere har påført meg!

Jeg ble den staeste jenta i klassen – hun som var sint, nektet voksenkontakt og meldte seg ut av grupper. Vel, dette står i journalen min. Men det som ikke står skrevet var at jeg ble satt i bås som problembarn på barneskolen – selv om jeg aldri gjorde noe galt, uten at noen andre hadde gjort meg noe først. Jeg fikk skylden for alt, selv om jeg ikke var skyldig. Jeg ble tvingt til å si unnskyld først, når jeg ikke startet å krangle. Jeg ble beskylt for å kaste snøball på en elev i et friminutt, og ble kalt inn til inspektøren etterpå – uansett hvor mange ganger jeg sa at det ikke var meg, så ble jeg aldri trodd. Jeg fikk kjeft og flere blåmerker etter at læreren min tok tak i meg, og dro meg opp til kontoret til rektor – fordi jeg hadde brukt mobil i timen, mens hun jeg tekstet med slapp unna. Jeg ble igonert, som har gjort at jeg har flere hull i almenkunnskapen min. Jeg var redd hver dag, måtte alltid være på vakt, jeg måtte løpe og jeg ble slått. Men det enkleste for dem var å skylde på meg, så de slapp å løse det som egentlig var problemet. Fordi jeg meldte meg jo ikke ut av grupper, var sta og slem, fordi jeg ville – men fordi jeg ble urettferdig behandlet. Ex-kjæresten min fikk høre under en middag at jeg var sær når jeg var liten. Si meg, kjære deg. Hvorfor tror du jeg var sær? Og forresten så er det utrolig dårlig gjort av deg å si slikt, 20 år etterpå. Ikke har du lov å snakke om meg heller. 

Én dag fikk jeg nok av og ikke bli trodd. Jeg fikk nok av å fortelle min side av saken, men alltid få skylden uansett hvor uskyldig jeg var. Hvorfor skulle jeg si noe, utrykk meg, eller fortelle noe som helst, når jeg ikke ble trodd uansett? Jeg måtte stå på mitt, og jeg måtte løse konfliktene som ikke de voksne løste for meg. Jeg måtte bry meg minst mulig og prøve å leve slik som venninnene mine. Jeg har glemt nesten hele barndommen min, men fra barneskolen er det ikke elvene som var jævlige jeg husker best, men lærerne som sviktet. Tilslutt gikk jeg fra å være den sinte og stae jenta, til den rolige og tause. Angsten ble sterkere og sterkere, og den var alltid tilstede. Jeg ble mester til å leke stirreleken med gulvet, men ikke fordi jeg ville. Jeg ble nærmest umulig å få kontakt med igjen – jeg ble borte.

Det var her det låste seg helt. Jeg har lært meg opp til å klare meg selv, fordi ingen andre hjalp meg når jeg trengte det mest. På veien mistet jeg også all tillit til voksne, siden de hadde lært meg at jeg aldri hadde rett i noe. Siden de bare satt og så på uten å gjøre noe, fordi de aldri trodde på meg, fordi de alltid ga meg skylden for alt – men det verste var at de ikke stoppet at jeg ble banket opp og plaget hver eneste dag, både fysisk og verbalt over flere år.

Når jeg ble eldre forverret bare situasjonen seg. De fleste likte å ha meg som offer, uten at jeg visste hva jeg hadde gjort som var fryktelig galt. Jeg var nødt til å se meg over skulderen hele tiden, uansett om jeg var på skolen eller i butikken fritiden. Jeg lærte at om jeg sa i fra om noe som var urett, fikk jeg dobbelt mye igjen. Jeg ble holdt fast av flere personer – slått og sparket, forsøkt vridd av armene, truet med kniv og forsøkt kastet vannet. Jeg ble spyttet på, forfulgt hele tiden og fikk aldri gå i fred – ikke minst så fikk jeg gnidd inn i ansiktet hvor stygg jeg var, og hvor stor hore jeg var. Telefonen var noe jeg bare kunne slutte å ha, og selv i dag tar jeg den ikke når den ringer. Og igjen så ble jeg ikke trodd – jeg ønsket til og med å bytte skole. Dette gikk også ut over mine venninner, og hadde det ikke vært for at dem holdt ut, så hadde det nok gått enda dårligere med meg enn det gjorde – så de fortjener et stort takk!   

Jeg kan leve med at jeg ble misslikt pågrunn av min egen oppførsel, det jeg ikke kan leve med er at jeg ble misslikt pågrunn av hva andre sa om meg. Kanskje jeg var sær, og kanskje jeg var en drittunge, men det var hvert fall en grunn til det. Dere var med på og utvikle, ødelegge og å gjøre meg til den personen jeg er i dag og det er ikke noe å skryte av. Jeg vet ikke om jeg vil leve lengre, eller om jeg vil gå igjennom barndommen min på nytt. Kanskje jeg begraver den med meg – det håper vel du at jeg gjør. Jeg håper dere er stolte av dere selv, og innser at dere har ødelagt et helt liv. Jeg gidder ikke én gang håpe på en unnskyldning, det eneste jeg kan håpe på er at dere skjerper dere, og det nok engang. Risør er lite, og  man hører mye dårlig om skolene. Jeg må også presisere at jeg ikke snakker om alle.  Men til dere som ikke gjorde mer – jeg håper for deres del at det var verdt å tie – jeg er bare så glad jeg slepper å ha andres smerte på samvittigheten min!

Jeg er jo bare en idiot som søker oppmerksomhet og som velger å publisere det på internett, ikke sant? da kan jeg fortelle deg – i mitt voksne liv, at jeg har ikke sovet på tre døgn nå. Jeg har til og med vært så desperat at jeg ha skadet meg for å få sove – men jeg får det ikke til likevel, i tillegg er jeg full – og dere har stor medvirkning til at det er sånn. Selv om jeg har tidligere publisert innlegg når jeg har drukket og har både angret og gruet meg til tilbakemeldingene så har jeg ingenting å tape. Dette er bare sannheten, og den bør komme ut engang for alle. Ikke fordi jeg har et jævla stort oppmerksomhetsbehov, men fordi jeg er så forbanna på dere. Jeg vil ikke la dere vinne over meg. Eller, jeg kommer ikke til å la dere vinne. Jeg orker ikke angre fordi dere er dumme og dømmende – også mot en liten jenteunge i tilegg. Jeg vil ikke tie mer, sannheten fortjener å komme ut og jeg skal love deg at den vil gjøre det.

Så, hva tror du det gjør med mennesker? Syns dere det er så rart at jeg reagerte?

Jeg har hvertfall mistet tiltitten til de fleste mennesker, og jeg forteller hvertfall ikke om meg selv uten å ha et skall å gjemme meg bak, fordi jeg er livredd for å bli dømt. Jeg hater klasseromssituasjonen, jeg har brukt mer tid på sykehus enn på skolen og jeg tør ofte ikke søke om hjelp én gang, selv om jeg vet utrolig godt at jeg kan trenge det – men jeg er redd for og ikke bli trodd – takke være dere.

I himmelen

For den jenta jeg var før, den er jeg ikke nå. Hun har forsvunnet, men jeg vil finne henne igjen. Den personen jeg egentlig er. Jenta som aldri hadde vært koblet til intravenøs-en, før sommeren 2012. Det er ingenting som har vært det samme siden jeg våknet opp den dagen. Det er som at halve sjelen min døde den natten, og at den ikke har blitt sendt tilbake til jorden. Så egentlig er jeg ikke redd for å bli frisk, selv om alt man ikke vet hva er, er skummelt. For jeg vet én ting, og det er hvem jeg var før dette monsteret kom og tok over halve personligheten min, og jeg liker den utgaven av meg bedre. Det eneste jeg vet, er at hun ikke kommer tilbake. Fordi hun er i himmelen, eller en annen plass jeg ikke vet hvor er, hun er hvert fall ikke her på jorden lengre. Og da er det ikke vits å prøve en gang. Å lete blir meningsløst. Ingenting kan fylle det tomrommet som kom den natten. Hun er borte. Jeg er borte. Jeg kan gi opp. Jeg må innse at det aldri blir det samme igjen og sende resten av sjelen avgårde også.

 

Jenta på gulvet

 

Jeg har satt meg på gulvet nå – den harde sengen med det hvite sengetrekket gir meg flere dårlige minner enn det harde gulvet. Her er jeg tryggere, gjemt bak en liten kommode, og man kan såvidt se at jeg sitter her når det kommer noen inn døren. Jeg kan jeg se ut av vinduet og ned på veien – folk som sykler, stresser, kjører bil eller venter på bussen. Den grønne gressmatta som minner meg om noe som skal kalles for hage midt på sommeren er dekket med regn. Det plasker så hardt ned på vinduet at det er ingenting som minner meg om sommer lengre.

 

Jeg tror ikke det som kalles for årstider skal definere forventningene til været lengre. Det er kaldt, grått og jeg sitter her i strikkegenser med en kopp te. Den fine sommeren er forbi – men gøy kan det ikke være for alltid, det vet jeg alt om. Høsten er tydeligvis på vei – snart faller vel bladene ned fra det store treet jeg stirrer rett inn i også. Neste gang jeg sitter på dette gulvet, ligger sikkert alle bladene på bakken. Dekket av blader som et brunt, oransje og rødt teppe.

 

Men er det noe jeg alltid har ønsket meg å kunne gjøre, så er det å sitte i vinduskarmen å se på hva andre driver med, i mens jeg hater mitt eget liv. Nå kan jeg ikke det her, men det går omtrent for det samme. Fordi jeg sitter her på gulvet, foran et stort vindu. Nå kjørte det en liten blå boble forbi, den var søt – så er det én ting jeg ikke skal klage på denne mørke kvelden, så er det utsikten.

 

Om behandling i psykiatrien og artikkelen i VG

Siden statestikken har flyttet seg oppover både her og på den gamle bloggen – skriver jeg noen ord angående avisoppslaget som ble publisert i papiravisen til VG og i VG+ på nettet denne uken. 

«Man må ville bli frisk og man må ville ta i mot behandling», er en setning som er mye brukt av de som ikke sitter der og ikke ser for seg noen framtid selv. Men det er hva dere tror er hele sannheten, fordi det ér det dere liker å tro og hva dere syntes er enklest å si. Men det ligger så mye mer bak det å gå i behandling og det er ikke alltid viljen det står på.

Etter jeg frontet VG sin arikkel om at «når behandlingen gjør deg dårligere» – har det kommet noen tilbakemeldinger som tilsier at jeg virkelig ikke er alene om å ha hatt det sånn. Selv er jeg bare et eksempel av mange. Etter tilbakemeldingene og bedømme og andre som åpner seg om både det og andre ting som ikke er bra i psykatrien, forstår jeg at jeg virkelig ikke er alene om å ha møtt helsevesenet på feil måte.

Jeg fikk blant annet en melding av en jente på min alder, som hadde akkurat samme diagnose som meg og som hadde opplevd akkurat det samme. Det kan umulig være tilfeldig at jeg skulle komme i kontakt med akkurat henne. Jeg forstår nå enda bedre at det ikke var jeg som gjorde noe feil mens jeg gikk til DPS – og det kan jeg takke denne jenta for. Fordi det er flere av oss der ute – statestikken tilsier at det er rundt én av ti som blir dårligere av samtaleterapi. Jeg ante det ikke selv, før jeg ble fortalt det under interjuvet.

Jeg angrer enda på at jeg ikke avsluttet hos DPS tidligere, men siden jeg ble så dårlig med tiden så var jeg lett å manipulere. Jeg angrer også på at jeg ikke tok opp samtalene på bånd eller at jeg ikke sendte inn en klage eller byttet så fort jeg skjønte at kjemien ikke stemte. Men det er ikke så mye jeg kan få gjort med det nå annet enn å dele det med andre – så kanskje andre kan forstå at det ikke er riktig av en behandler.

Jeg var sikker på at mange ville syntes at jeg var oppmerksomhetssyk – etter diagnosen min å bedømme, siden jeg gikk ut med dette. Men det var ikke jeg som kontaktet VG selv, og jeg angrer ikke på at jeg gjorde det med fult navn, nå som jeg ser hva utfallet ble – det har nemlig ikke kommet inn en eneste negativ kommentar, det eneste jeg har blitt møtt med en åpenhet fra andre. Ikke minst så er dette et av mange viktige temaer som blir stigmatisert og gjemt bort i samfunnet vårt og når jeg kan bidra til å endre på det – så gjør jeg det gjerne, uansett hva andre måtte tenke om det, det er ikke alltid det viktigste.

At det ikke har vært så lett for meg å bli «frisk» de siste årene, håper jeg kan bli litt mer forståelig for andre nå. Etter to år med en behandler som har oppført seg dårlig mot meg, så er det ikke det enkleste å sleppe inn andre igjen, uten å være helt sikker på dems intensjoner. Jeg stoler på psykologen jeg har nå, men det tok lang tid før jeg i det hele tatt hadde noe tro på at han kunne hjelpe meg – og han ble nødt til å bevise for meg at han faktisk ville nettopp det.

Dette er ikke noe jeg uttaler meg om – fordi jeg har noe i mot alle behandlere og systemet generelt. Jeg har fått mye god hjelp og støtte og det setter jeg stor pris på – så jeg appellerer ikke til de som ønsker å hjelpe, støtte og som prøver forstå at alle mennesker har forskjellige personligheter og verdier. For det er veldig fint og da har du sansynligvis valgt riktig yrke. Men til de som behandler oss som dyr, som har mistet empatien på veien i sin karriere og som gjør større skade enn glede.

Det var godt å få fortalt det, takk for støtten.

Innlegget i VG kan leses her.
Bakgrunnen for at jeg ble kontaktet kan leses her.

Livet er langt, men lykken er kort

Oppturene er korte og nedturene er lange. Er ikke det motsatt retning av hvordan vi skal leve og hvordan et liv skal være?

Ute er himmelen helt svart, i ørene mine spilles musikken på fult, for å stenge ute alle lyder og biler. Det føles ut som at jeg er helt alene, som at hele verden min raser sammen hvert øyeblikk. Men jeg ligger faktisk trygt og innelåst i et hus, i en seng. I korridoren er det folk, så alene er jeg åpentbart ikke. Sakte men sikkert, så blir alt det jeg har klart å bygge opp for mitt eget beste delt opp i små oppkuttede biter. Jeg må begynne å plukke de opp, en etter en. Igjen. Det er så slitsomt at jeg heller vil gi opp før jeg starter på jobben. Fordi jeg er lei. Av å gjøre det samme om og om igjen, for så og vite at tårnet mitt kommer til å rase sammen igjen om kort tid. Det er jo slik det alltid ender. «Men du kan få et godt liv, vi vet det og du vet det». Ja, kanskje. Men hva er det egentlig? Kan noen fortelle meg det? Kommer den dagen hvor tårnet mitt står stødig, så kan man vel se på det som et bonuspoeng.

 

Det kan sammenlignes litt med at du sletter en app på telefonen din. La oss si det er et spill du er utrolig lei av, men etter en stund, så begynner du å savne det igjen og laster ned appen på nytt. Sånn er livet for meg. Plutselig er det fint å leve også snur det seg til det helt motsatte. Det trenger ikke å gå så veldig mye lengre tid enn timer mellom hvert utbrudd. Jeg vet med andre ord aldri hvor jeg har meg selv. Fra ferieglad til å leke med livet. Leke med døden. Hvem er det som egentlig gjør det? Det er jo forståelig nok at det er fåtall av mennesker som kan forstå det.

 

Jeg kan jo bare fortelle dere hvor mye jeg hatet matte før, jeg ville heller ha gjort matte enn og drive med dette pirkearbeidet hver dag, kveld og natt. Gjensøkt på dagen og gjensøkt på natten. Matteboken hadde hvertfall gitt meg fred når jeg klappet den igjen. Kalkulatoren hadde ikke forfulgt meg under dyna og begynt og taste inn forskjellige algebra-funksjoner i hodet mitt, for så og klusse alt sammen til igjen, så jeg måtte ha startet på nytt. Men dette er verre enn matte-hatet mitt og det kan heller ikke løses ved å pugge. Men det kan løses ved øvelse, mener du? Ja. Det er ganske trist å si det, men jeg har fått mange kommentarer opp igjennom årene og det sårer meg i liten grad. Nå juger jeg faktisk, det sårer noe jævelig. Men jeg velger heller prøve å igonere de som ikke gidder å ta seg bryet til og engang prøve å forstå. De som heller skal argumentere alt for sin «egen sak», som ikke engang er dems sak i utgangspunktet.  

 

Jeg sitter igjen med mange opplevelser jeg gjerne kunne ha vært uten, men det er dem som har formet meg til den personen jeg er i dag. Det kan jo være skremmende å vite hvordan jeg hadde vært uten dem og det er heldigvis noe vi aldri finner ut av. Det sies at det alltid kommer noe positivt ut av noe vondt, så jeg sitter og venter på den dagen. Den dagen jeg kan bruke all dritten til noe fornufitig. Og jeg vet den kommer, for tårnet mitt har ikke falt helt sammen, det har alltid vært en bit igjen.  

Når tiden står stille

Tiden står helt stille hos meg nå. Jeg har omtrent ikke vært hjemme siden lørdag så i min verden er det søndag i dag. Jeg har hatt tre dager hvor jeg ikke har vært tilstedet og måtte faktisk dobbelsjekke hvilken dag det var i dag når jeg satt meg ned foran maccen for første gang siden lørdag. Det eneste jeg har klart å tenke har vært ødleggelse. Hvor hardt jeg kan klare å skade meg. Tanker jeg ikke alltid kjenner meg igjen i, samtidig som de er kjente og kjære for meg. Det er som om hele hodet blir forandret til et monster og en indre stemmen forteller meg hva jeg skal gjøre og at jeg skal reagere på inpuls og helst så raskt som mulig. Og hvordan jeg skal reagere og oppføre meg mot de rundt. Et slags skall, kan man vel kalle det – alt for å klare og komme meg unna mitt eget tankekjør, skjule det som er vanskelig og alt for å få være i fred i mens jeg prøver intens å bli kvitt de onde monstrene som herjer på innsiden av kroppen. Samtidig som jeg ikke vil være alene, men monstrerne styrer og de lar meg ikke alltid få ta i mot hjelpen jeg vet at jeg trenger. De er ikke meg, men jeg må lære meg å leve med dem. For de har ikke tenkt seg noen vei med det første. Når jeg kan innse det, så kan jeg kanskje begynne å drepe demonene som går løs rundt i kroppen min – som ikke bare er en del av meg, men som er med på å styre meg. Monsteret kan være ganske farlig og det er yttest sjedent at det er er snille påfunn det gir meg. En dag så er dere ikke der mer. Om jeg så må ta dere med i graven. Men jeg har bestemt at dere ikke skal få gleden av å ta livet mitt. Det er dere jo ikke verdt. 

 

Hva er det den lille jenta skjuler?

Hun stirrer intens ned i gulvet. Munnen hennes er som lim, det kommer ikke et eneste ord ut. Hun har blondt langt hår og blå øyne. Hun gjemmer seg bak håret sitt. Men vi ser henne fremdeles. Vi ser en enorm smerte. Men hva er denne smerten? Hva har skjedd med denne jenta? Hun sier ingenting. Det er som hun lukker hele verden ute. Som om hun sitter der helt alene uten noen rundt seg. Hører hun oss egentlig? Vi prøver å få kontakt og drar håret hennes til siden. Fremdeles ikke noe tegn til svar, eller tegn til at hun fremdeles er med oss.

© Sandra